Tusenkronersspørsmålet

Spørsmålet er altså:

Hvor treffer de fleste skuddene jeg skyter med fotballen? Svaret finnes et sted på bildet, og burde være lett å se.

Tanker om «Iron Man (2008)»

Etter å ha sett «Iron Man (2008)» i kveld, er det et par ting som slår meg:

1. Brystkassa til Robert Downey Jr. var uvanlig svær. Har «Kiss Kiss Bang Bang (2005)»-suksessen gitt han tilgang på noen tvilsomme stoffer?
2. Brystkassa til Robert Downey Jr. var uvanlig svær. Har «Kiss Kiss Bang Bang (2005)»-suksessen gitt han tilgang på noen tvilsomme stoffer?

Og sist, men ikke minst:

• Brystkassa til Robert Downey Jr. var uvanlig svær. Har «Kiss Kiss Bang Bang (2005)»-suksessen gitt han tilgang på noen tvilsomme stoffer?

Sånn ellers var dette akkurat som ventet: Sinnssyke visuelle effekter, enkel underholdning og hyppige forekomster av one-linere. Antakelig en av årets største kommersielle suksesser, det er det ingen tvil om.

As Good as It Gets (1997)

Jeg hadde et etterlengtet gjensyn med James L. Brooks' strålende «As Good as It Gets (1997)» i kveld, etter at vage minner fra da jeg leide filmen på VHS for kanskje ti år siden tilsa at dette var en film å notere seg, for maken til høy underholdningsfaktor skal man faktisk lete lenge etter! Likevel så er det jo gjerne slik at minner blir vage over tid, og filmsmaken forblir sjeldent slik den var en gang i tiden. Det viste seg likevel – slik jeg både trodde og håpet – at både filmen og minnene hadde holdt seg bemerkelsesverdig godt.

Tre godt voksne mennesker – alle bosatt i Manhattan – tilbringer mye tid i hverandres indirekte nærvær – det være seg i hver sine leiligheter i samme etasje, eller på samme kafé som kunde og servitrise. Tilfeldigheter fører de sakte, men sikkert sammen, og konfliktene og de mange merkelige fascinasjonene bringer de tettere sammen enn noen av de kunne spådd.

Jack Nicholson er Melvin Udall, den hjemmearbeidende forfatteren med en frustrerende skrivesperre og en personlighet som ved første øyekast (eller dialog) kan virke skarp, kritisk og unødig aggressiv. Han er kort og godt misantropisk, og har en homofobi utover det ordinære. Han er et vanedyr av rang, tråkker om mulig ikke på streker i veiene og bruker hvert såpestykke én gang før de går i søpla. Men så har han likevel en herlig utstråling og et stort hjerte – helt der innerst inne, og som åpnes gradvis utover i filmen etter hvert som han knytter tetter bånd til Carol Connelly (Helen Hunt), hans faste servitrise, men som har lite til overs for han.

Et vanedyr som han er, spiser Melvin daglig frokost på sin lokale kafé, hvor han alltid insisterer på å bli servert av nevnte Carol. Carol er den sjarmerende kvinnen som blir «offer for» Melvins elleville påfunn og stadige overbevisende samtaler som bringer de tettere sammen, til tross for tilsynelatende uendelige konflikter og misforståelser. Spesielt Melvin ordlegger seg på en utydelig og «rundt grøten»-måte, stikk i strid med Carols mer direkte talemåte. Selv er Carol alenemor for sønnen Spencer som krever hyppig tilsyn på grunn av stadige astmaanfall. I samme leilighet holder også moren, Beverly (Shirley Knight), til, en smått spesiell person som ikke legger noe imellom datterens og hennes liv.

På tvers av gangen finner vi Simon Bishop (Greg Kinnear), den homofile tegneren som bruker mye av fritiden på den lille hunden Verdell. Simon får gjerne gjennomgå for sin seksuelle legning av Melvin, som må kunne sies å gi humørsyke personer et nytt ansikt. Men når Simon blir mørbanket i forbindelse med et mislykket tyveriforsøk i sin egen leilighet, deligeres ansvaret for hunden til Melvin, av alle personer. Melvin har svært lite til overs for den lille krabaten, men vi møter snart ukjente sider av Melvin – den følsomme delen.

Egentlig er «As Good as It Gets» en film om ingenting. Vi har ikke noe klart handlingsforløp å forholde oss til, og alle scenene føles som et direkte resultat av den forrige. Vi kommer tett innpå karakterene, og gis et varmt, intelligent og treffende bilde av tre vidt forskjellige personer som likevel omgås hverandre. «As Good as It Gets» handler om forståelse og kommunikasjon, følelser og kjærlighet. Den handler om det å ikke la sjansene gå fra seg, og å slå til i rett øyeblikk. Sist, men ikke minst, er den preget av svært gode rolleprestasjoner fra samtlige skuespillere, som alle virker skapt for sine roller.

Jeg føler meg sikker når jeg sier at dette er en film for alle, og at Nicholson kanskje aldri er vært bedre.

Vurdering:

Detektivgutta som ikke bare visste hvor skapet skulle stå, men også hva som var inni

Jeg husker det som om det skulle vært i går. Om ikke en regntung dag, så var den ganske sikkert ikke spesielt varm. Den dagen jeg senhøsten for seks år siden for første gang ble introdusert for Rockstar Games' GTA: Vice City. Ikke nok med at alle pratet høylytt om spillet med en innlevelse du ellers bare finner på teaterscener – 80-tallet var igjen blitt in. Denne gangen ikke bare i form av et par tilfeldig (men for all del fete 80-tallssanger) man nylig hadde hørt på radioen, men looken, de kulturelle særegenhetene og ikke minst Miami Vice – 80-tallets definitive TV-høydepunkt for mange med sine ukentlige episoder fredag kveld.

Rockstar Games introduserte med Vice City åttitallskullet for tiåret den eldre garde sårt forsøker å fortrenge selv den dag i dag, men som visst aldri helt vil dø hen, i en voldelig og fargerik setting, men samtidig med en humoristisk undertone og nærmest naturtro kulisser av Miami, ca. anno 1985.

Innimellom et par slitne bygninger og noen i overkant svette pølseselgere langs strandkanten, på full fart igjennom et veikryss på rødt lys i en elegant bil til politifolk flest å være. Antakelig susende forbi medtrafikanter godt over den tillatte fartsgrensen, men med henda stødig plantet på rattet, med røyken i munnviken og et par matchende solbriller: James «Sonny» Crockett og Ricardo «Rico» Tubbs ble 80-tallets symbol på den definitive mannlige looken. Vink farvel til hullete olabukser, stridt, krøllete hår til halvveis ned mot korsryggen og vie bukser – dette var tiden for pastellfarger og uvante, men matchende fargekombinasjoner.

Du finner rett og slett ikke en episode av Miami Vice hvor fargebruken er tilfeldig.

Det har ved enkelte anledninger blitt rettet kritikk mot vinklingen av vold og bruken av våpen i serien, f.eks. den muntre og tidvis uformelle kjemien Crockett og Tubbs imellom. Og selv om det naturligvis kan sees på som et verdig poeng den dagen hardbarka etterforskning ble passende TV-underholdning for lett påvirkelige barn som egentlig burde vært i seng, er det likevel nettopp dette som gjør Miami Vice til noe spesielt. Det er ikke til å legge skjul på at det er episodene som f.eks. tyr til ekstraordinær musikk, satt til en uventet happening – f.eks. et drap eller en skuddveksling – som gjør at man legger merke til detaljene og ikke glemmer serien.

I pilotepisoden fra sesong 1 (se video under), «Brother's Keeper», kan vi høre Phil Collins' 80-tallshit «In The Air Tonight». Bruken av nesten en hel sang i den sammenhengen var uvanlig på 80-tallet. Ikke nok med at sangen var populær fra før – dette ble den første av flere sanger fra Phil Collins som ble brukt i Miami Vice, og effekten er uslåelig: I dette tilfellet transformerte den for mitt vedkommende forholdsvis ordinære enkeltscener som bilkjøring og forbredelser til en aksjon, til noe helt ekstraordinært og noen av de beste enkeltscenene fra sesong 1. Alt av støy og motorbrøl er utelukket, og man sitter igjen med det flagrende håret, musikken og ansiktsuttrykkene. Vi hører et våpen som blir ladet, men det er lydsporet som her driver historien framover, og som på sitt beste preger hele episoder. Det er disse scenene som skiller Miami Vice fra mengden, og som raskt gjorde serien til et Mekka for hardtarbeidende artister på jakt etter den ultimate plassen å få spilt av sin siste singel. Og skulle tommelen bli vendt nedover, vel, da var det bare å prøve på nytt uka etter – Miami Vice presterte nemlig å kapre seere, i det som av mange ble sett på som en håpløs sendetid (les: fredag kveld).

Å snurre igang en episode av Miami Vice er ikke bare-bare. Med ett er man ikke bare to tiår tilbake i tid, men du flyttes mentalt til et tiår som satte mer enn stilsikre detektiver på kartet. Miami Vice var TV-serien som tok TV-mediumet til en ny dimensjon, hvor ukentlige hits ble presentert, pretensiøse menn ble latterliggjort av tøffe detektiver i Miamis mørkeste bakgater på kveldstid, og sist, men ikke minst, serien som gjorde to ordinære skuespillere til superstjerner over natta.

… men nå må dere nesten ha meg unnskyldt – sesong 2 av Miami Vice står for tur. Men først skal jeg ta av meg sokkene, plassere et par solbriller foran øynene og gre håret …