Karl Malden 1912–2009

Oscar-vinner Karl Malden er død, 97 år gammel. Malden medvirket i en rekke TV-serier og filmer opp gjennom filmens glansdager, og vil ikke bare bli husket for sitt karakteristiske fjes, men også sine glitrende rolletolkninger i bl.a. «Patton (1970)», «The Cincinnati Kid (1965)», «On the Waterfront (1954)» og «I Confess (1953)».

25th Hour (2002)

Med David Benioff på manus og Spike Lee på regi, får vi «25th Hour» et innsiktsfullt drama om Monty Brogans (Edward Norton) siste døgn som fri mann før han skal tilbringe de neste syv årene i fengsel. Det er med en fengslende ro, innsiktsfulle fremstillinger og interessante vinklinger vi sakte, men sikkert drives dypere og dypere inn i menneskesinnet, miljøene vi omgis og ulike menneskeskjebner. Allikevel, tross tunge temaer, det føles aldri langdrygt eller forvirrende. At Norton igjen glitrer foran kamera, er naturligvis ikke å forakte.

Vurdering:

En trist dag for underholdningsbransjen

25. juni 2009 er en milepæl av dimensjoner, og antakelig en dato som vil vokse dessto mer vi får den på avstand. Ikke bare er det datoen da vår tids antakelig største popstjerne takket for seg, men fungerer også som et prakteksempel på hvordan Internett som informasjonskilde og -distributør virkelig fungerer i 2009.

I løpet av de sene kvelds- og nattestimer, florerte nettet av hyppige statusmeldinger og rykter — noen mer troverdige enn andre. Midt i alt kaoset og uvissheten som rådet rundt Michael Jacksons egentlige tilstand, dukket det opp hete rykter fra enkelte medier om at bl.a. Jeff Goldblum og Harrison Ford var døde, et gjennomført kynisk forsøk i å få besøkende over på nettsidene sine. Goldblums tilsynelatende død var lenge høyt plassert på Twitters toppliste over de mest diskuterte temaene på sidene sine. Snakk om å lure verden!

Allikevel, faktum som at jeg i løpet av sekunder fikk beskjed fra Twitter om at det var kommet inn over 24 000 relevante «tweets» om Jacksons kollaps, kan ikke undervurderes eller bortforklares. Facebook, IRC-kanaler og samtlige medier på nett (og TV) publiserte saker utover natten og morgentimene. BBC har f.eks. sendt kontinuerlig om Jacksons liv og levnet siden bare ryktene begynte å sirkulere, til nå når jeg dro på jobb i 9-tiden. Bare det at «kongen av Pop» var blitt syk, var nok informasjon til å gå igang med ekstrasendinger.

Og som om ikke det var nok, hadde vi akkurat kommet over tapet av Farrah Fawcett.

Elvis, du har fått celebert selskap.

Teknologisk selvdigging

Selvdigger som jeg er, videresender nå espenandersson.net til skriblerier.net.

Terminator Salvation (2009)

Hvis futuristiske actionfilmer anno 2009 bør være fri for pauser, er McGs «Terminator Salvation (2009)» lærerens drøm. For — som ventet — presenteres vi her fandenivoldske actionscener og høyteknologiske fartøyer av uante dimensjoner, så brede i sitt utvalg at Mercedes nå er truet.

Da Arnold Schwarzenegger flekset heftig muskulatur i 1984, var det nok få som ante konturene av den kommende, østerriske superstjernen skulle vise seg å bli. Nå, 25 år senere, er vi blitt presentert fire filmer, alle av like variabel kvalitet som en tilfeldig grafe på Richters skala.

Det er lite nytt at de to første Terminator-filmene er de beste. Ikke bare åpnet deres banebrytende teknologiske effekter en helt ny verden av muligheter for fremtidige produksjoner, men også for misbruk. «Terminator Salvation (2009)» mangler all sjarmen og elegansen fra de to første Terminator-filmene, og ramler dessverre glatt inn i mengden av actionfilmer som forsøker å dekke over plothull med konstant action og hamrende lydspor. For all del, det er underholdende med en boks popcorn, men om man verdsetter god film og noe ekstraordinært, er ikke «Terminator Salvation» filmen å se.

Verken legendariske James Cameron eller Arnold Schwarzenegger er medvirkende i «Terminator Salvation» og det preger også filmens gjennomslagskraft. Den elegante balansen mellom interessant og velutviklet plot med hemningsløs action er borte. Det handler ikke lenger om å skape en tidløs klassiker, men om å underholde. Det handler om å leke med seeren og by på en filmatisk og teknologisk høydare, og lykkes i den grad stort. Men det som en gang var den fremste actionfilmserien, har falt ned til et normalt filmnivå anno det 21. århundre.

Spesielt viktig er det å være bevisst på hva man går til. Dette er ingen ny Terminator-klassiker, men heller ikke nok en unødig actionfilm kun laget for pengenes skyld. Eller, pengene har sikkert vært et viktig drivmiddel, men filmen er såpass underholdende innpakket at det aksepteres. Dette er dog ingen gigantisk sommerfilm som du må løpe å se på kino — drøy til den kommer på leie og snurr den over en pils eller femten, det passer bra.

(Men jeg må si jeg savnet muskler. Christian Bale er jo en stor kar som lett kunne kastet trøya eller dratt en ekstremversjon av John McClanes skostunt, men den gang ei. Det ble med drømmen.)

(Og, ja, sjansen for at det kommer en oppfølger er på høyde med Kilimanjaro.)

Vurdering:

Butterfly on a Wheel (2007)

Thriller som filmsjanger er krevende. Ja, faktisk så krevende at majoriteten av det som lages lykkes eller feiler — det er sjeldent noe midt i mellom. «Butterfly on a Wheel (2007)» forsøker, men klarer aldri rive seg løs fra hardtprøvenhetens fryktinngytende tiltrekningskraft.

Jeg pleier sjeldent å lange ut om hva som skjer i filmene jeg omtaler. Jeg liker å fokusere på filmopplevelsen, skuespillet, regien — alle de elementene som sammen bygger opp om filmen. Men handlingen, nei, den får dere lese dere til andre steder — den forblir tross alt statisk hvor enn dere velger å lese. Jeg gjør dog med dette et unntak.

«Butterfly on a Wheel» åpner i kjent amerikansk filmstil. Vi følger et tilsynelatende lykkelig par — Abby (Maria Bello) og Neil Randall (Gerard Butler) — og ungen deres. Utenpå ser alt ut til å være perfekt, men under fasaden lurer utroskap og hardt press på jobben. Du kjenner kanskje allerede nå at filmen ikke frister …? Les videre!

Filmen har i utgangspunktet kun disse to personene å forholde seg til. Når de en dag kjører avsted fra hjemmet, dukker en bevæpnet mann, Tom Ryan (Pierce Brosnan), opp i baksetet. Som pressmiddel har han deres kjære barn. Og nå må de gjøre som han sier; forsøker de å opponere går det selvfølgelig til Helvete med ungen.

Så kjører de avgårde. Plotet er at nevnte Ryan skal tvinge det nå skrekkslagne paret til å gjøre ting de misliker eller frykter. Han har selvfølgelig full oversikt over deres karrierer, jobbplaner, privatliv … og, guess what, han har peiling på deres indre frykter også. Bl.a. tvinges Neil til å stå oppreist på toppen av en høy bygning for å overvinne sin egen høydeskrekk. Oh Lord, spar meg. Klisjeene føres til et eget univers. Men, vent, mer i vente!

Det er på tide med en oppsummering. Vi har å gjøre med tre personer. Det er Neil som blir utsatt for de umenneskelige testene. Vi har Tom som kommanderer og fremstår som den onde som visstnok ikke har noe å tape (hørt det før? Ja!). Og så har vi kona som ikke bidrar med annet enn hysteri og klasking på skinnet.

Vi vet at thrillerens ytre ikke matcher det indre. Det gjelder ikke alle thrillere, men man merker fort når en tvist er i gjerde. Problemet er at tvisten i dette tilfellet er så opplagt at jeg får vondt i sjela. Hvor mye er det egentlig mulig å undervurdere seeren? I og med at Neil hele tiden får lide, gir det ingen mening at det er han selv som står bak. Han ville tross alt aldri funnet på å tvinge seg selv til å gjenoppleve sine verste frykter. Tom fremstår som den onde, med andre ord vil det ikke gi mening om en tvist kommer at det faktisk er han som står bak. Igjen står vi kun igjen med Abby som gjennom hele filmen egentlig bare har vært fyllmasse. Og, hvilken bombe, det er hun som står bak alt sammen. Får jeg nå fram hvor dårlig sammensatt denne filmen egentlig er?

Det er ingenting som fungerer i «Butterfly on a Wheel». Skuespillet er tamt og går på autopilot. Regien er like gjennomført som et tusenbrikkers puslespill uten mønster. Lydsporet er monotont og repeterende og tvisten er både opplagt og provoserende enkel med sin manglende utstråling. Hva mer kan egentlig feile i en thriller?

Jeg bare spør.

Vurdering: