Espen B. Andersson

2012 (2009)

Roland Emmerich makter igjen å gulpe opp et makkverk. Denne gang er Tellus slik vi kjenner den snart historie, og alt går til helvete. Poler bytter plass, Air Force One styrter først i havet, for deretter å havne på kollisjonskurs med en romskipliknende gigantkonstruksjon som senere har retning mot selveste Mount Everest. Óg – som om ikke det var nok – må Jackson Curtis (John Cusack) redde alt og ingenting fra å bli en katastrofe fordi en luke ikke klarte å lukke seg tilstrekkelig. Det hele blir en slags Titanic-møter-District 9-svulme, og et bedreviter-stikk så tydelig at det kunne vært tatovert i panna hans med gullskrift og diamantinnringninger.

Men først: Ja, «2012» er en helt sinnssyk, visuell orgie lik ingenting annet du har sett tidligere. Om ikke oksygenslukende, så er effektene så omfattende og imponerende at det tar oppmerksomheten din i lange sekvenser om gangen. Det snakkes mye om animasjonsfilmer i 3D i disse dager, men det er i mine øyne bortkastet bruk av spennende teknologi. Er det én type film som ville vært interessant og sett «med nye øyne», måtte det være «2012». Det skjer noe – hele tiden – og det skjer over hele lerretet. I blant kunne det vært morsomt og sett hva som faktisk skjedde bak oss, uten å måtte se i speilet. Men, igjen, kanskje ikke, for i de fleste Emmerich-filmer vet vi at heltene alltid akkurat slipper unna. Det er ikke der spenningen ligger …

… hvilket leder meg til neste, vitale poeng: «2012» er aldri spennende. Den er kun en visuell framvisning av det siste og beste på teknologifronten. Det er lite ved skuespillet som tilsier at disse menneskene er i ferd med å miste familie, alt de eier og har, livet – i det hele tatt alt de kan tenke seg (og litt til). De fremstår som hysteriske, selvfølgelig, men slike standardiserte roller finner vi i de aller fleste, amerikanske spillefilmer i dag. Jeg savner ekstraordinære tolkninger som står i stil med det visuelle, og som ikke havner i skyggen av arbeidet til en brillebesatt nerdegjeng over Atlanteren. Mange av rollene er egentlig like overbevisende som disse damene på SATS som klager over manglende progresjon, når alt de gjør er å utføre markløft-lignende øvelser som egentlig mer likner på en støvsuge-bevegelse uten støvsugeren selv mellom syltelabbfingrene.

Det sies at å gi penger til veldedige formål i noen tilfeller føles som å kaste pengene i dass. Vel, jeg ville heller slengt en hundrings i do og trukket ned enn å se «2012» på ny. Da vet du i det minste ikke hvordan det går.

Musikken? La jeg ikke merke til.

Plotet? Som skrevet ut fra den velfungerende, amerikanske masseproduksjonsmaskinen i Hollywood.

Oppfølger? Kanskje, men på en annen planet.

Hold deg med andre ord langt unna din nærmeste kino.