Espen B. Andersson

Sin City (2005) – dypsindig digitalvold

Med utgangspunkt i Frank Millers tegnede historier «That Yellow Bastard», «The Big Fag Kill» og «The Hard Good-Bye», har Robert Rodriguez og Miller selv adaptert utgangspunktet til filmlerretet med den knallfete film noir-perioden i tankene. Og resultatet er overveldende.

Jeg har tidligere nevnt filmer som på sett og vis minner om Quentin Tarantinos «Pulp Fiction», men «Sin City» er likevel en av de filmene som kommer nærmest i type oppbygning. «Sin City» er konstruert på «Pulp Fiction»-vis; tre historier settes sammen og utgjør til slutt en film. Handlingene foregår i Basin City, byen som kalles for Sin City, hvor jentene er skremmende brutale og politiet ikke helt som vi er vant til fra virkeligheten.

Hele filmen er i sort/hvitt, kun avbrutt av rødt og gult som krystallklare kontraster som lyser ut på skjermen. Dette er en intens, blodig og velspilt actionfilm med storheter som Benicio Del Toro og Bruce Willis (som kanskje aldri tidligere har sett så fet ut på film) på rollelisten, som makter å imponere på samtlige plan en filmproduksjon består av.

Grener til film noir-retningen

«Sin City» har opplagte likhetstrekk med den fantastiske «film noir»-retningen som hadde sin storhetstid i USA på 1940-tallet. Kjennetegnene var på den tiden at filmene ble laget i sort/hvitt med svært begrenset bruk av lys, hvilket gjorde kontrastene veldig viktige. Handlingene lot gjerne seeren følge en intens detektivhistorie med drap som tema. Billy Wilder, Fritz Lang, John Huston, Orson Welles og Howard Hawks er typiske regissørnavn som knyttes opp mot retningen, ofte akkompagnert av Humphrey Bogart eller Orson Welles i hovedrollen. Retningen døde ut mot 60-tallet, men har fått tidvise interesseløft ved filmlanseringer som har latt seg inspirere av fortidens storfilmer. Et eksempel på dette er da Coen-brødrene lot seg inspirere av en plakat under en annen filminnspilling med en oversikt over ulike 40-talls hårfrisyrer. Resultatet ble offentliggjort i 2001 som «The Man Who Wasn't There»; en godt gjennomført film som fører film noir-prinsippene videre med løgn, drap og en handling som går dypere enn hva man først får inntrykk av.

Forruten å ha videreført film noir-kjennetegnene og utnyttet de til de fulle, er sort/hvitt-effekten virkningsfull og understreker tankene om at det er en by fylt til randen av kriminalitet, drap og korrupte politifolk, men setter samtidig store krav til kontraster og sortnivå. Begge deler er løst mesterlig og det 16:9-optimaliserte widescreenbildet er det klasse over.

Gladvoldens fader

Den til tider Matrix-aktige volden er overhodet ikke naturlig, men hva gjør vel det når den er så elegant og prosesjonelt gjennomført? Svart/hvitt-bruken kommer virkelig til sin fulle rett i disse scenene og når Bruce Willis tilsynelatende får drept «The Yellow Bastard» i en trafikkulykke, ser vi hvordan det gule tilfører filmen en ny dimensjon i effektiv bruk av tekniske virkemidler.

VGs Ellen Margrethe Sand uttalte i sin omtale av Sin City at tegneserier fortsatt er best i kortform. Jeg må si jeg har begynt å lure på det motsatte … Sin City er i mine øyne så godt gjennomført og fet som film at det blir nær full pott. Den er kanskje ikke feilfri, men jeg har likevel til gjengjeld å se en film av samme type som er bedre.