Sin City (2005) – dypsindig digitalvold

av Espen B. Andersson — 15. oktober 2006 — 7 kommentarer

Med utgangspunkt i Frank Millers tegnede historier «That Yellow Bastard», «The Big Fag Kill» og «The Hard Good-Bye», har Robert Rodriguez og Miller selv adaptert utgangspunktet til filmlerretet med den knallfete film noir-perioden i tankene. Og resultatet er overveldende.

Jeg har tidligere nevnt filmer som på sett og vis minner om Quentin Tarantinos «Pulp Fiction», men «Sin City» er likevel en av de filmene som kommer nærmest i type oppbygning. «Sin City» er konstruert på «Pulp Fiction»-vis; tre historier settes sammen og utgjør til slutt en film. Handlingene foregår i Basin City, byen som kalles for Sin City, hvor jentene er skremmende brutale og politiet ikke helt som vi er vant til fra virkeligheten.

Hele filmen er i sort/hvitt, kun avbrutt av rødt og gult som krystallklare kontraster som lyser ut på skjermen. Dette er en intens, blodig og velspilt actionfilm med storheter som Benicio Del Toro og Bruce Willis (som kanskje aldri tidligere har sett så fet ut på film) på rollelisten, som makter å imponere på samtlige plan en filmproduksjon består av.

Grener til film noir-retningen

«Sin City» har opplagte likhetstrekk med den fantastiske «film noir»-retningen som hadde sin storhetstid i USA på 1940-tallet. Kjennetegnene var på den tiden at filmene ble laget i sort/hvitt med svært begrenset bruk av lys, hvilket gjorde kontrastene veldig viktige. Handlingene lot gjerne seeren følge en intens detektivhistorie med drap som tema. Billy Wilder, Fritz Lang, John Huston, Orson Welles og Howard Hawks er typiske regissørnavn som knyttes opp mot retningen, ofte akkompagnert av Humphrey Bogart eller Orson Welles i hovedrollen. Retningen døde ut mot 60-tallet, men har fått tidvise interesseløft ved filmlanseringer som har latt seg inspirere av fortidens storfilmer. Et eksempel på dette er da Coen-brødrene lot seg inspirere av en plakat under en annen filminnspilling med en oversikt over ulike 40-talls hårfrisyrer. Resultatet ble offentliggjort i 2001 som «The Man Who Wasn't There»; en godt gjennomført film som fører film noir-prinsippene videre med løgn, drap og en handling som går dypere enn hva man først får inntrykk av.

Forruten å ha videreført film noir-kjennetegnene og utnyttet de til de fulle, er sort/hvitt-effekten virkningsfull og understreker tankene om at det er en by fylt til randen av kriminalitet, drap og korrupte politifolk, men setter samtidig store krav til kontraster og sortnivå. Begge deler er løst mesterlig og det 16:9-optimaliserte widescreenbildet er det klasse over.

Gladvoldens fader

Den til tider Matrix-aktige volden er overhodet ikke naturlig, men hva gjør vel det når den er så elegant og prosesjonelt gjennomført? Svart/hvitt-bruken kommer virkelig til sin fulle rett i disse scenene og når Bruce Willis tilsynelatende får drept «The Yellow Bastard» i en trafikkulykke, ser vi hvordan det gule tilfører filmen en ny dimensjon i effektiv bruk av tekniske virkemidler.

VGs Ellen Margrethe Sand uttalte i sin omtale av Sin City at tegneserier fortsatt er best i kortform. Jeg må si jeg har begynt å lure på det motsatte … Sin City er i mine øyne så godt gjennomført og fet som film at det blir nær full pott. Den er kanskje ikke feilfri, men jeg har likevel til gjengjeld å se en film av samme type som er bedre.

Vurdering:

Kommentarer (7)

# – av Hjorthen – 15. oktober 2006

Hmmm…jeg syntes Sin City SÅ ufattelig stilig ut, men etter en times tid eller så oppdaget jeg plutselig at jeg satt og kjedet meg.

Men jeg kan selvfølgelig ha hatt en dårlig dag:-)

# – av Espen B. Andersson – 15. oktober 2006

Kjedelig? Kanskje, men jeg synes ikke det. Nå er jeg dog en stor tilhenger av Frank Millers tegnede verker og har lest mye av han, så jeg er kanskje litt forutinntatt og lar meg lettere imponere. Visuelt imponerende er den åkkesom.

# – av Frank – 15. oktober 2006

Takk for artikkelen. Minnet meg på at jeg må få bestilt Sin City på DVD.
Har bare sett den som leiefilm, men denne må inn i filmsamlingen.

# – av Eirik – 16. oktober 2006

Må si meg veldig enig med deg. Jeg har kost meg med Sin City flere ganger nå, og blir ikke lei. Bare å høre voice over fra første scene gjør at jeg får lyst til å se denne enda en gang.

Som deg har jeg også latt meg fascinere over en flim noir-ish finish over en moderne film med tydelige spor av regissøren selv. Vi kan til en hvis grad merke at det er Tarantinos krets som har gjort dette (Tarantino har gjort en scene i denne filmen, uten at det er noe høydepunkt). Tarantino og Rodriguez er som kjent gamle buddiser.

Jeg slo opp i boken, sånn for min egen del, og finner at film noir er en teoretisk filmsjanger, "oppfunnet" av franske filmkritikere etter andre verdenskrig. Betegnelse ble brukt på amerikanske filmer som amerikanerne selv betegnet som krimfilm eller melodramaer. Det er snodig hvordan en slik konstruert og "død" sjanger kan så tydelig framstilles på kino i 2006(5) (med død mener jeg at termen beskriver filmer i en spesiell tid (1940- til ~60), det kommer med andre ord ikke flere film noir-filmer).

Et annet kostelig poeng fra DVDens ekstramateriale er Millers kommentarer rundt objekter som tilsynelatende ikke har noen funksjon i filmen. Filmen inneholder f.eks dinosaurer (fra "the tar pits"), og Miller kommentarer "they are just cool to draw", Rodriguez svarer da med: "if Miller drew 'em, they're in the film!"

# – av Stian Andreassen – 16. oktober 2006

Dette med å definere og begrense film noir til en sjanger eller en tidsperiode er ikke spesielt lett. Mange har prøvd. Selv skrev jeg en liten artikkel om fenomenet film noir i forordet til «Tomtes Sorte Sider» nr. 2. Her er et lite utdrag:

«Film noir var en type film som oppstod tidlig på 30-tallet, med utspring i tysk ekspresjonisme, med filmer som M, The Public Enemy, Little Caesar og Scarface. På 40- og 50-tallet gikk film noir inn i en gullalder, med en rekke store klassikere som The Maltese Falcon, The Big Sleep, The Asphalt Jungle, Laura, Sunset Blvd. og The Killing, for å nevne noen av de virkelig store.

«Selve uttrykket «film noir» ble først oppfunnet i 1946, av den franske filmkritikeren Nino Frank («film noir» er fransk, og betyr kort og godt «sort film»). Puritanske filmhistorikere hevder at film noir var en bevegelse som startet i 1940, med Stranger on the Third Floor (en relativt forbigått affære regissert av latvieren Boris Ingster, hvis største trekkplaster var Peter Lorre i tittelrollen), og sluttet i 1958 med Orson Welles store klassiker Touch of Evil. Denne perioden kalles gjerne «den klassiske film noir-eraen», enten man er puritaner eller ikke.

«Selve ekspresjonismen i film noir har like fullt levd videre etter 1958, og har blitt brukt med stort hell i en rekke filmer opp gjennom årene, deriblant Chinatown (1974), Blood Simple (1984), Miller’s Crossing (1990), og så sent som i 2005 med svært vellykkede noir-filmer som The Ice Harvest og Kiss Kiss Bang Bang. Film noir har også blitt blitt krysset med science fiction med stor hell, i filmer som bl.a. Blade Runner (1982) og Dark City (1998), og viser at film noir er et uttrykk som står seg til dystopisk science fiction som hånd i hanske.»

Det finnes i grove trekk to leire (hvis man ser litt sort/hvitt på dét – no pun intended!); de som mener at film noir var en bevegelse som varte fra 1940–1958; og de som mener at film noir er en stilart, som startet en gang på 1930-tallet, men som finnes og brukes den dag i dag. Selv tilhører jeg nok mest den siste leiren, og føler også at det er viktig å påpeke at film noir er en STILRETNING, og IKKE en sjanger.

Jeg har forøvrig også skrevet en omtalte av «Stranger on the Third Floor», som regnes av mange som «den første film noir», her: http://www.stianandreassen.com/index.lasso?post=132

# – av Tosken – 18. oktober 2006

Sin City er den beste filmen jeg noen gang har sett, jeg elsker måten vi får høre hvordan folkene tenker, beste filmen ever.

# – av Espen B. Andersson – 19. oktober 2006

Takker for informasjonen Stian! Har oppdatert innlegget mitt med feilene og jeg lærte noe nytt i dag óg.

Legg til kommentar

Om «Andersson Online»

Espen Andersson Dette er Espen B. Anderssons digitale lekeplass. Jeg studerer siste året av webkommunikasjon NITH, arbeider deltid som utvikler for NordkappNett AS og webutvikler for NXC. Bloggens hovedfokus er kultur, men med hyppige avstikkere innom journalistikk- og IT-verdenen.