Til Oslo Sporveier

Torsdag 25. januar 2007. Uret hadde så vidt passert 16-tallet og jeg innså fornøyd at jeg hadde klart det mesterstykket å forflytte meg fra skolen, via trikken og ned til Jernbanetorget t-banestasjon i en fart som i følge rutetabellen skulle tilsi drøye to minutter før linje 1 mot Bergkrystallen skulle stått på stasjonen og åpnet dørene for en gjeng gale nordmenn, kranglende på vei inn dørene for å kjempe til seg to ledige sitteplasser.

Det var derfor med stor forargelse jeg innså at ikke alt var som det skulle. Perrongen var allerede stapp full da jeg ankom åstedet og folk vandret hvileløst rundt i sirkel. Som erfaren kollektivreisende lærer man seg kjenne sine medpassasjerer, og det var med fortvilelse jeg noterte meg at et eldre ektepar som reiste seg opp fra benkene for å strekke på beina – slitne av å sitte og vente på t-banen!

Jeg har lært meg å akseptere at t-banen lever sitt eget liv. Det er liksom blitt akseptabelt med årene når man innser at vognene og teknologien de er bygget på stammer fra tiden da The Beatles og The Doors herjet som verst. Problemet er bare den totalen mangelen på kommunikasjon mellom tilbyder og kunder om hva som faktisk forgår.

For når man som reisende ikke får noen beskjed om at det er store tekniske problemer et par stasjoner i motsatt retning som skaper trøbbel og forsinkelser på samtlige linjer, så blir man gjerne stående på stasjonen og vente. Og vente. Og vente. Helt til man får en telefon fra en kompis som kan fortelle at han akkurat har kommet hjem med bussen etter at han ble informert over høyttaleranlegget på Majorstua stasjon om at man burde påregne store forsinkelser grunnet teknisk vanvidd.

Så, kjære Oslo Sporveier, jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye om t-banen min blir innstilt. Bare gi meg beskjed. Da vet jeg i hvert fall at jeg bør finne alternative reisemetoder. Jeg er dritt lei av å vente på noe som ikke kommer.