Mine 15 favorittfilmer de siste 25 årene (1982-2007)

Filmantrop-gjengen har som et resultat av Dagbladets listekåring bedt de besøkende om å gjøre seg opp sin egen liste, bestående av deres 15 favorittfilmer de siste 25 årene. Det å plukke ut 25 filmer fra 1982 og fram til nå er langt ifra noen enkel oppgave, men jeg har nå gjort et hederlig forsøk. Listen er en salig blanding av ulike genre, perioder og regissører, men bærer likevel preg av å være klassisk med tanke på den amerikanske dominansen listen innehar. Jeg er likevel fornøyd med å klare å plukke ut filmene under, og oppfordrer naturligvis andre bloggere som ikke nødvendigvis er medlem over hos Filmantrop å gjøre seg opp sin egen liste. For vi mennesker elsker lister, gjør vi ikke?

1. «American Beauty (1999)» er min absolutte favoritt siden 1982. «American Beauty» er sjarmerende, spiller på gjenkjennelse og har mange morsomme replikker. Den er frekk, men samtidig fylt med kjærlighet og vennskap. De fem tildelte Oscarene er naturligvis fortjente.
2. «Pulp Fiction (1994)» er Quentin Tarantinos beste film. Noe av det som skiller ut filmen i mengden er dens evne til å kunne klare seg godt, selv med ingen klare hovedkarakterer eller klart plot. Man følger en rekke personer «en typisk dag i livene deres», og får bl.a. se Samuel L. Jackson sitere bibelen, John Travolta danse igjen, de to nevnte gutta diskutere franske hamburgere og Travolta skyte en kar i hodet inni bilen p.g.a. en dump i veien. «Pulp Fiction» har alt, og vet det antakeligvis selv.
3. «Reservoir Dogs (1992)» er rett og slett en jævlig fet film. Her skytes folk like hyppig som hjertet banker og som vanlig når Quentin Tarantino regisserer er det mange gode skuespillere med. Dette er simpelthen en stor filmatisk opplevelse.
4. «Heat (1995)» er Michael Manns beste produksjon, og hvilken film dette er! «Heat» tilhører kategorien virkelig gode actionfilmer som har alt: et solid manus, fantastiske rolleprestasjoner, flott foto og et lydspor du legger positivt merke til. Filmen kan dessuten for første gang by på legendene Robert De Niro og Al Pacino i en og samme scene når de sitter og pjatter på en kafeteria og prater om livets gang og valgene man tar. Høydepunktet, ransscenen midt i Los Angeles, er så eksplosiv og befriende rå at man får gåsehud, så at David Toska har hentet inspirasjon fra denne filmen overrasker vel ingen …
5. «Casino (1995)» står høyt på min liste over de mest undervurderte filmene de siste tiårene. Uten at det er av veldig stor betydning, så har filmen først den senere tid begynt å klatre i snittkarakter på IMDb og gjorde nylig sin entré på topp 250-listen. «Casino» er i mine øyne ikke langt unna Martin Scorseses «Goodfellas (1990)», men på en annen måte. I «Casino» følger vi et knippe med personer (jeg nevner Robert De Niro, Sharon Stone, Joe Pesci, James Woods og Kevin Pollak), som forøvrig gjør sitt ypperste for å føre filmen opp blant de ledende «fuck»-filmene med et snittbruk på 2.4 ganger per minutt. Ikke verst. Her er det glitter og glamour, mafia og penger, drap og mange dialogdrevne scener. Det er naturligvis ikke noe problem, og Scorsese gjør nok en gang et godt manus til noe stort.
6. «Scarface (1983)» er Al Pacinos beste film i en film hvor stemningen sjeldent har vært bedre. 80-tallets særegenheter kommer her til sitt fulle jeg med fargesprakende klær, fete frisyrer og klassisk 80-tallsmusikk. At handlingen er lagt til Miami, Florida og at Brian De Palma styrer spakene gjør naturligvis ingenting.
7. «Aliens (1986)» tilhører en sjanger som på generell basis interesserer meg like mye dopapir. «Aliens» klarer likevel å overbevise, underholde og engasjere, mye takket være det klaustrofiske miljøet vi befinner oss i, Sigourney Weavers innsats som Ellen Ripley og James Camerons knallstødige regi.
8. «The Straight Story (1999)» er ene og alene Richard Farnsworths film. David Lynch viser her en annen side av seg selv i dette rolige, geografisk varierte dramaet som følger Alvin Straight på tvers av stater på en traktor for å møte sin syke bror som er rammet av slag før døden skiller dem ad. Filmen er basert på en sann historie, og ble forøvrig Farnsworth siste film før han begikk selvmord kort tid etter at filmen ble ferdigstilt.
9. «The Silence of the Lambs (1991)» er den ultimate thriller og trenger knapt noen introduksjon. Anthony Hopkins i rollen som Dr. Hannibal Lecter er brilliant; Jodie Foster som den unge og sårbare FBI-agenten Clarice Starling likeså. Samspillet dem imellom er av den type skuespill som skiller seg ut fordi de «tiltrekkes av hverandre» til tross for enorme motsetninger, og samtalene kan tolkes i mange retninger. Regissør Jonathan Demme kom her regelrett ut av intet og fikk et gjennombrudd av de sjeldne. Han hadde tidligere kun vært ansvarlig for mindre vellykkede produksjoner på 70- og 80-tallet, og ser man på lanseringsdatoen er det tydelig at selskapet la filmen til en periode som ikke akkurat oser prioritering. Likevel tok den med seg fem Oscar-statuetter (deriblant for beste mannlige og kvinnelige hovedrolle), og var nominert til ytterligere to.
10. «The Truman Show (1998)» er vel kanskje den filmen de siste tiårene som har spådd den teknologiske utviklingen best, og likhetene mellom filmens plot og f.eks. reality-TV-serier som «Big Brother» er skremmende stor. Jim Carrey gjør kanskje sin beste rolle som den uvitende Truman Burbank som er fanget i en fiksjonsverden hvor alt han omgås er arrangert.
11. «Léon (1994)» er engasjerende, moralsk forkastelig og en av de beste actionfilmene fra 90-tallet. Jean Reno og Gary Oldman gjør høyst sannsynlig sine livs roller. Natalie Portman gjør dessuten sin første filmrolle, og det skal hardt gjøres å få en bedre start på karrieren enn dette, for jeg skal ærlig innrømme at hun betydde mye. Ikke bare er filmen velspilt, men også ypperlig regissert og det er ikke ofte at forholdet mellom en brutal leiemorder og en liten jente fungerer så godt på film som i «Léon».
12. «Sin City (2005)» er en knalltøff adapsjon av Frank Millers tegnede verker. Sjeldent har vel sort/hvitt-bruken vært mer passende og tøft, og måten kontraster fargemessig lyser opp skjermen er herlig. Se også min anmeldelse.
13. «Sideways (2004)» er den type film du ønsker å se når du ligger behagelig i sofaen med beina på bordet og søker en rolig, men sjarmerende og underholdende film. Her følger vi to kamerater som legger ut på en tur de sjeldent vil glemme, og lever livet til det fulle. Sjeldent har vel «piker, vin og sang» passet bedre som beskrivelse.
14. «The Lion King (1994)» konkurrerte lenge med Pixars beste animasjonsfilm «Finding Nemo (2003)» om å representere animasjonssjangeren på denne listen. Valget falt til slutt på denne da den klarer å fortelle en flott historie med et lydspor av en annen verden i det gode, gamle 2D-formatet. Det er noe sjarmerende over Disneys gamle animasjonsfilmer hvor fremdriften på teknologifronten i begrenset grad har påvirket resultatet.
15. «Babel (2006)» er en moderne klassiker og den tredje filmen i Alejandro González Iñárritus trilogi som tar for seg felles skjebner, tilfeldigheter, ulykker og menneskes evige trang til forståelse og kommunikasjon på tross av kontinenter og språk. Mange gode rolleprestasjoner (med like mange ulike karakterer som krysser hverandre), nevneverdig foto og en underliggende mening som gjør det til interessante minutter foran skjermen.

Så får vi se da, hvor lenge denne listen føles representerende for mitt inntrykk av de siste årenes filmer. Jeg er likevel fornøyd med å ha klart å plukke ut disse, og føler at de alle er plassen verdig.