Hayao Miyazakis beste, en leksjon i stemningsformidling.

Tonari no Totoro (1988)

Neste film ut i animeraidet var «Tonari no Totoro (1988)», og det var fint å se at den traff meg mer enn «Sen to Chihiro no kamikakushi (2001)» gjorde. I «Tonari no Totoro» innskrenkes persongalleriet til det absolutt nødvendige, og vi kommer dypere inn på de sentrale skikkelsene i filmen.

Akkurat som med «Sen to Chihiro no kamikakushi» akkompagneres animasjonen av Joe Hisaishis stemningsfylle og nydelige lydspor, som ikke bare muntrer opp stemningen, men som også huskes i lang tid.

«Tonari no Totoro» utspiller seg rolig, og tar seg god tid til karakterbygging og etablering av miljø. Handlingen er lagt til landet, hvor familien Kusakabe nylig har ankommet. De to søstrene Satsuki og Mei er lekne, og har et tilsynelatende godt forhold til både hverandre og foreldrene. Moren, Yasuko, er på sykehus tre timers gangavstand unna, mens faren Tatsuo arbeider med arkeologi og er tilsynelatende alltid travelt opptatt med arbeid. Deres nye bosted viser seg etter hvert å være omgitt av merkelige skapninger som kun søstrene kan se, og som fremstår som mystiske, men vennlige og hjelpsomme.

Filmens sterkeste egenskap er evnen til å underholde og engasjere med enkeltscener. Mange filmer føles tunge og langdryge, men det er ofte slik jeg oppfatter det fordi du hele tiden er nødt til å være konsentrert og skjerpet for å få med deg detaljene. «Tonari no Totoro» beveger seg i et behagelig tempo, og har mange fine scener, f.eks. når søstrene venter på bussen i striregnet med en av de merkelig skapningene ved siden av seg. Dette er rett og slett imponerende arbeid, men som vanskelig kan beskrives med ord.

Sammenliknet med «Sen to Chihiro no kamikakushi» synes jeg «Tonari no Totoro» er adskillig bedre. Den forteller en enkel historie, men klarer likevel å gjøre mye ut av lite, og kan således varmt anbefales.