(500) Days of Summer (2009)
Antakelig årets beste «feel quite good»-film, og det uten å vandre innom de nå så veltråkkede, emosjonelle stier.
«(500) Days of Summer (2009)» er Marc Webbs fabelaktige langfilmdebut, et friskt pust i gutt møter jente-sjangeren, krydret med sjarmerende folk, vittige vinklinger og fengslende omgivelser likt det du har sett før — og føles allikevel som en jomfrutur i sjangeren.
For i stedet å pleie de veltrådde stier av emosjonelt vås og totalt uinteressante karakterer, er dette en rak motsetning. Joseph Gordon-Levitt og Zooey Deschanel som Tom Hansen og Summer Finn glitrer i hverandre nærvær, selv om forholdet ikke alltid gjenspeiler dét.
Filmen hopper bedagelig fra hendelse til hendelse og dag til dag, og det uten et iøynefallende mønster. Ifra deres første møte og 500 dager fram i tid, blir vi med på en berg- og dalbanetur i to unge menneskers liv, hvor — friskt nok — miljøet rundt egentlig aldri har noen særlig innvirkning. Klart, i velkjent, amerikansk stil har vi med noen særegne kamerater å gjøre, men de utgjør aldri noe mer enn et sett med morsomme biroller som fungerer ypperlig nettopp i begrenset mengde.
«(500) Days of Summer» hadde lenge potensialet til å utvikle seg til en ny sjangerklassiker, men faller igjennom fordi den aldri gir oss noe nytt, kun en frisk innpakning. «Same shit, different wrapping» om du vil, selv om dette aldri føles shitty eller er noe du klarer totalt å overse, enkelte klisjeer til tross.
Det å være debutregissør betyr gjerne én av to ting: du trenger tid til å stable din egen filmidentitet på beina, eller så drar du et mesterverk ut av ræva på første forsøk — du har jo tross alt ingen forventninger å møte, ingen oppfølgere å måle deg med, ingen kritikere å tilfredsstille mer enn sist. Marc Webb fyller regissørrollen med selvsikkerhet og en unik stemning, og blir utvilsomt et navn å følge i årene som kommer.
