Espen B. Andersson

90-tallets musikkinnslag kort oppsummert etter hukommelsen

På begynnelsen av 90-tallet ble Norge offer for en ny serie CD-utgivelser, kun bestående av årets mest populære poplåter. Fenomenet kom fra Sverige, og har siden resultert i godt over 50 samlealbum her til lands. Felles for disse utgivelsene er at de inneholder en eller flere landeplager, klissete kjærlighetssanger eller håpløse remakes av gamle klassikere. Så hva er vel da bedre enn å tørke støv av et par Absolute Music-skiver som ble kjøpt i noen svake øyeblikk på 90-tallet, endevende youtube.com og bruke google.com for all den er verdt i et forsøk på å finne fram til de «gode, gamle låtene» man vokste opp med? Antakelig veldig mye, men jeg har nå gjort det likevel, og kan sees under. Men du er herved advart – kvaliteten er veldig varierende.

Scatman John — Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop)

På et eller tidspunkt da jeg gikk på barneskolen syntes jeg Absolute Music 13 var mye bedre enn Absolute Music 15. Årsaken var én låt, signert Scatman John. Man kan jo spørre seg hvordan det er mulig å like slik musikk, men etter å ha tittet på musikkvideoen et par ganger de siste dagene, ser jeg jo det fengende med den. Men enda bedre skjønner jeg hvorfor de ansatte på barneskolen alltid likte de andre skivene de hadde liggende bedre, for du skal lete lenge etter mer hektiske tre minutter.

Red Hot Chili Peppers — Californication

Hver gang Red Hot Chili Peppers strømmer ut av høyttaleranlegget på SATS, flyttes jeg mentalt tilbake til et noe slitt klasserom på slutten av 90-tallet hvor jeg antakelig satt i mine egne tanker. Red Hot Chili Pepper har hatt flere gode låter opp gjennom årene, men de vil i mitt hode alltid være den ultimate beskrivelsen av sein 90-tallsrock – på godt og vondt. Men musikkvideoen til «Californication» er knalltøff!

Ace of Base — Beautiful Life

«Little girls from Sweden» synger Kiedis i sangen over. For ganske nøyaktig 12 år siden debuterte gruppa «Ace of Base» med skiva «The Bridge», også de fra Sverige. Og selv om jeg ikke kan legge skjul på at et par av sporene faktisk var småfengende, forsøker jeg heller å glemme at de finnes den dag i dag. Jeg tar heller takke til Abba fra vår nærmeste nabo i øst, og konkluderer som Pondus og Jokke med at «Abba var konge».

La Bouche — Be My Lover

Nestemann ut var i stor grad glemt, men lå tydeligvis og murret i underhukommelsen, for da jeg startet sangen etter å ha funnet den på youtube.com etter et søk på "90s classic", husket jeg fort hvor intenst jeg hatet den for en del år siden. Den ble virkelig spilt overalt: Jeg husker den fra kjøpesentere, jeg husker den fra radioen og jeg husker den fra CD-er spilt hos ulike folk. Og nå altså på youtube.

Robert Miles — Children

Heller ikke 90-tallet slapp unna fenomenet «hjernedød dunking laget for pengenes skyld». Likevel kan Robert Miles sies å ha lykkes med sine monsterhit «Children» fra 1996, ettersom jeg husker den svært godt i dag – 11 år etter utgivelsen. Og jeg kan til nøds være ydmyk nok til å innrømme at den har et visst særpreg over seg, og dermed utmerker seg litt i mengden.

Coolio — Gangsta's Paradise

Artisten Coolio står i dag igjen som bare en skygge av seg selv, men var en gang i tiden en interessant vestkystrapper. En av grunnene til at jeg klarte å lytte til musikken hans, var at den var en mildere type rap enn det som gjerne blir laget i dag – kall det poprap om du vil. 1995-albumet «Gansta's Paradise» er vel å regne som smått legandarisk, men kvaliteteten på skivene etter 1997-utgivelsen «My Soul» er ikke mye å prate høyt om. «Gangsta's Paradise», derimot, fortjener en titt og lytt.

Ikke rart det snakkes høyt om ungdommen nå til dags når man ser på kvaliteten på musikken de har vokst opp med, altså. Dersom noen skulle føle seg kallet til å skrive om musikken de vokste opp med, så legg gjerne igjen en kommentar.