Espen B. Andersson

Amadeus (1984)

Å se «Amadeus (1984)» var en ganske spesiell opplevelse. Forventningene var ikke store og jeg hadde aldri hørt om filmen før jeg puttet den i spilleren. Ei heller var jeg noen stor fan av filmer hvor musikken sto i sentrum og Mozarts musikk fenger meg generelt lite. Likevel var det noe som sa meg at filmen var verdt sine kroner og dens imponerende 82. plass (p.d.d.) hos IMDb trakk selvfølgelig opp. Hvordan ble så filmopplevelsen?

Miloš Forman, regissøren bak min «all-time favorite» i dramasjangeren, nemlig «One Flew Over the Cuckoo's Nest (1975)», har med «Amadeus» gjenfortalt de ti siste årene av Mozarts noe uvanlige liv. Handlingen vinkles gjennom konkurrenten Antonio Salieris øyne, som også kanskje var Mozarts største beundrer.

Filmen varer i nærmere tre timer, men det føles aldri et sekund for lenge. Tempoet er hele tiden høyt og Tom Hulce som Wolfgang Amadeus Mozart er virkelig fantastisk! Mannen hopper og spretter rundt på skjermen som om han får betalt for det (no pun intended!), mens han i neste scene viser de mer humane og depressive sidene ved Mozart som på tross av sine personlige problemer skrev musikk som selv den dag i dag rager høyt. Dette er også noe av grobunnen til filmens oppbygning; Antonio Salieri hadde selv forståelse for kvaliteten på Mozarts arbeider og misunnelsen ble dessto større da han ble klar over Mozarts uhøytidelige arbeidsvaner.

Filmen tok med seg hele åtte Oscar i 1985 og står igjen som en kraftpakke av en biografi til kanskje den største komponisten verden har sett. Miloš Forman har full kontroll på regien og har med kraftfulle tekniske virkemidler klart å gjenfortelle deler av Mozarts liv på en humoristisk og engasjerende måte som hele tiden holder stemningen oppe hos publikum.

«Amadeus» må oppleves og nå som Espen Iversen har anbefalt å se «Road to Perdition (2002)» i høstmørket, er det kanskje på sin plass at jeg gjør det samme: «Amadeus» gjør seg utmerket på TV-skjermen mens regnet høljer ned. Enjoy!