As Good as It Gets (1997)

Jeg hadde et etterlengtet gjensyn med James L. Brooks' strålende «As Good as It Gets (1997)» i kveld, etter at vage minner fra da jeg leide filmen på VHS for kanskje ti år siden tilsa at dette var en film å notere seg, for maken til høy underholdningsfaktor skal man faktisk lete lenge etter! Likevel så er det jo gjerne slik at minner blir vage over tid, og filmsmaken forblir sjeldent slik den var en gang i tiden. Det viste seg likevel – slik jeg både trodde og håpet – at både filmen og minnene hadde holdt seg bemerkelsesverdig godt.

Tre godt voksne mennesker – alle bosatt i Manhattan – tilbringer mye tid i hverandres indirekte nærvær – det være seg i hver sine leiligheter i samme etasje, eller på samme kafé som kunde og servitrise. Tilfeldigheter fører de sakte, men sikkert sammen, og konfliktene og de mange merkelige fascinasjonene bringer de tettere sammen enn noen av de kunne spådd.

Jack Nicholson er Melvin Udall, den hjemmearbeidende forfatteren med en frustrerende skrivesperre og en personlighet som ved første øyekast (eller dialog) kan virke skarp, kritisk og unødig aggressiv. Han er kort og godt misantropisk, og har en homofobi utover det ordinære. Han er et vanedyr av rang, tråkker om mulig ikke på streker i veiene og bruker hvert såpestykke én gang før de går i søpla. Men så har han likevel en herlig utstråling og et stort hjerte – helt der innerst inne, og som åpnes gradvis utover i filmen etter hvert som han knytter tetter bånd til Carol Connelly (Helen Hunt), hans faste servitrise, men som har lite til overs for han.

Et vanedyr som han er, spiser Melvin daglig frokost på sin lokale kafé, hvor han alltid insisterer på å bli servert av nevnte Carol. Carol er den sjarmerende kvinnen som blir «offer for» Melvins elleville påfunn og stadige overbevisende samtaler som bringer de tettere sammen, til tross for tilsynelatende uendelige konflikter og misforståelser. Spesielt Melvin ordlegger seg på en utydelig og «rundt grøten»-måte, stikk i strid med Carols mer direkte talemåte. Selv er Carol alenemor for sønnen Spencer som krever hyppig tilsyn på grunn av stadige astmaanfall. I samme leilighet holder også moren, Beverly (Shirley Knight), til, en smått spesiell person som ikke legger noe imellom datterens og hennes liv.

På tvers av gangen finner vi Simon Bishop (Greg Kinnear), den homofile tegneren som bruker mye av fritiden på den lille hunden Verdell. Simon får gjerne gjennomgå for sin seksuelle legning av Melvin, som må kunne sies å gi humørsyke personer et nytt ansikt. Men når Simon blir mørbanket i forbindelse med et mislykket tyveriforsøk i sin egen leilighet, deligeres ansvaret for hunden til Melvin, av alle personer. Melvin har svært lite til overs for den lille krabaten, men vi møter snart ukjente sider av Melvin – den følsomme delen.

Egentlig er «As Good as It Gets» en film om ingenting. Vi har ikke noe klart handlingsforløp å forholde oss til, og alle scenene føles som et direkte resultat av den forrige. Vi kommer tett innpå karakterene, og gis et varmt, intelligent og treffende bilde av tre vidt forskjellige personer som likevel omgås hverandre. «As Good as It Gets» handler om forståelse og kommunikasjon, følelser og kjærlighet. Den handler om det å ikke la sjansene gå fra seg, og å slå til i rett øyeblikk. Sist, men ikke minst, er den preget av svært gode rolleprestasjoner fra samtlige skuespillere, som alle virker skapt for sine roller.

Jeg føler meg sikker når jeg sier at dette er en film for alle, og at Nicholson kanskje aldri er vært bedre.

Vurdering: