Espen B. Andersson

Avatar (2009)

Medias intensive dekning av «Avatar (2009)», James Camerons siste verk, har gitt resultater. Filmen er hevdet å ha en prislapp på ~ 2 milliarder NOK, hvilket effektivt gjør den til tidenes dyreste film. Dette, i kombinasjon med de involvertes massive skryt rundt den påståtte, revolusjonerende 3D-bruken, førte til mange kritiske røster denne høsten: Hvordan kan en film, med sitt brennende ønske om å revolusjonere filmen, samtidig innfri drømmene til de millioner av fans som vet hva Cameron er kapabel til å lage?

Svaret er banalt som det er utvetydig: Ved å tilby kvalitet.

James Cameron foretrekker nemlig kvalitet fremfor kvantitet. Ser man bort i fra debutfilmen «Piranha Part Two: The Spawning» (og kanskje også lekeprosjektet «True Lies (1994)» med østerrikets store sønn, Arnold Schwarzenegger i hovedrollen), er samtlige av filmene hans i dag som klassikere å regne. Cameron kan kanskje ikke skryte på seg å ha et like offentlig kjent navn som f.eks. kollega Steven Spielberg, men er du interessert i film, er det ikke til å komme utenom at du har sett noe han har laget: Jeg nevner bare titler som «Aliens (1986)», de to første «Terminator»-filmene og «Titanic (1997)» — de er alle filmer som har betydd mye for mange, og ikke minst for de filmtekniske aspektene i bransjen. Tenk bare tilbake til 1997 og hvor imponerende «Titanic» da var.

Men det er nå 12 år siden, og mye har skjedd siden da. Kanskje først og fremst representert ved 3D-filmens inntog på kinoene; det begynte med animasjonsfilmer, det fortsatte med animasjonsfilmer, og nå er altså turen kommet til en vanlig film hvor skuespill lekkert kombineres med dataanimasjon og sammenslåinger av virkelige skuespillere og datakonstrueringer. Og det er faktisk like imponerende som det høres ut som!

Et stykke inn i fremtiden befinner vi oss på planeten Pandora hvor rasen Na'vi holder til. De er fredfulle og lever i en eksotisk verden med brede spektere av ville og fargerike dyr. Na'vi-ene er større enn oss mennesker, har blå hudfarge, fabelaktig muskulatur og er i det hele tatt i tilsynelatende glitrende fysisk form og oss mennesker glatt overlegne. Vår mann er Jake Sully (Sam Worthington), en lam marinesoldat hvis bror var den egentlige forskeren som skulle utført jobben, men som døde. Jake overtar hans rolle av genetiske hensyn, men har verken erfaring eller kunnskap innenfor feltene og på planeten han skal arbeide med og på.

Det blir allikevel ikke noe problem. Han utviser en herlig ro og evne til å sette seg inn i nye ting. Tanken bak prosjektet på Pandora er å komme i kontakt med Na'vi-befolkningen og kommunisere behovet — eller trangen, alt ettersom — til menneskeheten i å få kloa i et svært eksklusivt materiale som utvinnes der de lever. Men den fredfulle befolkningen setter liten pris på kontakt med utenforstående, og fordrer kamp om samfunnet når deres egentlige hensikter kommer fram i lyset. Det er her lett å spotte konturene av kritikk mot verdenssamfunnet og hvordan vi på brutalt vis bryter med naturens eget liv i søkenen etter makt og penger. Regnskogens herjinger, USAs politiske engasjement og mektige offiserer — konturene av kritikk lyser opp på lerretet, men på en slik elegant måte at det aldri føles moraliserende. Det føles … intelligent.

«Avatar» makter å gå imot strømmen av skepsis. Den beviser at 3D-filmer har en fremtid. 2009 er som kjent året da 3D-filmene kom, men ingen visninger har hittil maktet å overbevise meg. Foreløpig er det kun blitt med spede forsøk på dybde i animasjonsfilmer som «Ice Age: Dawn of the Dinosaurs», «Monsters vs Aliens» og «Coraline», sistnevnte visuelt praktfull, men med store mangler i historien. 3D-effekteriene har dessuten aldri gitt filmene den dybden som er nødvendig for å veie opp for det opplagte problemet med 3D: Fargene blir blassere. Om dette er på grunn av lerretene vet jeg ikke, men det er en irriterende nok til at noe annet må veie opp. Og her prater jeg ikke bare for meg selv, men også mange bekjente som er enige.

Det skal mye til for at jeg virkelig faller for sci-fi-filmer. Enten så er de svulstige, komplett uinteressante eller rett og slett så urealistiske og uengasjerende at spilletiden blir et ork. Jeg kan telle på én hånd sci-fi-filmer jeg virkelig digger, så det er med en engasjerende røst jeg konstanterer at «Avatar» går rett inn blant de beste i sjangeren — noen sinne. Cameron konsoliderer det beste fra sjangerens enere og inviterer oss inn i et troverdig univers. For der hvor brorparten av sjangerbrødrene byr opp til actionpakkede eventyr og ville våpen, dveler «Avatar» rundt så mye, mye mer. Rasers eksistens og samhold får utvidet spillerom. Eventyrlysten blant soldater slik vi gjerne bare kan forestille oss i krigsfilmer får her vist sitt sanne jeg — hvem er jeg, hvor tilhører jeg og hvorfor innblander vi oss i andre planeteres hverdag? Svarene presenteres aldri i klartekst, men reflekteringen rundt temaene er tilstrekkelig gjennomført til at vi kan drøfte det for oss selv.

Og legger man alle disse glitrende aspektene ved «Avatar» til side, er det nok av andre smådetaljer å bite seg merke i for spesielt interesserte. Akkurat som i «Aliens» møter vi Sigourney Weaver i en sentral rolle, mens den gangens badass-skikkelse i Jenette Goldstein, nå tegnes vellykket av nykommeren Michelle Rodriguez — likhetene i utseende og personlighet er såpass like at det utvilsomt er bevisst av Cameron.

Det kan være vanskelig å forstå storheten rundt «Avatar» nå som folk flest ser den for første gang. Men som tiden går, ytterligere teknologiske framsteg finner sted og svakere bidrag til sci-fi-sjangeren spretter fram, vil «Avatar» stå igjen som James Camerons ultimate film — en mesters mesterverk verdig. Den er kanskje ikke hans beste film — til det er resymét for bredt og imponerende. Men ser man på Camerons bidrag til filmmediet, innvirkningen på både sjangeren og andre regissører, er det liten tvil om at «Avatar» representerer det beste av det beste og samler alt Cameron har gjort — til en 3 timer lang filmstudie av perfeksjonisme.