Beetle Juice (1988)
Så var jeg kanskje ikke den Tim Burton-fanen jeg opprinnelig trodde jeg var. Inntil nylig hadde jeg kun sett hans hyperinteressante «Ed Wood (1994)». Den falt særs godt i smak. Den klarte å kombinere et sprekt utgangspunkt med underlig, sjarmerende mystikk lik lite annet. Så så jeg «Big Fish» fra 2003. Jeg holdt på å kjede livet av meg. Hva var det jeg skulle like der? En svak 3-er; den var i det minste ikke dårlig spilt av de medvirkende. Etter å ha sett flere — visstnok sentrale — 80-tallskomedier de siste månedene, var turen nå kommet til «Beetle Juice (1988)». Endelig, trodde jeg. Fy faen, så feil er det altså mulig å ta.
Det handler om liv og død (primært sistnevnte, hvilket også fint beskriver min egen livsfølelse under visningen). Det er en stakkars Alec Baldwin i hovedrollen så uengasjert og lite troverdig at han kunne vært med i en av virkelighetens Ed Woods filmer. Han hadde blitt en umiddelbar stjerne. Og så de brillene, mann, de er jo på størrelse med en utdatert forskningshjelm! Snakk om å fiksere seerene i de mest uinteressante detaljer.
Dette er noe av det aldeles verste jeg har sett på filmfronten i mitt hittil glitrende livsløp. Det finnes verken kvaliteter eller sjarm å la seg imponere av. Regien er uinteressant, lydsporet monotont og plotet — vel, hvor er godbitene? Styr for all del ikke unna, men krasj med drepende brutalitet inn i dette makkverket av en eventyrskomedie fra det glade 80-tall og sats på at de fortsatt eksisterende filmrullene brenner opp i den påfølgende Hollywood-brannen som garantert oppstår. Jeg hatet virkelig «Beetle Juice», og gjør det fortsatt.
