Blod på ruta

XmasB skrev her forleden om hans noe uheldige måte å bråvåkne om morgenen. Her følger min versjon.

På et eller annet tidspunkt i fjor vinter ble den rolige barnefamilien på tvers av gata erstattet av en gjeng alkoholiserte ungdommer som trodde det var helg så fort nattemørket ankom hver dag. Denne gjengen forsvant heldigvis ut omtrent like fort som de flyttet inn, men de rakk samtidig å skaffe seg et noe middels inntrykk blant de allerede godt etablerte naboene, deriblant hos oss.

For det var ikke få ganger jeg hørte at det var noen ute i hagen vår. Enten så prøvde noen å åpne utgangsdøra (som naturligvis var låst), eller så hørte jeg noen som dunket på vinduet mitt (jeg er uheldigvis lokalisert i 1. etasje) på nattestid, helt uten mål og mening. Det ble nesten en vanesak, selv om jeg aldri kommer til å glemme den gangen jeg våknet av en høyt dunk i ytterveggen av at en av ungguttene hadde vært og ravet rundt i hagen vår og tråkket utfor en drøy meter høy kant vi har rundt huset og braket inn i husveggen. Han var nok ikke den eneste som skvatt, for å si det sånn. Jeg husker jeg våknet oppreist i senga, og med et hjerte i like hektisk aktivitet som et tilfeldig bilhorn i en New York-drosje i rushtida.

Glad og fornøyd over å kunne sove til klokka halv ti fredag morgen, sov jeg godt i åttetiden på morgenen, men det var ikke før jeg hørte to knallharde dunk i ruta. Det første som slo meg var at det var noen i familien som hadde glemt nøkler, og som forsøkte å komme inn. Men, nei, det kunne jo ikke være tilfelle når de allerede hadde låst seg ut av huset. Jeg var lynrask opp (ikke for å skryte, men jeg var vel oppe og stående i en sinnssyk angrepsposisjon på fem sekunder), og beveget meg forsiktig bort til vinduet hvor rullgardinen var rullet ned. Jeg vippet den forsiktig ut på den ene siden for å se om jeg så noen ute i hagen, og stirret plutselig rett i en svær blodflekk.

Jeg er litt usikker på hva jeg tenkte akkurat da, eller om jeg tenkte i det hele tatt, men i løpet av de neste minuttene var i hvert fall far i huset «varslet om blodflekkene på vinduet» og jeg vandrer forsiktig rundt i hagen på jakt etter årsaken. Jeg vil tro at dersom noen naboer hadde sett meg, ville de antakelig ringt politiet selv, for jeg gikk vel omtrent rundt som Bruce Lee gjorde i filmene han spilte i.

I hvert fall: Katten vår lå og sov ute på trappa, noe som ville vært usannsynlig om det hadde vært noen personer ute i hagen i de foregående minuttene. Jeg rundet derfor hushjørnet nogenlunde rolig til sinns, og skvatt til. Det var der det lå. To døde fulger. Herre, jeg tror aldri jeg er blitt så skremt en morgen noen gang, og det av to fugler. Jeg følte meg plutselig veldig pinglete, og samtidig veldig, veldig opplagt. Noen dusj for å våkne den morgenen var ikke nødvendig.