Brüno (2009)
Det var først i 2006 at verden for alvor fikk øynene opp for Sacha Baron Cohens utradisjonelle, humoristiske stil som stadig rammer tilsynelatende uskyldige, særpregede amerikanere med fordommer så tydelige at det kunne vært deres mellomnavn. Alt som kan minne om homofili eller som bryter med deres standardiserte hverdag, er uønsket.
Det var noe frekt og uventet over «Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan» da den kom i 2006, en film som nok allerede blant mange er som en klassiker å regne. Her følger vi Cohen som den kazakhstanske TV-reporteren Borat som ved ulike sprell — det ene mer vulgært enn det andre — forbanner på seg amerikanere på tvers av yrker og aldersgrupper mer effektivt enn en godt gjennomført reklamekampanje. Det var morsomt da og jeg holdt på å dø av manglende oksygenopptak ved første gjennomsyn.
Så hadde jeg et gjensyn noen måneder senere, og plutselig føltes alt veldig arrangert, påtatt og — om ikke regissert — så i hvert fall forutsigbart nok til at sjarmen ikke lenger var tilstede.
Det var med andre ord med noe miksede forventninger jeg elegant som alltid entret Colosseum kino sent fredag kveld. Stemningen i salen var utmerket (det dunset pils fra alle kanter) og jeg var i humør for noe dødsmorsomt, men det ble dessverre bare med ønsket: «Brüno (2009)» er intet annet enn en vag Borat-kopi fra skaperen selv.
For, som fryktet, er dette kun en fortsettelse av den forrige filmen, og hvis det ikke var tydelig i forrige film hva som ventet av reaksjoner blant Cohens ofre, så var det ikke vanskelig tidlig å spotte resultatet av sprellene denne gang. Joda, enkeltscener som når Brüno er deltaker i et talkshow eller når han forsøker å irritere på seg en «terrorist», er hysteriske. Men hvor mye av dette er egentlig planlagt ned til den minste detalj? Har virkelig et alminnelig, amerikansk talkshow fem sikkerhetsvakter som passer på deltakerne og er klare til å gå breibeint til verks når en konflikt endelig oppstår? Jeg tviler. Som helhet faller «Brüno» raskt igjennom som intet mer enn en gjennomsnittlig komedie som ikke klarer tilstrekkelig å videreutvikle Cohens ideer fra skissestadiet.
Igjen står en svært hardtprøvende og etterlengtet komedie som ikke innfrir til forventningene. Du vil antakelig få en god dose med latterbrøl, men pass på at du ikke bare sitter og ler fordi du ønsker at det skal være morsomt; det var en del pinlig øyeblikk på kinoen i går hvor folk lo på på malplasserte steder.
Så den i går, og er litt enig med deg. Brüno virket som en mer skrevet versjon av Borat, og slutten er basicly den samme. Men enkelte scener var utrolig morsom, men det var mange plasser der det var veldig stille i salen.