Svært hardtprøvende thriller så opplagt i vendingene at det er en fornærmelse.

Butterfly on a Wheel (2007)

Thriller som filmsjanger er krevende. Ja, faktisk så krevende at majoriteten av det som lages lykkes eller feiler — det er sjeldent noe midt i mellom. «Butterfly on a Wheel (2007)» forsøker, men klarer aldri rive seg løs fra hardtprøvenhetens fryktinngytende tiltrekningskraft.

Jeg pleier sjeldent å lange ut om hva som skjer i filmene jeg omtaler. Jeg liker å fokusere på filmopplevelsen, skuespillet, regien — alle de elementene som sammen bygger opp om filmen. Men handlingen, nei, den får dere lese dere til andre steder — den forblir tross alt statisk hvor enn dere velger å lese. Jeg gjør dog med dette et unntak.

«Butterfly on a Wheel» åpner i kjent amerikansk filmstil. Vi følger et tilsynelatende lykkelig par — Abby (Maria Bello) og Neil Randall (Gerard Butler) — og ungen deres. Utenpå ser alt ut til å være perfekt, men under fasaden lurer utroskap og hardt press på jobben. Du kjenner kanskje allerede nå at filmen ikke frister …? Les videre!

Filmen har i utgangspunktet kun disse to personene å forholde seg til. Når de en dag kjører avsted fra hjemmet, dukker en bevæpnet mann, Tom Ryan (Pierce Brosnan), opp i baksetet. Som pressmiddel har han deres kjære barn. Og nå må de gjøre som han sier; forsøker de å opponere går det selvfølgelig til Helvete med ungen.

Så kjører de avgårde. Plotet er at nevnte Ryan skal tvinge det nå skrekkslagne paret til å gjøre ting de misliker eller frykter. Han har selvfølgelig full oversikt over deres karrierer, jobbplaner, privatliv … og, guess what, han har peiling på deres indre frykter også. Bl.a. tvinges Neil til å stå oppreist på toppen av en høy bygning for å overvinne sin egen høydeskrekk. Oh Lord, spar meg. Klisjeene føres til et eget univers. Men, vent, mer i vente!

Det er på tide med en oppsummering. Vi har å gjøre med tre personer. Det er Neil som blir utsatt for de umenneskelige testene. Vi har Tom som kommanderer og fremstår som den onde som visstnok ikke har noe å tape (hørt det før? Ja!). Og så har vi kona som ikke bidrar med annet enn hysteri og klasking på skinnet.

Vi vet at thrillerens ytre ikke matcher det indre. Det gjelder ikke alle thrillere, men man merker fort når en tvist er i gjerde. Problemet er at tvisten i dette tilfellet er så opplagt at jeg får vondt i sjela. Hvor mye er det egentlig mulig å undervurdere seeren? I og med at Neil hele tiden får lide, gir det ingen mening at det er han selv som står bak. Han ville tross alt aldri funnet på å tvinge seg selv til å gjenoppleve sine verste frykter. Tom fremstår som den onde, med andre ord vil det ikke gi mening om en tvist kommer at det faktisk er han som står bak. Igjen står vi kun igjen med Abby som gjennom hele filmen egentlig bare har vært fyllmasse. Og, hvilken bombe, det er hun som står bak alt sammen. Får jeg nå fram hvor dårlig sammensatt denne filmen egentlig er?

Det er ingenting som fungerer i «Butterfly on a Wheel». Skuespillet er tamt og går på autopilot. Regien er like gjennomført som et tusenbrikkers puslespill uten mønster. Lydsporet er monotont og repeterende og tvisten er både opplagt og provoserende enkel med sin manglende utstråling. Hva mer kan egentlig feile i en thriller?

Jeg bare spør.