Espen B. Andersson

C'era una volta il West (1968)

Kritikerne hatet den da den kom, og kommersielt var den langt ifra noen suksess. I dag regnes filmen å være en av westerngenrens fremste stjerner og rangeres stadig høyt på lister over de beste filmene som er laget. Dette understreker bare det jeg alltid har følt — Sergio Leones «C'era una volta il West (1968)» er en film som vokser på deg over tid.

Jeg langer sjeldent ut om filmers plot når skriver omtaler. Selv om det for noen er avgjørende om de skal se filmen eller ei, så føler jeg at det er for faktabasert til at jeg gidder ta meg bryet med å omformulere noe du kan lese om på andre nettsider. Det interessante ligger i tolkningene, hvordan filmopplevelsen var og tanker jeg gjør meg. Det er nettopp derfor det å omtale en slik historisk viktig film, elsket av de fleste, glemt av mange og kanskje hatet av noen få for sitt dvelende, tegnede bilde av det ville vesten, uvanlig krevende. Det er ikke noe poeng i å si at filmen er superb og at den bør sjekkes ut. Det kan du lese om andre steder, og det har du antakelig gjort allerede. Jeg ønsker i stedet å lange ut om mitt forhold til filmen, og hvorfor nettopp den rager som min definitive favoritt.

Men først ut: Musikken. At Ennio Morricone er synonymt med stemningsfull og særdeles velkomponert musikk er gammelt nytt. Men Morricone overgår altså her alt jeg tidligere har hørt fra både ham og filmmusikk generelt. Her fanges stemningen, intensiteten og miljøet så effektivt, at det lett knuser all motstand uten å tenke. Hvis lydsporet i andre westernfilmer ofte er ikonisk, så er dette fasiten — ta bare en titt på sluttscenen …

Vi kastes rett ut i det. På en ødeliggende togstasjon møter vi tre menn, alle svært stillfarne. De har et klart mål for øyet, men foretar seg ikke en mine før de må. De venter alle på ett og samme tog. Leone forflytter kameraet elegant mellom de tre personlighetene og fester de i utgangspunktet uinteressante detaljene til film så de fremstår som sentrale; svettedråpene, vannet som drypper, den irriterende flua som svirrer rundt og i ansikten på en av pistolmennene — og ikke minst spenningen. Det skjer ingenting, men det skjer allikevel så uendelig mye. Bildene taler for seg selv, spenningen er elektrisk. Toget kan skimtes i det fjerne, konsentrasjonen skjerpes ytterligere. Våpnene lades, men ved ankomst er det ingen mann å se. De tre pistolmennene gjør seg klare til å ri vekk, men så høres et munnspill. Mannen de så etter gikk av på den andre siden av toget. Han ser etter Frank, men han er ikke der. I stedet sendte han de tre mennene. Sekunder senere lever kun mannen med munnspillet.

Slik utspiller altså de første 10 minuttene seg. Der og da vil det føles som man ennå ikke har fått noen god introduksjon til karakterene og hva som er i vente, men ting vil raskt falle på plass. Det er tydelig at mannen med munnspillet, fabelaktig framstilt av Charles Bronson, har noe uoppgjort med nevnte Frank (Henry Fonda).

Samtidig, på gården Sweetwater, langt vekk fra annen sivilisasjon, forbereder Brett McBain (Frank Wolff) og barna ankomsten av hans nye kone, Jill (Claudia Cardinale). Helt uten videre ankommer Frank selv og gjengen hans og skyter alle — barna inkludert. Men hvorfor? Det er tydelig at noe viktig ligger til grunn.

Så ankommer endelig Jill selv byen. På ferden mot gården til ektemannen Brett, treffer hun den kriminelle Cheyenne (Jason Robards), som ankommer huset hun stoppet ved for å hente vann etter å ha skutt seg fri. Cheyenne introduseres også for den munnspillglade mannen uten navn, som han passende døper Harmonica.

I de kommende minuttene dannes grunnlaget for resten av filmen. Jill ankommer endelig Sweetwater, kun til nyheten om at ektemannen og barna er blitt drept. Ikke lenge senere er hun selv i skuddsiktet til to pistolmenn — igjen sendt av Frank — men Harmonica kommer henne til unnsetning og dreper de som om det var en lek. Tilbake på gården endevender Jill stedet på jakt etter alt av verdi; Brett skal nemlig ha sagt at han var rik, men hun kan ikke finne av betydning. Kan det ha en sammenheng med at hun ble forsøkt drept?

Selvfølgelig. Men hvorfor fikk hun uventet hjelp av en fremmed? Og hvem er denne Frank? Sakte, men banksikkert nøstes trådene opp og historien utfolder seg mer elegant enn Wenche Foss på sitt beste. Jeg kan ikke med ord beskrive hvilken følelse det gir å se nettopp slik filmer hvor alt henger på greip, og det uten å virke rotete underveis. For når rulleteksten sakte kommer glidende inn fra bunnen av bildet, blir du helt sikkert sittende i flere minutter å reflektere. Ikke bare har Sergio Leone igjen maktet å engasjere, imponere og revolusjonere en allerede voksen westerngenre — jeg kunne lett blitt sittende å gråte om denne ble vist på kino.

Det er som fakta å regne at Sergio Leone transformerte en hardt prøvet westerngenre til noe folkelig gjennom sine stiliserte produksjoner på 60-tallet, først og fremst fremmet gjennom trilogien om mannen uten navn, spilt av Clint Eastwood, som for alvor markerte seg som den kommende superstjernen han jo ble gjennom disse filmene. Men det er allikevel ikke her Leone var på sitt beste, filmenes popularitet til tross. Så klart, vi har med å gjøre en av verdens største filmskapere og samtlige av hans produksjoner er signifikante i en historisk sammenheng, men det var i 1968 han toppet seg selv, alle tidligere produksjoner og skapte det som i mine øyne er tidenes beste film, et sjokkerende brutalt, aldri utroverdig, men samtidig ikke overdistansert tegnet bilde av det ville vesten, nettopp slik det virker sannsynlig å ha vært. Det gode kjemper mot det onde, og et uungåelig klimaks topper filmens allerede overspente spenningskurve. Men det er er imellom høydepunktene at det interessante utspiller seg. Det er her vi ser hvordan jernbanens fremvekst påvirket folks liv og levnet, hvordan griskhet i harde tilfeller er synonymt med bøting av liv, og hvordan noen er villige til å gjøre alt for penger.

Sergio Leone vil antakelig alltid bli husket for «Il buono, il brutto, il cattivo.», men jeg håper jeg nå har gjort mitt for å fremme en av hans mest undervurderte filmer. For dette, kjære lesere, er min favorittfilm over alle favorittfilmer. Jeg håper det kvalifiserer som en anbefaling, etter nærmere 1 200 sette filmer de siste årene.