Coraline (2009)
«Coraline (2009)» forsøker fånyttes å revitalisere oppbrukte barneeventyr gjennom imponerende 3D-grafikk.
«Coraline» — på norsk døpt «Coraline og den hemmelige dør» — er en av årets stortitler, og virker sammen med Pixars kommende film, «Up (2009)», å være de eneste reelle kandidatene til neste års Oscar-utdeling i animasjonskategorien. Regissert av Henry Selick, mannen bak den nydelige «The Nightmare Before Christmas (1993)», og med utgangspunkt i Neil Gaimans roman fra 2002 med samme navn, følger vi 11 år gamle Coraline. Hun har sammen med sine foreldre nettopp flyttet fra Michigan til Oregon, men livet føles kjedelig og repeterende og foreldrene er oppslukt av jobbene sine. Coraline søker spenning i hverdagen, og så en dag oppdager hun en hemmelig dør i huset …
«Coraline» er foreløpig den andre filmen jeg har sett i 3D på norske kinoer i år, og er utvilsomt den peneste av de to. Tidligere i år så jeg «Monsters vs Aliens (2009)», men den falt dessverre for fristelsen til å briefe med effekterier, uten at det egentlig gav noen nevneverdig bedre filmopplevelse. I «Coraline» er effektene i så måte nedjustert, men 3D-grafikken er allikevel tydelig, men mer elegant. Dette, i kombinasjon med den alltid sjarmerende stop-motion-animasjonen, gir en visuelt praktfull filmopplevelse, men som eventyr og interessant historiefortelling, er det dessverre store, tydelige mangler. Hvorvidt er et problem fra originalproduktet eller noe som oppstod under overgangen til filmmediet, vet jeg ikke — bortforklares eller undervurderes kan det i hvert fall ikke.
«Coraline» fikk 11 års aldersgrense her til lands da den kom, visstnok grunnet den gjennomført uhyggelige stemningen filmen presenterer. For dette er jo et eventyr hvor vi følger en ung person som er i konflikt eller opprør med foreldrene sine. Vedkommende søker så enten mer spenning i hverdagen eller forsøker å løse problemene selv, blir lurt inn i en verden eller sammen med personer som virker hyggelige, men som egentlig har skjulte hensikter. Den unge personen innser etter hvert dette, og må så forsøke å komme tilbake til det gamle livet, som nå viser seg å være bedre enn først tenkt. Virker dette kjent? Ja, det gjør nok det, for dette er jo fasiten på bortimot alle eventyr som lages. Og «Coraline» er dessverre intet unntak. Her presenteres vi klisjeer — den ene mer pinlig enn den andre — uten at det noen endetarmsåpning tar.
Igjen står nok en stilren og vellaget animasjonsfilm kliss naken, antakelig smertelig klar over at innpakningen nok en gang ble overprioritert. Jeg har som vanlig ikke lest boka filmen er basert på, men om utgangspunktet virkelig er så dårlig som filmen, så burde det ringt noen kubjeller hos mennene med penger i produksjonsselskapet. Av uvisse grunner rammes de fleste av dagens animasjonsfilmer av dette, et tilsynelatende nytt fenomen Hollywood nå lider av. Jeg håper på en snarlig friskmelding, for dette er skralt!
Når Coraline og Demolition Man får samme karakter, er det noe galt. Coraline har i alle fall innbydende grafikk, greie stemmer og relativt interessant historie. Greit nok at det er klisje-aktig og noe de fleste har sett deler av før (litt annen stil) - Men samme som Demolition Man? Hm..