Crazy Heart (2009)
Jeff Bridges' innsats i «Crazy Heart (2009)» som den aldrende countrymusikeren Bad Blake har definitive likhetspunkter med 2008-gigasuksessen og -overraskelsen «The Wrestler». Der fikk Mickey Rourke igjen tillit, han tok den og han plasserte sitt egen navn igjen på stjernehimmelen. Bridges har, i motsetning til Rourke, nok aldri hatt popularitetssvingninger av en slik kaliber, men det er lett å trekke paralleller når man ser slitne, eldre menn leve livet og bedrive tiden med det de elsker, enten det er wrestling eller musikk. Felles for de begge er at privatlivet settes i fokus, skaper trøbbel og samtidig binder de alle tett sammen. Problemet med «Crazy Heart» synes tydelig når man sammenlikner den med, ja, nettopp, «The Wrestler». For til tross for at wrestlingmiljøet nok er mer distansert enn musikkverdenen for de fleste av oss, føler jeg at jeg kommer tettere innpå karakterene og kan dele deres følelser og fortvilelser i livet. «Crazy Heart» lener seg dessverre i overkant mye mot musikkinnslagene og vesenet Bridges, uten helt å ha en interessant historie å formidle. For selv om Bad Blake fremstår som et emosjonelt skrått tårn, tildeles aldri medfølelsen eller ydmykheten tilstrekkelig oppmerksomhet til at jeg kan bry meg om ham. Tilbake står et nogenlunde ordinært drama, fremmet av en levende Bridges og fine musikkinnslag, men som forblir en fryktelig uinteressant og lettglemmelig affære.
