Da rocken var skjeggete

Pre det livlige «We Shall Overcome: The Seeger Sessions». Før det kommersielt vellykkede «Born in the USA». I forkant av gjennombruddet «Born to Run». Tidlig 70-tall var tiden da Bruce Springsteen virkelig fikk utfolde seg. Kanskje fikk han for bredt spillerom, for albumene «The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle» og «Greetings from Asbury Park, N.J.» bærer preg av å være så frie i tøylene at det vipper mer over i det stemningsfulle enn det gjør i det kvalitetsmessige. Kanskje er det også derfor de er fullt lyttbare den dag i dag, mer enn tredve år etter utgivelsene som satte liv i rockeleiren. For Springsteens tidlige verker er så omfattende at de krever mange gjennomlyttinger før de absorberes tilstrekkelig til at de kan vurderes.

Bruce Springsteens tidlige karriere prates ikke så ofte om, men når det gjøres virker det som om mange tror den startet med rockeklassikeren «Born to Run» fra midten av det tiåret da langt hår ikke sa noe om hvilket kjønn man var. Og joda, det gjorde jo for så vidt det, men det finnes to album i forkant som dannet grunnlaget for at The Boss finnes i dag. Faktum er at hans to tidligste skiver skapte et så enormt press før den tredje utgivelsen at det var snakk om en vinn- eller forsvinn-situasjon. Albumene nådde som kjent ut til sine begrensede målgrupper, men de slo aldri an blant folk flest. Kanskje var ikke folk klare for datidens Springsteen, kanskje var ikke musikken klar for publikum. Columbia Records, Springsteens trofaste plateselskap, var i hvert fall på desperat jakt etter artister som kunne ta opp arven etter Bob Dylan.

De to tidligste platene bærer preg av å komme fra en artist med behov for oppmerksomhet. Fra en person som ønsker å tale høyt om sine tanker og ideer, og som vil bli hørt. Sjeldent har vel album vært så gjennomsyret av livlige epos tatt ut i fra en hvilken som helst amerikansk storby og iscenesatt av produsenter og musikere som her. Springsteen pratsnakker som aldri før, og grenser tidvis mot det ugjenkjennelige, for det kan vel vanskelig benektes at han har roet seg betraktelig med årene. Om vi ser bort i fra skivenes åpenbare svakheter og det noe overivrige behovet for å formidle, er dette to svært gode skiver. Allerede etablerte Springsteen-fans vil finne glede i samtlige spor, mens nykommere bør merke seg den sprudlende og «Jungleland»-aktige «Spirit In The Night», den popaktige «Blinded By The Light» og den temposterke «Lost In The Flood» fra «Greetings from …». «The Wild …»-albumet vil by på en helt annen musikalsk opplevelse, med sine pianodrevne sanger som er ganske ulike med det vi ser fra samme mann den dag i dag. Skivas høydepunkt er avslutningssporet, den nesten ti minutter lange «New York City Serenade», som over tid har utviklet seg til å bli kanskje min personlige Springsteen-favoritt. «The Wild …»-albumet kom året etter «Greetings from …», men virker som et langt mer velprodusert album og fremstår i langt større grad som en helhet, der hvor «Greetings from …» er litt mer en salig blanding av tilfeldige sanger klint sammen på en skive.

Kanskje er det tekstene som gjorde at albumene aldri slo an slik de selv ønsket. Kanskje var det fordi folk jaktet på enklere og mer fordøyelig musikk. Det får vi aldri vite. Faktum er at de begge inneholder svært mange gode sanger; kanskje ikke radiofavoritter, men for folk som virkelig har sansen for god musikk, bør dette være obligatoriske skiver i CD-hylla.