Das weiße Band — Eine deutsche Kindergeschichte (2009)
Å oppnå et symfonisk ekko av vill jubel fra filmkritikere på tvers av landegrenser er sjelden kost i filmverdenen. Og selv når bragden oppnås, er produktet gjerne så sært at det ikke makter å tilfredsstille både kritiske filmøyne og vanlig dødelige som ser på film først og fremst som underholdning. Men «Das weiße Band - Eine deutsche Kindergeschichte (2009)», velrenommerte Michael Hanekes siste verk, har klart nettopp dette: Den røsket som ventet med seg Gullpalmen tidligere i år, og har etterlatt seg hav av inntrykk og refleksjoner, så bredt malt at mange nå taler om tiårets film.
«Das weiße Band» etterlot seg et hav av tanker, nettopp slik den er hevdet å gjøre. Allikevel er filmen blitt så grundig analysert av dyktige kritikere at nok en omtale fra min side antakelig er både bortkastet og mindre dyptpløyende enn øvrig lesestoff som er tilgjengelig. Men igjen, gode filmer kan aldri anbefales nok, og jeg tror det er viktig å få påpeke at selv om temaene som belyses er dystre, innpakningen er nedbrutt og fargeløs (bokstavelig talt) og regien så stram at du ikke makter å finne én digresjon, er ikke filmen tung, nettopp slik mange sjangerbrødre er. Det er dessverre ofte slik at klassisk drama med noen tiår å se tilbake på enten er uidentifiserbare eller har en spenningskurve lik en velkonstruert linjal.
Jeg har alltid likt å tro at jeg har en god og variert filmsmak, så det er med fare for å rette en velladet bazooka mot føttene jeg sier at «Das weiße Band» grovt oppsummert representerer alt jeg hater ved film; et kynisk, menneskeorientert drama, der handlingen er erstattet med dialogdrevne, dvelende scener.
Det er derfor så deilig å se en film hvor klassiske, anstrengende elementer til forandring er det som gjør filmen til en enorm opplevelse. Sjeldent har bygdeliv så effektivt blitt skildret som Haneke her makter, hvor kjærligheten kontinuerlig ruger i bakgrunnen, men dessverre for karakterene hyppig overskygges av pur ondskap fra og mellom menneskene. Du kan sitte å lese om torturkjellere og bestialske drap i nyhetene, men i en stadig mer voldelig verden begrenses effekten av sin egen stadige tilstedeværelse. «Das weisse Band» går tilbake til røttene, ikke bare regimessig. Tilbake er lydeffekter og voldsscener kastet vekk — igjen står et psykologisk drama, nakent, men allikevel fullt påkledd, vel vitende om at de høye ambisjonene er vel oppnådd.
Et kaldt mesterverk, en av årets aller beste filmer, som fortjener publikummere i hopetall. Løp og se. Ordinær kinopremiere her til lands finner sted 26. desember. Noter datoen i panna.
