deUSYNLIGE (2008)
Det var med en merkelig ettersmak jeg i går vandret ut fra Colosseum kino. Ikke bare hadde jeg klart å søle ut hele boksen med godteri tre minutter ut i filmen, men jeg var også skuffet over det som av mange var blitt omtalt som et mesterverk og en av de beste, norske filmene i år. Vel, la én ting være klart: «deUSYNLIGE (2008)» er intet moderne mesterverk, men den har definitivt sine sterke sider.
Det begynner strålende. I det som er Erik Poppes avsluttende kapittel i Oslo-trilogien («Schpaaa (1998)», «Hawaii, Oslo (2004)» og nå «deUSYNLIGE»), følger vi i første halvdel av filmen Jan Thomas (Pål Sverre Valheim Hagen). Han er klar for å kjempe seg tilbake til en alminnelig tilværelse i samfunnet, etter å ha sittet fengslet i åtte år etter at han og en kamerat tok livet av en liten gutt. Nøyaktig hva som skjedde da gutten døde, presenteres aldri i klartekst. Det spinnes rundt de involvertes oppfatning av saken, men det er bare Jan Thomas som faktisk vet hva det var som foregikk i hodet hans den fatale dagen.
Første halvdel av filmen er utvilsomt den beste. Først og fremst fordi Valheim Hagen gjør en utmerket rolletolkning, og makter å føre seeren inn i sin verden som er både kompleks og preget av fortiden, uten at det føles distansert eller veldig film. Hans beherskede væremåte og ordknappe formuleringer fungerer godt til et trist og stadig kjempende ansikt. Det er en tydelig angrende person vi møter, som ønsker å gjøre opp for seg og sine handlinger som hører fortiden til. Men noen skyld vil han ikke påta seg; han står fast på at det hele var et uhell, og at gutten døde som et resultat av et fall mot en stein.
I andre halvdel følger vi Agnes (Trine Dyrholm). Hun er mor til barnet som ble drept, og bor fortsatt i Oslo sammen med sin mann og adoptivbarna Malin og Selma. Livet går sin vante gang og virker å ha stabilisert seg etter en tøff periode. Men nå er altså Jan Thomas løslatt, og hans og Agnes' liv flettes ufrivillig i hverandre.
Filmer hvor liv veves i hverandre pleier å hoppe fram og tilbake i perspektiver underveis. I «deUSYNLIGE» hoppes det kun én gang, og det er midtveis når det byttes fra å følge Jan Thomas til Agnes. Det fungerer fint, men gir samtidig filmen en treghetsfølelse. Den er heller ikke fri for dødtid, og det er flere bihistorier som kunne vært klippet vekk eller gjort mindre dominante. Likevel er det manuset som skranter mest. Agnes-karakteren tildeles for mye tid, og overstyrer Jan Thomas-karakteren, som jo nettopp er filmens desidert viktigste kort.
Jeg vil også presisere filmens evige trang til å forklare og understreke. Ikke alt trengs presiseres gjennom ord. I blant strekker handlinger til, og kanskje også bare reaksjoner. Jeg satt igjen med en merkelig følelse da f.eks. Agnes' barn — som opplagt nok er adopterte når de ikke har et norsk utseende og foreldrene er norske — gis en scene som kun bunner i «du er ikke moren min». Vi er da vitterlig ikke blinde …?
Alt i alt er dette grei skuring, men intet mesterverk. Til det er den alt for lang, forutsigbar og naiv. Skuespillet er stort seg på topp, selv om jeg likevel satt med følelsen av at regissøren ville at jeg skulle føle noe. Nei, takk.
Heisann!
Eg er veldig einig med deg i fleire av tinga du dreg fram. Filmen vart litt for langdryg når han skulle gå gjennom Agnes, kanskje fordi alt vart i det meste laget opplagt.
Eg tykkjer filmen fortener ein 5-ar viss eg skal vera objektiv. Men alle gode norske filmar fortener vel ein karakter høgare enn elles, eller er det ikkje slik?
For meg var det ein knakande god filmoppleving, men eg vart veldig skeptisk før filmen starta, når folk i alderen 45 år og oppover sette seg ned rundt meg. Min byggfag-kompis presterte også å sove i filmen.
Det skal du ha, at du er skremmande god til å analysere og koma med kritikk til filmen. Du har veldig gode poeng, og eg er glad eg ikkje las denne omtalen før eg såg filmen! Har du tenkt over at du kanskje har sett litt for mange filmar? ;)