Die Fälscher (2007)
En sprek og lite kjent historie fra en overfilmatisert periode uten de helt store overraskelsene.
Stefan Ruzowitzkys «Die Fälscher (2007)» forteller historien om mesterfalskmyntneren Salomon Sorowitsch som blir plassert i en tysk konsentrasjonsleir mot andre verdenskrigs slutt når det ser som mørkest ut for tyskerne. «Operasjon Bernhard» dannes. Formålet er å produsere sedler i motstanderenes valuta i et forsøk på å ta knekken på deres økonomi. Sorowitsch og bl.a. profesjonelle trykkere blir satt i arbeid. Og skal vi tro filmen, kan vi takke fangenes opprør og stadige forsinkelser for at ting endte som så «godt» de gjorde. Vel, vel, vel.
Det å lage en film fra annen verdenskrig er ingen enkel oppgave. Antakelig har ingen annen periode i moderne tid vært festet til film oftere, og det er latterlig mange klassikerstemplede og knallfilmer blant disse. Dét må selv jeg innrømme, og jeg er ingen hest etter krigsfilmer. Men det celebre selskapet til tross; med et skarpt manus lå det til rette for en film utenom det vanlige. Jeg mener, hvor mange har egentlig hørt om denne operasjonen?
Men så er det dette med gjennomføringen da, og det er et bredt spekter av klisjeer vi utsettes for. Her møter vi den sleipe ålen av en arrogant offiser som koser seg over motpartens lidelser, de mange umotiverte drapene som utspiller seg til alle døgnets tider og opprør fangene imellom. Jeg klarer rett og slett ikke å svelge dette som film, og satt under hele visningen med en følelse av at dette ville fungert mye bedre som en dokumentar.
«Die Fälscher» står igjen som en film det er vanskelig å plassere. Den er for så vidt lettslukelig og fint fotografert, men verken skuespillet, de tekniske valgene eller spenningskurven gir deg noen ekstraordinære opplevelser, og føles bare som en film i mengden og er antakelig glemt dagen etter sammen med frokosten.
Jeg er helt enig. En grei nok film man ikke ser to ganger. Jeg hadde dessverre lest boka før jeg så filmen, så skuffelsen ble ekstra stor. Boka var vanvittig spennende, og med en slik historie skulle man jo tro det var mulig å flytte spenningen over på lerretet.