Die Hard (1988)
Da en barbeint Bruce Willis i 1988 kjempet en spektakulær kamp mot en gjeng terrorister i en LA-skyskraper, markerte det et viktig punkt i utviklingen av actionfilmer. Nå, 20 år senere, regnes «Die Hard» fortsatt som ett av actiongenrens definitive høydepunkter.
Jeg husker da jeg vurderte å se «Die Hard» for første gang. Jeg var ikke kjent med Bruce Willis som skuespiller, og gjorde et raskt søk på nettet for å se om dette var noe å kaste bort tiden på. Hva som møtte meg var et mega-macho bilde av Willis i helsetrøye, hengende i et tau på utsiden av en skyskraper, akkompagnert av det som nok er tidenes tøffeste tagline:
«Twelve terrorists. One cop. The odds are against John McClane …
That's just the way he likes it.»
Jeg var solgt.
I filmen følger vi John McClane, politimann fra New York, for anledningen i LA med kona Holly for å feire jul og for å forsøke å få orden på ekteskapet igjen. Men det som skulle være en hyggelig kveld med kona og hennes kolleger, forvandles raskt til et kaos uten like når terrorister tar kontroll over bygget og McClane lader opp til en enmannskrig jeg har vanskelig for å tro kan overgås.
Og det uten sokker.
«Die Hard» er for meg den ultimate actionfilm, for ikke å snakke om julefilm med mer enn bare gode følelser. Ironisk nok, for «Die Hard»s koblinger mot julen finner vi primært ved at filmen utspiller seg på julaften. Det er nå allikevel en gang slik at når TV 3 her til lands velger å sende «Die Hard» hver jul, ja da henger vi oss på. Det har i hvert fall jeg gjort, og i år — som tidligere år — skal jeg benke meg foran TV-en når den snurres igjen.
Den påtrengende, klaustrofobiske følelsen som hele tiden henger over oss, samt det faktum at den aldri roter seg bort med irriterende sideplot, er utvilsomt viktige brikker til den formidable suksessen den opplevde. Den introduserer oss for første gang for McClanes yippee-ki-yay, motherfucker-utspill, som vel ingen siden har glemt. At det siden er kommet ytterligere tre filmer i «Die Hard»-serien, sier antakelig sitt.
Og du vil antakelig aldri møte en julenisse i en heis igjen; det er så mange små detaljer og kreative tvister som krydrer et allerede godt plot, at det er vanskelig ikke å bli revet med.
Hvis du fortsatt er usikker på om dette er en film for deg, så vær så snill å gi den en sjanse.
Du kødder nemlig ikke med John McClane, men han kødder antakelig med deg.
(Denne omtalen ble opprinnelig publisert på filmantrop.net i forbindelse med årets julekalender.)
Die Hard er en av mine favorittfilmer, Bruce er en legende!