Do the Right Thing (1989)
Spike Lees «Do the Right Thing (1989)» er noe så sjeldent som en lettfølgelig rasespenningsfilm, et totimersinnsikt i Brooklyns sprudlende gateliv, de utagerende karakterne som setter sitt preg på bydelen og omgivelsene rundt. Det visuelle, så vel som det dyptpløyende — og ikke minst innsiktsfulle — manuset vitner om en regissør, skuespiller og manusforfatter — alt i Lees stødige grep — som nøyaktig vet hva han vil.
Det er noe klaustrofobisk, men allikevel fritt og hemningsløst over «Do the Right Thing», der den rytmisk åler seg igjennom én av Brooklyns mange lange og livlige gater. Den forlater aldri sitt opphav, ei heller har den behov for det — i så måte føles filmen imponerende effektiv, fordi alt som skjer, alle konfliktene og de ulike skjebnene befinner seg ikke bare i dette strøket, det er også spesifikt her de blomstrer tydeligere enn i noen annen amerikansk bydel på 80-tallet.
«Do the Right Thing» balanserer elegant på grensen mellom det geniale og det symbolsk nesten overdådige der den plasserer tre gjennomgående, mørkhudede karakterer foran en knall rød murvegg, og det selvfølgelig på årets varmeste dag. Men det fungerer, det blir et blikkfang og med deres piplende svettedråper i fokus lar vi oss rive med i det som nesten kan karakteriseres som en underkjent minifabel. Det er nemlig lett å spotte konturene av Lees moralpreken, men de er på langt nær like tilgjengelige som de visuelle hjelpemidlene formidler den stadig mer opphetede stemningen. For i en etnisk begavet gate hvis temperatur er farlig nær kokepunktet, er det bare et tidsspørsmål før konfliktene evolverer til voldelige — og dødelige — opptøyer.
En alkoholisert mann på sine eldre dager. En rebelsk, mørkhudet mann. En hardtarbeidende far og to ikke fullt så hardtarbeidende sønner. En gigantisk og brautende neger med musikk dundrende ut av høytalerne mens han vandrer gatelangs eller er innom Sal's Famous Pizzeria — Spike Lee fanger elegant og troverdig et ensemble av ulike personligheter som alle utgjør et livlig gatemiljø. Etter hvert som filmen progresserer og følelsen av at noe er i gjære, gjøres det tydelig at det kun kan ende i kaos. Allikevel, om man ser bak fasaden av det sprudlende, ytre hatet, kan man se ønsket og de spede forsøkene på å leve samlet.
I kontrast til mengden av filmer om rasespenninger, tar ikke «Do the Right Thing» parti; her er det like mye de svarte som går løs på de hvite som det er andre veien. Spike Lee er som kjent en svært omdiskutert regissør som enten elskes eller hates for sine verker, så kontroversen rundt «Do the Right Thing» er spesielt interessant. Jeg mener, hvis filmen viser begge sider av saken — og det attpåtil med humor, dog indirekte — er kanskje folks hat mot filmen at den effektivt treffer hjertet av konflikten og siden ikke helt slipper taket?
«Do the Right Thing» er av mange ansett som den fremste av mange filmer som omhandler rasespenninger. Det er liten tvil om at den allerede har forsvart sin posisjon over 20 år med stor suksess, og vil antakelig forbli høyt rangert i flere kommende tiår. For når alt kommer til alt, er det ingen sider av filmen som føles datert:
Den kunne like gjerne vært et produkt av 2009.
