Mennene i dress har tydeligvis funnet det lurt å nominere hele ti — 10 — titler som mulig vinner av årets beste film. Og, joda, 2009 var et glitrende filmår for amerikanerne, men det er ikke nok kvalitet blant de nominerte til at samtlige er mulige vinnerkandidater. De eneste reelle alternative, slik jeg ser det, er «Avatar», «The Hurt Locker» og «Inglourious Basterds». Hjertet mitt sier «Avatar», hjernen sier «The Hurt Locker», mens den fete personligheten min heller i retning av «Inglourious Basterds». Åpen, men jeg følger hjertet og sier «Avatar».

Både hjertet og hjernen heller her bratt i retning av Colin Firth. Firths bidrag til «A Single Man» er vanskelig å undervurdere. Han utviser en enorm ro, innlevelse og sjarm i de scenene han medvirker i, og som det, heldigvis, er mange av. «A Single Man» er 2009s beste minst offentlig kjente film, men ikke la deg skremme.

Hun er feit, fabelaktig og forhåndsfavoritt. Den eneste reelle trusselen til Sidibe er at Streep er blitt nominert så hinsides mange ganger uten å vinne, men hun har tross alt to statuetter stående allerede, og trenger ærlig talt ikke en tredje. At «Precious» som film føles som tatt direkte ut av mange mulige kontroversielle amerikanske familier, er et sentralt punkt når man forsøker forklare filmens suksess — for identifiserbar er hun neppe.

Christoph Waltz er så stor favoritt at Oscar-gjengen ikke kan risikere å irritere på seg hundretusener av filmelskere ved ikke å la Waltz ta med seg denne prisen hjem. Innsatsen hans i «Inglourious Basterds» er en sikker vei til suksess. Morsomt at Waltz så knapt har gitt et intervju i moderne tid, og har skapt en slags myte rundt sin egen karakter. Kanskje han ikke har noen takketale, men i stedet drar frem Sherlock-pipa?

Kanskje årets mest åpne kategori, og det å spå en sikker vinner føles umulig. Men skal jeg plukke ut ett navn som virker sterkere enn de andre, heller jeg mot Mo'Nique og hennes innsats i «Precious: Based on the Novel Push by Sapphire». Maken til ufyselig, virkelighetsfjern karakter skal du lete lenge etter. Men selv oppi all elendigheten, aner man konturer av håp. «Precious» har vokst på meg (pun intended), og kan bli en vinner.

James Cameron må vinne, noe annet ville være en eneste stor feil. Du kan si hva du vil om «Avatar» som film, men de regimessige aspektene ved produksjonen er så glitrende at plass i historiebøker er verdig. «Titanic» vant i sin tid 11 Oscar — jeg tror tiden er inne for en ny Cameron-suksess i Oscar-sammenheng!

Best Writing, Screenplay Written Directly for the Screen

• The Hurt Locker (2008): Mark Boal
• Inglourious Basterds (2009): Quentin Tarantino
• The Messenger (2009): Alessandro Camon, Oren Moverman
• A Serious Man (2009): Joel Coen, Ethan Coen
• Up (2009): Bob Peterson, Pete Docter, Thomas McCarthy

Best Writing, Screenplay Based on Material Previously Produced or Published

• District 9 (2009): Neill Blomkamp, Terri Tatchell
• An Education (2009): Nick Hornby
• In the Loop (2009): Jesse Armstrong, Simon Blackwell, Armando Iannucci, Tony Roche
• Precious: Based on the Novel Push by Sapphire (2009): Geoffrey Fletcher
• Up in the Air (2009): Jason Reitman, Sheldon Turner

Best Achievement in Cinematography

• Avatar (2009): Mauro Fiore
• Das weisse Band - Eine deutsche Kindergeschichte (2009): Christian Berger
• Harry Potter and the Half-Blood Prince (2009): Bruno Delbonnel
• The Hurt Locker (2008): Barry Ackroyd
• Inglourious Basterds (2009): Robert Richardson

Best Achievement in Editing

• Avatar (2009): Stephen E. Rivkin, John Refoua, James Cameron
• District 9 (2009): Julian Clarke
• The Hurt Locker (2008): Bob Murawski, Chris Innis
• Inglourious Basterds (2009): Sally Menke
• Precious: Based on the Novel Push by Sapphire (2009): Joe Klotz

Best Achievement in Art Direction

• Avatar (2009): Rick Carter, Robert Stromberg, Kim Sinclair
• The Imaginarium of Doctor Parnassus (2009): David Warren, Anastasia Masaro, Caroline Smith
• Nine (2009): John Myhre, Gordon Sim
• Sherlock Holmes (2009): Sarah Greenwood, Katie Spencer
• The Young Victoria (2009): Patrice Vermette, Maggie Gray

Best Achievement in Costume Design

• Bright Star (2009): Janet Patterson
• Coco avant Chanel (2009): Catherine Leterrier
• The Imaginarium of Doctor Parnassus (2009): Monique Prudhomme
• Nine (2009): Colleen Atwood
• The Young Victoria (2009): Sandy Powell

Best Achievement in Makeup

• Il divo (2008): Aldo Signoretti, Vittorio Sodano
• Star Trek (2009): Barney Burman, Mindy Hall, Joel Harlow
• The Young Victoria (2009): John Henry Gordon, Jenny Shircore

Best Achievement in Music Written for Motion Pictures, Original Score

• Avatar (2009): James Horner
• Fantastic Mr. Fox (2009): Alexandre Desplat
• The Hurt Locker (2008): Marco Beltrami, Buck Sanders
• Sherlock Holmes (2009): Hans Zimmer
• Up (2009): Michael Giacchino

Best Achievement in Music Written for Motion Pictures, Original Song

• Crazy Heart (2009): T-Bone Burnett, Ryan Bingham("The Weary Kind")
• Faubourg 36 (2008): Reinhardt Wagner, Frank Thomas("Loin de Paname")
• Nine (2009): Maury Yeston("Take It All")
• The Princess and the Frog (2009): Randy Newman("Almost There")
• The Princess and the Frog (2009): Randy Newman("Down in New Orleans")

Best Achievement in Sound Mixing

• Avatar (2009): Christopher Boyes, Gary Summers, Andy Nelson, Tony Johnson
• The Hurt Locker (2008): Paul N.J. Ottosson, Ray Beckett
• Inglourious Basterds (2009): Michael Minkler, Tony Lamberti, Mark Ulano
• Star Trek (2009): Anna Behlmer, Andy Nelson, Peter J. Devlin
• Transformers: Revenge of the Fallen (2009): Greg P. Russell, Gary Summers, Geoffrey Patterson

Best Achievement in Sound Editing

• Avatar (2009): Christopher Boyes, Gwendolyn Yates Whittle
• The Hurt Locker (2008): Paul N.J. Ottosson
• Inglourious Basterds (2009): Wylie Stateman
• Star Trek (2009): Mark P. Stoeckinger, Alan Rankin
• Up (2009): Michael Silvers, Tom Myers

Best Achievement in Visual Effects

• Avatar (2009): Joe Letteri, Stephen Rosenbaum, Richard Baneham, Andy Jones
• District 9 (2009): Dan Kaufman, Peter Muyzers, Robert Habros, Matt Aitken
• Star Trek (2009): Roger Guyett, Russell Earl, Paul Kavanagh, Burt Dalton

Best Animated Feature Film of the Year

• Coraline (2009): Henry Selick
• Fantastic Mr. Fox (2009): Wes Anderson
• The Princess and the Frog (2009): John Musker, Ron Clements
• The Secret of Kells (2009): Tomm Moore
• Up (2009): Pete Docter

Best Foreign Language Film of the Year

• Ajami (2009) (Israel)
• Das weisse Band - Eine deutsche Kindergeschichte (2009) (Germany)
• El secreto de sus ojos (2009) (Argentina)
• Un prophète (2009) (France)
• La teta asustada (2009) (Peru)

Best Documentary, Features

• Burma VJ: Reporter i et lukket land (2008): Anders Østergaard, Lise Lense-Møller
• The Cove (2009): Louie Psihoyos, Fisher Stevens
• Food, Inc. (2008): Robert Kenner, Elise Pearlstein
• The Most Dangerous Man in America: Daniel Ellsberg and the Pentagon Papers (2009): Judith Ehrlich, Rick Goldsmith
• Which Way Home (2009): Rebecca Cammisa

Best Documentary, Short Subjects

• China's Unnatural Disaster: The Tears of Sichuan Province (2009): Jon Alpert, Matthew O'Neill
• The Last Campaign of Governor Booth Gardner (2009): Daniel Junge, Henry Ansbacher
• The Last Truck: Closing of a GM Plant (2009) (TV): Steven Bognar, Julia Reichert
• Królik po berlinsku (2009): Bartosz Konopka, Anna Wydra
• Music by Prudence (2010): Roger Ross Williams, Elinor Burkett

Best Short Film, Animated

• French Roast (2008): Fabrice Joubert
• Granny O'Grimm's Sleeping Beauty (2008): Nicky Phelan, Darragh O'Connell
• La dama y la muerte (2009): Javier Recio Gracia
• Logorama (2009): Nicolas Schmerkin
• Wallace and Gromit in 'A Matter of Loaf and Death' (2008) (TV): Nick Park

Best Short Film, Live Action

• The Door (2008): Juanita Wilson, James Flynn
• Istället för abrakadabra (2008): Patrik Eklund, Mathias Fjällström
• Kavi (2009): Gregg Helvey
• Miracle Fish (2009): Luke Doolan, Drew Bailey
• The New Tenants (2009): Joachim Back, Tivi Magnusson

Noen type filmer er de du bare ser én gang, og lar det bli med det, men som allikevel gjorde både sterkt inntrykk der og da. Et typisk eksempel på dette er en virkelighetsnær, skremmende dokumentar, og det er nettopp dét «The Cove (2009)» er — urovekkende, skremmende og briljant gjenfortalt. Vi møter her delfinforkjempere, får historien bak millionindustrien og for så vidt også argumenter som taler i galskapens forsvar. Men oppi de urovekkende og brutalt blodige scenene, aner vi konturene av håp og pågangsmot hos en liten gruppe mennesker som gjør alt i sin makt for å redde delfinene fra den dystre død.

«The Cove» er en verdig — og sannsynlig — Oscar-vinner.

Jeff Bridges' innsats i «Crazy Heart (2009)» som den aldrende countrymusikeren Bad Blake har definitive likhetspunkter med 2008-gigasuksessen og -overraskelsen «The Wrestler». Der fikk Mickey Rourke igjen tillit, han tok den og han plasserte sitt egen navn igjen på stjernehimmelen. Bridges har, i motsetning til Rourke, nok aldri hatt popularitetssvingninger av en slik kaliber, men det er lett å trekke paralleller når man ser slitne, eldre menn leve livet og bedrive tiden med det de elsker, enten det er wrestling eller musikk. Felles for de begge er at privatlivet settes i fokus, skaper trøbbel og samtidig binder de alle tett sammen. Problemet med «Crazy Heart» synes tydelig når man sammenlikner den med, ja, nettopp, «The Wrestler». For til tross for at wrestlingmiljøet nok er mer distansert enn musikkverdenen for de fleste av oss, føler jeg at jeg kommer tettere innpå karakterene og kan dele deres følelser og fortvilelser i livet. «Crazy Heart» lener seg dessverre i overkant mye mot musikkinnslagene og vesenet Bridges, uten helt å ha en interessant historie å formidle. For selv om Bad Blake fremstår som et emosjonelt skrått tårn, tildeles aldri medfølelsen eller ydmykheten tilstrekkelig oppmerksomhet til at jeg kan bry meg om ham. Tilbake står et nogenlunde ordinært drama, fremmet av en levende Bridges og fine musikkinnslag, men som forblir en fryktelig uinteressant og lettglemmelig affære.

Nominert til Oscar under årets utdeling i kategorien for best kortdokumentar, forteller Steven Bognar og Julia Reichert sitt materiale om arbeiderne ved GM (General Motors)-avdelingen i Moraine, Ohio, og deres reaksjoner og fortvilelser rundt nedleggelsen. Mange tusen arbeidsplasser gikk tapt, og det kommer klart og tydelig frem at manges liv ble snudd på hodet. Problemet med materialet er at ingen spørsmål besvares, og man sitter igjen med en følelse av at man burde føle mer synd på disse arbeiderne som mistet jobben sin, enn alle andre. Som så mange andre dramafilmer, forsøker denne dokumentaren mer enn noe annet kun å formidle følelsene til de ansatte. Dét er et for tynt grunnlag for en dokumentar, og er også hovedgrunnen til at den føles uvanlig banal. Oscar-materiale? Overhodet ikke, men den reddes av at temaet er høyaktuelt.

Men da NRK sendte Super Bowl direkte tidligere i år, ante jeg konturene av et skifte. Og så sannelig! Takk, NRK! Jeg antar at denne bloggen har vært viktig i valget deres. Å nei, nå var jeg ironisk igjen.

Jeg tror det var i regissør Scott Sanders' tanker at jeg skulle like «Black Dynamite» veldig mye bedre enn jeg endte opp med å gjøre. For med en feit, uimotståelig 70-tallsbart, er det med muskuløse Michael Jai White i rollen som, ja, nettopp, Black Dynamite, duket for heftige kampscener av det humoristiske slaget, velkrydret med små kuriositeter av både det billige og mer dype slaget. Men som så mange ganger tidligere, og veldig typisk for filmer som har som hovedfokus å parodiere og leke mer enn de har faktisk å skape noe nytt, blir det veldig mye med de humoristisk ladde scenene i en individuell setting, og lite en herlig fungerende helhet.

Nå, derimot, er drømmen over. TV 2 melder i dag på sine egne nettsider at de har rettighetene fra høsten av og tre sesonger framover. Jeg legger meg bare ned og griner. For et tap for distribueringen av engelsk fotball her til lands! Tanken på Mini og en gjeng med aper fra små, norske klubber, frister veldig lite.

Sky Sports, anyone …?

Det er lett å ane konturene av Louis Malles planer om å lage en stilistisk, fransk krimfilm allerede i åpningsminuttene av «Ascenseur pour l'échafaud (1958)». Med minimalt av dialog, pinlig nøyaktighet og en anstrengt hovedrolleinnhaver, skjønner vi raskt hvor handlingen vil gå. Et tilsynelatende lenge og halvgodt planlagt drap setter startskuddet for halvannen time med romanse, politiarbeid og flukt. Svakhetene til «Ascenseur pour l'échafaud» blir den noe monotone utviklingen den innehar, samt at denne type film — fransk krim — fremstår, om enn etter uskrevne normer fra tidligere suksesser, så allikevel kjedelig perfekt.

Alt i alt en grei filmopplevelse, men plotet drar ut i det overdrevne lite engasjerende over halvannen time. Den første halvtimen er til gjengjeld glitrende. Et seriøst forslag: En kortfilm av denne hadde vært ypperlig.

«Blow Out (1981)» er Brian De Palmas tidlige lekeprodukt og et særdeles vellykket sådan, og står på mange måter igjen som inngangen til en kommende verden av svært forseggjorte filmer utover 80-tallet. I hovedrollen møter vi en ung John Travolta som lydmann, som ved på location blir vitne til en bil som krasjer i vannet han gjør opptak ved. I minuttene som følger kjemper han en desperat kamp for å redde den eneste overlevende fra ulykken — en ung kvinne. Etter hvert som etterforskningen ruller avgårde, nøstes et komplekst univers saktegående mot det opp/forklarende.

Store deler av filmen fungerer særs godt, og er med sine lydmessige underfundigheter, diskré, men svært lekre, regidetaljer, en mester verdig og en stilistisk framstilling av en mørk og tung historie, vipper alt til filmens fordel. Allikevel, plotet er allikevel ikke veldig vanskelig å spå retningen på, og avslutningen trekker ned helhetsinntrykket irriterende mye med sitt klassiske helteoppgjør hvor det gode kjemper mot det onde.

Alt i alt en solid film med mange kvalitetstrekk som ikke bør gå upåaktet hen, men som allikevel ikke helt har tålt tidens tann smertefritt. Lukker man øynene for de svakhetene som fremmes mot slutten, har man en helaftens filmkveld foran seg — plotets hovedtrekk er tross alt lik lite annet og gir for mange artige stikk.

Ikke rent få ganger vurderte jeg å se «Upperdog (2009)», Sara Johnsens kritikerroste film som nok aldri slo helt an blant landets kinogjengere. Men så lot jeg hjernemaskineriet bearbeide forhåndsmaterialet noe lenger, og kom raskt til konklusjonen at norsk film fortsatt sjeldent virkelig makter å imponere. Å gjøre inntrykk. Å komme opp med noe som huskes lenger enn dagens værmelding.

Så jeg avventet situasjonen litt, og det var egentlig like greit.

På papiret høres det jo flott ut, om enn noe standardisert: Menneskeskjebner veves sammen og tilfeldigheter møtes — sammenflettinger som ville vært originale for omlag 15 år siden, men som i dag — mer enn noe annet — fremstår som et erketypisk klisjéprodukt av perioden 1995—2010, fremmet av titler som «Crash (2004)», «Magnolia (1999)» og «Short Cuts (1993)». For at slike dramaer skal fungere, er det først og fremst to elementer som et avgjørende. Karakterene er nødt til å være lett gjenkjennbare, ha et dilemma som gir en tydelig progresjon i filmen, og som bidrar til at man ønsker å se ferdig filmen. Det andre avgjørende elementet, er evnen til å skape en kobling mellom karakterene som gjerne kan være intrikat, men som også føles naturlig når endene møtes i sluttminuttene.

Jeg velger å tro at ambisjonene til «Upperdog» er å presentere menneskeskjebner, og samtidig komme innunder huden på disse menneskene. Det fungerer ikke. Medfølelsen uteblir, koblingene er — om ikke utydelige — så aldri spesielt fengslende sammensveiset. Ei heller fungerer alle karakterenes tilstedeværelse tilstrekkelig godt; spesielt vil jeg trekke fram soldatens liv og levnet som filmens klart svakeste ledd. Sagt på en annen måte: Om samtlige av filmens karakterer ble drept i en vill traktoroverkjørsel, hadde brydd meg lik null.

«Upperdog» har et fint, internasjonalt preg over seg, der den nogenlunde strøkent balanserer mellom noen halvtydelige, norske dialekter og gebrokkent engelsk. Det gir en positiv dybde til filmen, når man tar den stadige internasjonaliseringen av landet vårt i betraktning. Allikevel, med et sterkere manus til å begynne med, ville neppe denne kompleksiteten i nasjonaliteter vært nødvendig. Det blir litt som å krydre en biffmiddag til himmels med fjerne kryddersorter, når biffen er og forblir irriterende seig.

«Upperdog» er aldri dårlig, men blir en i overkant banal og selvhøytidelig affære. Hadde regissør Johnsen gått i seg selv og gått hardt til med skalpellen og skrapt vekk det ødeleggende laget med opplagtheter og stemningsødeleggende karakterdigresjoner, ville «Upperdog» raskt klatret på karakterskalaen. Derimot, slik sluttproduktet blir, kan filmen verken anbefales eller roses særlig, nettopp fordi filmens fortellerteknikk er særdeles avslørende for disse svakhetene. Skal du se en tilsvarende norsk film, se «deUSYNLIGE (2008)».