Møt Jackie Brown (Grier), flyvertinne i 40-åra som smugler kontanter for våpenforhandleren Ordell Robbie (Samuel L. Jackson). Når hun blir anholdt en tilfeldig dag etter endt arbeid, veves ulike historier snart sammen: Hvem tystet på Ordell og hans samarbeidspartnere, deriblant Brown? Vil Brown gjøre det samme? Og hva om Ordell selv finner ut av alt som foregår bak ryggen på ham? Ønsk et Tarantino-sirkus av paranoia, ville vendinger og herlig frekt politiarbeid velkommen.

Da jeg så «Jackie Brown (1997)» første gang for 6—7 år siden, var ettersmaken noe bitter: Var dette virkelig en film fra samme mann bak mesterverket «Pulp Fiction (1994)»? Tilsvarende år senere kan jeg med sikkerhet bekrefte at: Ja, det er det, og det er i bunn og grunn ganske synlig. For vi presenteres også her de mange — tilsynelatende — digresjonene i samtalene som åkkesom føles naturlig. Vi serveres krøllende, nesten samtalevillige tær som vies (alt for mye) spilletid. Og for ikke å snakke om bagasjerom-vinkelen som nok en gang ender med et dødelig utfall. Hvordan er det mulig ikke å digge alt dette?

For selv om Tarantino-konturene tydelig spottes, er det en drepende svakhet at han her forsøker en mer alminnelig tilnærming når det kommer til utrullingen av plotet. Nettopp der hvor «Reservoir Dogs (1992)» og «Pulp Fiction» sine frekke tiltrekkende personligheter bunnet i det narrative kaoset vi ble presentert med sjokoladebravur, tegnes «Jackie Brown»s historie linjalrett, hvis små digresjoner aldri utgjør noen signifikant effekt.

Det er nesten så jeg har problemer med å tro meg selv når jeg skriver at hovedproblemet til «Jackie Brown» er at den er for typisk Tarantino i den situasjonen den setter seg selv i, nettopp fordi de øvrige elementene ved filmen bryter med den generelle innpakningen. Rettere sagt: Når du pirrer smilemusklene så effektivt som Tarantino gjør med velskrevet dialog karakterene imellom, så synes jeg det enten bør føre til noe spesifikt, eller være fullstendig avsidesliggende for alt filmen ellers spinner rundt. Det er rett og slett noe uforløst ved «Jackie Brown» som vesen.

Men la det for all del ikke være noen tvil om at dette er en god film, langt over snittet hva det meste angår, men samtidig med tydelige svakheter, hovedsaklig representert ved en noe aggresiv spilletid og et tregt midtparti (spis mer fiber). Rolletolkningene er derimot av en svært solid kaliber, både i de ledende rollene, men også ifra bikarakterene som dreper all motstand der de må. Robert De Niro som den avdanka bankraneren Louis Gara som egentlig bare går rundt og subbber, er hysterisk. Bridget Fonda koser seg i lettkledde antrekk og fungerer bra til dét, for ikke å snakke om de mange nærbildene av de vellakkerte og -trimmede tærne som vrir og vender seg i alle tenkelige retninger som en leken katt. Men filmens kanskje mest bunnsolide tolkninger finner vi i Robert Forster som Max Cherry, Michael Keaton og Michael Bowen, de to sistnevnte som politibetjentene Ray Nicolette og Mark Dargus som driver mye av historien framover. De er alle tre svært down to Earth i utstrålingen, men allikevel særegne på sin helt spesielle måte. Sagt på en annen måte: Jeg tror dem, og det er vel noe positivt.

Surmulinga lagt til side og opp i konfektesken, så er ikke «Jackie Brown» en dårlig film. Det er bare vanskelig ikke å forvente mer når det er Tarantino som sitter bak spakene og leker seg. Satt i en generell bås er dette godt over snittet hva stilisert gjennomførelse angår; sett i lys av hva Tarantino har regissert tidligere, faller den dessverre kort.

Det høres kanskje fryktelig overdrevent ut, men med intelligent programmering og fokus på teknikk, lar sånt fokus seg gjennomføre over begrensede tidsaspekter om man virkelig ønsker å bedre maksløftet i en spesifikk øvelse. Jeg økte 5 kg i maksløft i juli, mye takket være økt brystrygg-mobilisering, fokus på å bruke lætsen til å presse ifra, samt å begrense albue-vinkelen fra kroppen ifra ~ 90 grader til 45—60. Resultatet er langt mer kompakte løft, hvor det føles betydelig enklere å overføre kraften fra bakken og ikke minst presse stanga fra seg (evt. kroppen ned, da).

(Kroppsvekt ved løftet var ~ 90 kg.)

Du kan imponere med referanser til populærkultur eller et lite kjent avsnitt i Tredje Mosebok. Andre, derimot, vil finne dette svulstig og fullstendig uinteressant, og velger kanskje i stedet å besøke et par av de forbannede rosabloggerne som tjener 50 000,- i mnd. på å skryte et par sponsede produkter opp i taklampa. Eller kanskje de heller besøker naboens matblogg som forteller historien bak det å gjøre en boks med bønner spennende; om den nye landeplagen til Usher, eller hvordan mediene slakter den nye superhiten til en svensk guttegjeng som egentlig bare hadde planer om å ha det gøy på fritiden, men som i stedet (ja, Mange Makers, jeg sikter til dere) ender opp som millionærer.

Som et fenomen.

Som et bilde av nåtiden.

Av totusenogelleve.

For lever man i 2011, er slikt umulig ikke å legge merke til. Like ille var det sikkert i 1985, for de som var unge den gang; kall dem Generasjon X om du vil. Jeg kaller dem forbannet heldige som i det minste slipper å ha på seg å ha vokst opp med musikk slik det alt for ofte presenteres i disse tider.

Jeg har et nostalgisk forhold til Bruce Springsteens og hans musikk. Ikke at jeg kan skryte på meg å ha møtt ham eller å ha vokst opp da han herjet arenaer på 80-tallet med maratonøkter på 3—4 timer.

Jeg har bare lært meg å sette pris på det han leverer — og har levert.

Som f.eks. når jeg jekker opp iTunes fra docken og ber om automatisk miksing av de kommende sangene, og — innimellom Robbie Williams og Eminem — hører svak jubel.

Jeg øker raskt volumet.

Et damerop høres i det fjerne.

Et instrument våkner svakt til live; jeg hører lett gitarpirking.

Melodien ruller rolig fremover. Publikum tier. De enser hva som er i gjære.

«How 'ya doing out there tonight?»

De er i ekstase.

Jeg er i ekstase.

Springsteen påbegynner den nå så definitivt klassikerstemplede oppveksthistorien pre fremføringen av «The River», og jeg blir sittende å tenke.

Lenge, før jeg gir opp.

Alt kan ikke skildres.

Ikke at det er noe revolusjonerende eller ekstremt ved endringene som nå er gjort, men det føles allikevel som eier av nettstedet forfriskende og ytterligere motiverende å ha noe annerledes å tweake videre på. Tanken bak endringene har like mye vært et opprydningsprosjekt som det har vært palettendringer; jeg stikker til Bali for ett skolesemester om ~ 2 uker, og planlegger i den forbindelse å trappe opp bloggingen både før og under oppholdet. Med dette i bakhodet, er ting tilpasset det som vil komme, samt at også fontbruken på nettstedet er ryddet opp i. Lenge leve bastante retningslinjer, og så videre. Forruten slike nerdy detaljer, har også hvert enkelt blogginnleggs metadata blitt flyttet vekk fra brødteksten og ut i sin egen lille verden på venstre side – like mye for å rydde opp i det sentrale for øynene som det er for å vie det tilstrekkelig øyekontakt.

Jeg håper og tror det er til det bedre. Hva synes dere?

Roger O. Thornhill (Cary Grant) er en tilsynelatende vellykket forretningsmann, der han sprader rundt i sentrumslokasjoner; veldressert, med håret finkjemt og sitt alltid solbrune fjes. Rappkjeftet — som alltid, vil noen sin, men i en Hitchcock-setting er det noe uvanlig med slik et tall av direkte humoristisk ladde scener. Den overveldende, ja, nesten irriterende evige følelsen av at ting aldri kan være slik en egentlig skulle tro, slik Hitchcock hadde for vane å fremme i filmene sine, er her begrenset. I stedet kombineres mystikk i form av forvekslinger, med mørk komedie, kjærlighet og konturerer av en hvilken som helst 70-tallsthriller.

Thornhill blir under et restaurantbesøk pistoltruet av to ukjente menn, for så å bli geleidet inn i en ventende bil. Det avdekkes kvikt at feil mann er kidnappet, og at Thornhill er blitt tatt for å være en Mr. Kaplan. Etter flere mislykkede forsøk på å overbevise kidnapperne om at de har tatt feil mann og et påfølgende mislykket fluktforsøk, sjenkes han himmelsk kanakas, for deretter å bli plassert bak rattet på en bil styrt i retning av noen dødelige klipper. På mirakuløst vis klarer han å manøvrere bilen vekk fra klippekanten og vingle videre langs landeveien, fullstendig ute av kontroll og med en promille en tenåring verdig. Millimeter fra klippekanten blir meter, og meter blir kilometer, før han oppdages av en patruljerende politibil langs veibanen. Han blir naturlig nok arrestert, men historien om en påstått kidnapping og påfølgende drapsforsøk faller aldri for god jord. Politiet begjærer en etterforskning på sin plass, men alle bevis er som sunket i jorden.

Den feilaktige kidnappingen er bare begynnelsen på en serie med uforutsette hendelser; ifra tog til fly og med en snarvisitt innom Mount Rushmore: Tittelen «North by Northwest» blir stående som en halvpresis introduksjon til Hitchcocks brede univers av forfølgelser og misforståelser på tvers av stater og landegrenser, for selv om oppskriften er oppbrukt (av ham selv), er innpakningen så intrikat og prikkene over i-en så mange at all kjærlighet raskt avdekkes.

Med denne BD-utgivelsen er det ingen grunner til ikke å se Hitchcocks ultimate mesterverk, ei heller for den yngre garde som typisk klager over svekket bildekvalitet på filmer eldre enn 2005.

Samme dag som jeg fikk Time Capsule-boksen levert på døra, fikk jeg også en defekt, bærbar PC av en bekjent servert i fanget. Den startet ikke lenger, og eieren hadde selvfølgelig ingen sikkerhetskopi. At det lå det viktige dokumenter spredd rundt på harddisken, overrasker nok få.

Det er lite nytt ved denne historien. Og selv om vi nok alle innerst inne er fullstendig klar over at sikkerhetskopier av verdifulle dokumenter av alle slag aldri kan undervurderes nok, føler jeg meg ganske sikker i min sak at de aller fleste som leser dette skriblerier neppe har en fullverdig, oppdatert sikkerhetskopi tilgjengelig av alt de burde ha en kopi av. Eller tar jeg feil …?

Det er nettopp her Apples «Time Capsule» kommer inn. Du plugger rett og slett bare i strømkontakten, setter den gjerne på et sted innbruddstyvene ikke først graver etter verdigjenstander, kobler den opp til det (passordbeskyttede) trådløse nettverket du har hjemme, og med dét er jobben gjort. Boksen tar en backup av hele disken ved første gjennomgang, og det vil naturligvis jobbe i en del timer, men når denne runden er gjennomført, vil den i fremtiden kun flytte over nye revisjoner av filene. Man kan dessuten bla bakover i historikken på hele systemet.

Noe nytt ved dette?

I bunn og grunn ikke.

Lav terskel for å komme igang?

Definitivt!

Det er blitt sagt at dersom man ser «Jurassic Park (1993)» baklengs, er det en film om dinosaurer som kaster opp så mange mennesker at de må åpne en park. Dét er fullstendig korrekt, men det er også en film som var, fremstod og huskes som banebrytende, og som dannet et solid grunnlag for fremtidige kolossatsninger med actionundertoner. «Jurassic Park» er et banebrytende Steven Spielberg-mesterverk — tidløs, ytterste spennende og visuelt sterk selv den dag i dag, 17 år etter lansering. En sterk kandidat til en av tidenes beste blockbusterfilmer, om ikke den beste.

Nostalgien rundt «Jurassic Park» er for meg på høyde med det aller ypperste innen film, og kan måle seg med den samme gleden jeg alltid føler når jeg snurrer Disneys ultimate mesterverk, «The Lion King (1994)». 90-tallet var ikke bare et tiår som skjemte oss bort, hjem og i stykker med et utall uvurderlige actionfilmer: Nei, sjangere nådde kvalitetstopper (90-tallsaction er gnistrende og særdeles undervurdert), tangeringer ble satt (ja, kan «Pulp Fiction (1994)» gå for å være tidenes beste film) og historie skrevet (sjokoladebit, noen?). «Jurassic Park» skapte på sin side en enorm blest rundt nettopp dinosaurer — jeg var tross alt fem år gammel da filmen kom, og husker fortsatt følelsen av å kunne se en «voksenfilm». Dette, kombinert med et av de mest minneverdige og kvalitetssterke lydsporene jeg kjenner, gnistrende spesialeffekter og evnen til aldri å overvurdere sitt eget potensiale, er ikke lett å verdsette nok. Dette i sterk kontrast til nyere katastrofefilmer, gjerne så overdådige og fullstendig blottet for intelligens, minneverdige enkeltscener og pene spesialeffekter (ikke bare så voldsomme som mulig) — skal vi rett og slett kalle «Jurassic Park» for «2012 (2009)»s nemesis?

Jeg tror vi gjør det.

Det er ikke det at karakterutviklingen, tvistene eller plotet i seg selv er av slike ekstraordinære kalibere at man får bakoversveis. Til det er «Jurassic Park» for publiumsvennlig. I stedet velger den å spille på de strengene den har tilgjengelig og med alle de fiberene ved seg som gjør at den skiller seg fra mengden av lettslukelige flimer som bare ren selolje i appelsinjuice ellers makter.

«Jurassic Park» er en aller tiders spenningsfilm, og illustrerer det beste av blockbuster-retningen slik det i etterkant har vist seg at (nesten) bare 90-tallet kan by på — og så er det deilig å se hvordan Jeff Goldblum her virkelig er i sitt ess — men hvor ble det av ham, egentlig …?

Dette er sikkert morsomt nok å overvære i selskap med noen kompiser og et par poser med potetskruer, men å se den alene på en PC-skjerm gav vel ikke helt den uttellingen jeg ønsket.