I den forbindelse stiller jeg derfor det simple spørsmål: Hva er det første du ville endret på ved det eksisterende designet? Noe spesielt som ikke fungerer godt? Eller bare noen ideer på lur? Skyt gjerne løs!

What's the most resilient parasite? An Idea. A single idea from the human mind can build cities. An idea can transform the world and rewrite all the rules. Which is why I have to steal it.

Tidligere i år møtte vi den stadig mer imponerende Leonardo DiCaprio i rollen som den psykotiske U.S. Marshal Teddy Daniels i Martin Scorseses «Shutter Island». Her fikk vi et innblikk i hans røffe fortid, gjennom en sakteavdekkende, tilsynelatende narkotikapåvirket, kronologi. Óg selv om flere selvstilte spørsmål ble besvart, om enn noe tvetydig, etterlot filmen en overhengende følelse av utydelighet. Et nøyaktig hendelsesforløp frem mot «the point of no return», eller — riktigere sagt — når sentrale spørsmål begynner å bli besvart i filmens egne trang etter å forvirre ytterligere, fremføres aldri i klartekst. Mesterregissør Scorseses take på 50-tallets skremmende reaksjon på sinnssykdom ble vel mottatt, om enn med noe overraskende tegnede fjes, da nok mange hadde ventet en mer ukompleks, psykologisk thriller.

Det er mange måneder siden jeg første gang leste om «Inception (2010)», Christopher Nolans nyeste prosjekt. Den fanget umiddelbart min interesse med sitt utradisjonelle hendelsesforløp og sterke skuespillerliste. Siden har jeg med David Villa-effektivitet styrt unna alt av trailere, avslørende artikler og bildeserier med Formel 1-presisjon. Det neste jeg snappet opp av informasjon, var dens sterke 3. plass på IMDb topp 250-liste, og selv om de tidligste stemmene uten unntak bærer preg av enten å være forhåndslagret eller ikke spesielt nøytrale, sier det litt om forventningene til filmen. Nolans forrige film er jo tross alt «The Dark Knight (2008)».

Du er ikke lenger trygg når du sover. I en tenkt verden hvor underbevisstheten kan infiltreres av spesialtrente tyver, her fortalt gjennom øynene til kanskje den beste i feltet, Dom Cobb (DiCaprio). I et forsøk på å vende tilbake til et normalt liv etter å ha levd på rømmen som en følge av ulike uvissheter, takker han ja til et siste oppdrag, et oppdrag som overgår alle tidligere arbeider med sine mange usikre elementer og kompleksitet på tvers av parallelle drømmer. Et oppdrag som inviterer oss, så vel som de involverte, inn i et flerdimensjonal, kaotisk klimaks, hvor deres eneste rendezvous synes å være i særdeles uspesifiserte settinger.

La det være sagt: «Inception» er ikke feilfri. Det er med nærliggende Jesus-vipper Nolan her forsøker å balansere et tenkt drømmeunivers — evt. et drømmende tenkeunivers — med det halvmelodramatiske. Og akkurat som Jesus med liten sannsynlighet noen gang gikk på vannet, klarer aldri Nolan tilstrekkelig å konstruere et velfungerende, psykomoderne innblikk i vår egen drømmeverden slik vi frykter den kan se ut, selv om han veldig gjerne vil. Og kanskje er dét også de største bremsemerkene i buksa hans — den enorme viljen.

«Inception» er en kreativ vinkling på elementene søvn og underbevissthet vi alle har et forhold til, men aldri helt klarer å få styr på. Nøyaktig hva i «Inception» som er reelt får vi ikke svar på — sluttscenen inkludert, til publikums store, felles fortvilelse, men det er kanskje ikke så farlig. «Inception» handler fint lite om å få svar, men like mye om å kunne akseptere at det vi ser er film, verken mindre, kanskje noe mer. Gjenkjennelsesgrunnlaget som ellers i film er så viktig, er her ikke-eksisterende. Karakterene er primært ukjente bifigurer vi aldri lærer å kjenne, men som fungerer som fyllmasse i drømmene for å skape et mer helhetlig samfunnsbilde, men også like mye å skape et samfunn av drømmer hvor det ukjente og mystiske alltid råder.

Ikke alt i «Inception» gir mening. Kanskje er det heller ikke meningen. For som vi får forklart i filmen, klarer vi i våre egne drømmer sjeldent å huske begynnelsen på de, hvor enn hardt vi forsøker. Vi kastes rett inn i en situasjon, og forsvinner ikke fra den før vi — ja, riktig — våkner naturlig. Den alternative utveien er følelsen av å falle, og hvordan vi sparker med beina for å ta oss i mot, en naturlig refleks, selvfølgelig. Disse elementene — vage, fordi vi egentlig ikke har noe reelt forhold til de — er aldri spesielt sentrale i «Inception», men fungerer allikevel som viktig, historiemessig tolkningshjelp fordi vi — i kaoset — får følelsen av at noe er kjent.

Nolan står for både regi og manus, en stadig mer sjelden situasjon i dagens filmmarked. All kudos til ham for dette, som — i en alder av drøye unge 40 år — fullstendig på egenhånd har markert seg som Hollywoods kanskje mest interessante regipersonlighet det siste tiåret. Jeg skal være rask med å innrømme at jeg ikke nødvendigvis er svak for alle filmene hans, men kvaliteten er det vanskelig å utsette noe på.

Mitt største ankepunkt til filmen er at Nolan har valgt å gå for en typisk karakterforklarende, dialogdrevne scener — scener hvor en sentral karakter midtveis i filmen forklarer ståa i kaoset til en bifigur som er blitt dratt inn — noe ufrivillig, noe av ungdomspur nysjerrighet. Ikke et problem i seg selv, men når de øvrige elementene av filmen er så originale som de er, hadde jeg med fordel sett av oppnøstingen i filmens mange komplekse labyrinter også hadde blitt løst på en mer hjernemessig sideforskyvende utfordrende måte.

Ja, du leste riktig. «Inception»s egen oppnøsting i kaoset kunne til fordel vært ytterligere forvirrende. Hvorfor? Fordi den egentlig ikke føles så kompleks som først antatt når man får taket på historien.

Innpakningen er svært original. Du har ikke sett noe lik «Inception» tidligere. På samme måte som «Avatar (2009)» ble hyllet for sin ekstraordinære kinoopplevelse, kan «Inception» by på det samme, men på et ulikt stadie der den velklukkende gir deg en visuelt praktfull filmopplevelse, og dét uten overdrevne spesialeffekter. Vent, nå lyver jeg! Filmen er full av spesialeffekter, og vi vet det. Allikevel så brukes de på en helt annen måte enn actionfilmer ellers gjør. Nolan gir en god faen i hinsides ville eksplosjoner — dét er oppbrukt. Nolan hopper dessuten elegant over spektakulære dødsfall — også det er kjedelig. I stedet velger han her i stedet å gå til røttene av dødsfall. Ja, du hørte riktig: Når folk blir påkjørt, spruter ikke blodet. I stedet får vi et velkomponert, 7.1-vennlig dunk, og så flyr personen flere meter avgårde. Minimalt med blod. Og det fungerer perfekt. Visuelt sett er spesialeffektene hovedsaklig sirklet rundt forvrengte bybilder innad i drømmene. For i drømmer — og drømmers drømmer — kan alt skje. Det er vårt eget, lille drømmeunivers.

En gjeng med ungdommer utbrøt umiddelbart etter endt kinovisning at «denne filmen var dritbra», vel etterfulgt av: «Ja, fy faen, så du den slosscenen mot slutten, eller?». Sukk. Hadde Nolan rettet siktet inn mot en visuelt praktfullt actionfilm, hadde han også helt sikkert fullført med bravur. Men «Inception» er ingen tom actionfilm — selv om det kan være lett å tro dét etter å ha sett de mange surrealistiske slosscenene …

Mange har allerede lagt sin elsk på «Inception» og omtalt den som et realt mesterverk. Jeg er mye enig, men samtidig også noe tilbakeholden i min begeistring. Jeg har faktisk sett den to ganger på kino allerede, og aner konturene av en film som vil vokse over tid. En meget solid film som har få — om ingen — seriøse dødpunkter, og som definitivt har potensiale til å vokse til noe enda større over tid. Jeg avventer situasjonen.

Å forfatte tekst på nett er et eget fag. At du er en dyktig journalist i en papiravis, betyr ikke at du vil gjøre det stort som nettjournalist.

Det handler mye om presisjon, å fortelle eller belyse et tema på en konkret og lettleselig måte. Men også like mye, og noe jeg synes belyses alt for sjeldent, det å sortere viktigheten av hver enkelt setnings poeng(er) synkende, for deretter å konstruere setningene — presist, effektivt og uten mulighet for misforståelser.

En klassisk svakhet mange faller for, er å skrive «å ikke» i stedet for «ikke å», som i «å ikke falle for den kommende fella» og ikke «ikke å falle for …». «Ikke» har som kjent aldri vært et verb, og vil forhåpentligvis ikke bli det med det første, selv om Språkrådet har vedtatt mye rart de senere årene.

Bakgrunnen for denne bloggposten var noe jeg bet meg merke i på bussturen hjem i dag. For langs ringveien hvor det var hyppige omveier og justeringer i kjøremønsteret grunnet ombygning, var det flere skilt som viste den velkjente «gjelder ikke buss og taxi»-varianten, vel kombinert med en pil e.l. og en strek over. Ja, alle sjøfører bør være klar over betydningen av disse skiltene, og gjenkjenner de antakelig raskt bare ved å kaste et lite glimt mot de, men det å kombinere en advarsel/noe som ikke er lov, med et påfølgende unntak, er å gjøre det mest kompliserte ut av en ellers banal situasjon.

For med alt lagt til side, hvorfor kunne ikke skiltet bare sagt kun for buss og taxi, og dét uten streken over pila …? Ved et første øyekast ville dette vært mye enklere å forstå betydningen av.

Jeg tenkte å åpne denne filmomtalen rundt mitt forhold til nettopp det å se film på kino. Jeg er nemlig egentlig intet kinomenneske, og unngikk i flere år Tigerstadens mange kinosaler for alt det var verdt. Småprating, popcornkasting og potetgullknitring er for mange mer enn noe annet forstyrrerende elementer enn det er en obligatorisk del av filmopplevelsen. Allikevel føles det obligatorisk å se enkelte titler på kino, omgitt av likesinnede med de samme forventningene og kjærligheten for god film. «The Departed (2006)» var én slik film, «Inglourious Basterds (2009)» en annen, og, som du nok nå har resonnert deg frem til, Matthew Vaughns «Kick-Ass (2010)» en tredje. Jeg har tross alt innsett at hjemmevisninger aldri overgår stemningen en skikkelig godfilm makter i en kinosal.

«Kick-Ass» er ingen metafilm, selv om den veldig gjerne kunne vært det. Ikke fordi den har en halvstinkende substans av filmelementer i seg, ikke fordi den er flerdimensjonal, men fordi mediene film og tegnede serier ofte føles som ett, litt som du forventer at de fleste politifolk er noe macho av seg. De kan gjerne overlappes, og har du det ene, er veien ofte kort til den andre. Hvor mange populære, tegnede serier har vel ikke funnet feien til filmuniverset de siste tiårene …?

Selv om «Kick-Ass» ikke nødvendigvis fullstendig revitaliserer superheltretningen, gjør den såpass mye friskt i vendingene sine at det er oppmerksomhet verdig. Og kanskje er det like greit, for «Kick-Ass» føles mer enn noe annet som vill sjangerlek, nesten slik vi kjenner Tarantino fra midt-90-tallsverkene hans.

«Kick-Ass» er i så måte «Watchmens» nemesis, der den velvillig kjemper en innbitt kamp for den underholdende delen av, ja nettopp, lekefilmer. Den vurderer aldri å ta seg selv høytydelig, og spinner veldrevet rundt tanken om at en film kan overleve — og vel så det — ved å utstyre en elleve år gammel veslevoksen jente med alvorlige ammunisjonsabstinenser, hvis far dessuten viser tydelige trekk på å være farlig nær en mulig drømmepappa der han lekedreper datteren sin med skudd i brystregionen på en forlatt spott i storbyen, kun adskilt av en skuddsikker vest. At farsskikkelsen her portretteres av den noe falne Hollwood-stjernen Nicholas Cage, er naturligvis ikke å forakte. John Travolta og «Pulp Fiction (1994)», noen …?

De siste årene har gitt oss et betydelig antall superheltfilmer, men ikke alle har kunnet by på den graden av følelsen av nyskapenhet som er ønskelig for å kunne bli husket. For der hvor dybden har manglet for å gi en viss følelse av intelligens, har evt. mangelen på underholdningsverdi vist seg så tydelig at kaoset skuffende ofte har tegnet seg tydelig frem. «Watchmen», f.eks., druknet som en murstein i sitt eget overtydelige ønske om å kombinere et sterkt, tegnet adapsjonsmateriale med skrikende, filosofiske sidestikkere uten mål og mening, og er siden effektivt glemt.

Jeg ble for noen år siden servert indirekte stikk om at filmomtalene mine var særdeles atypiske de man finner i andre aviser. Vel, det får så være. Jeg har ingen gale lyster etter å fylle halvparten av spalteplassen (joa, den er ubegrenset på min egen side, men det er egentlig litt irrelevant) med et kjedelig handlingsreferat. Jeg velger å tro at folk grovt vet hva filmene handler om, og heller ønsker å sluke kritikerens følelser rundt filmen.

Jeg digget med andre ord «Kick-Ass».