«The Bank Job» er en av årets mest hardtprøvdende filmer. Den forsøker å mikse humor med testosteronfylt action gjennom et fint foto, men klarer aldri å bestemme seg for hvilken stil den skal gjennomføre.

Regissør Roger Donaldson forsøker etter alle kunstens regler å beholde spenningen med klassiske triks: Politiet snur når de er meter unna å fange ranerne, utstyr mistes fra høye bygninger og uforsiktige og lite gjennomtenkte medvirkende bestiller mat på døra til ransstedet.

De eneste sidene av filmen som fungerer er antakelig også de som kan kobles opp mot det som virkelig skjedde i London på 70-tallet: Politiet kom på sporet av ranerne via avlytting av walkie-talkiene og tvisten med den kvinnelige medvirkende fungerer i utgangspunktet også veldig godt — bare synd det hele dras litt for langt hele veien. Men så kan man jo da spørre seg hvor av mye dette som kan krediteres manusforfatterne, og hvor mye de bare har skrevet inn i plottet, for harde fakta er jo en selvfølge at er med.

For si meg, hvorfor skal jeg egentlig kaste bort to timer på «The Bank Job», når jeg heller kan se f.eks. Michael Manns «Heat (1995)» som har alt denne filmen har, en ordentlig dybde og svært interessante karakterer du virkelig ikke ser igjennom — selv med skjermbildefotografi? Karakterskildringene i «The Bank Job» er rett og slett så daffe og endimensjonale at alle forsøk på å gi de dybde, feiler miserabelt og er en lidelse å se på.

Vurdering:

«The Dark Knight (2008)»

Norgespremiere: 25. juli
Trailere: apple.com/trailers/wb/thedarkknight/

Med det tragiske dødsfallet til Heath Ledger friskt i minne, er det liten tvil om at hans store rolletolkning i tiden før vil bli en spennende og spesiell opplevelse å se på film. Det har versert rykter om at filmen gikk inn på ham, og kvaliteten på trailerne å dømme, ser ikke dette bare ut til å bli den beste Batman-filmen til dags dato, men også en svært god film på generell basis, og kanskje også den mest spennende i 2008.

«The Dark Knight» ser ut til å ha alt det en god superheltfilm skal og bør ha: Humor. Ekstraordinære rolletolkninger. Noe ekstra, sistnevnte sikret med nevnte Ledger som Jokeren. Jeg har en følelse av at dette ikke bare blir en braksuksess, men også potensielt Oscar-materiale.

Og den plakaten til høyre her er mer enn bare tøff.

«The X-Files: I Want to Believe (2008)»

Norgespremiere: 1. august
Trailere: apple.com/trailers/fox/thexfilesiwanttobelieve/

Allerede tilbake i 2001 var arbeidet med denne filmen i gang, men ting stagnerte og ting ble satt på vent. Men nå er altså Fox Mulder og Dana Scully endelig tilbake med nok X-Files-film, syv år på etterskudd.

10 år er gått siden forrige gang, den gang med visse koblinger opp mot serien som kapret så mange TV-seere tilbake på 90-tallet. Og uten at jeg har sett noe særlig av verken TV-serien eller den første filmen, synes jeg dette virker mer enn bare spennende og lovende …

Ryktene skal ha det til at denne filmen ikke har noen direkte koblinger til tidligere produksjoner, og det høres jo fint ut det, så lenge den faktisk klarer å stå på egne bein. Det har jeg ingen formening om den klarer, men jeg velger å være positiv, for «I Want to Believe» er jo ikke bare en fordømt tøff tittel, men også et rimelig ambisiøst utgangspunkt.

«WALL·E (2008)»

Norgespremiere: 29. august
Trailere: apple.com/trailers/disney/walle/

Nye filmer fra Pixar-gjengen er ikke hverdagskost, selv om det gjerne kunne vært det. Forventningene knyttet opp mot deres siste prosjekt, Wall-E, har vært enorme, og skal vi tro de mange amerikanske kritikerne som har vært så heldige å få se filmen, innfris de også.

Animasjonsfilmer generelt har jo gjennomgått mange endringer de siste årene, og det er vel ikke til å komme utenom at det kreves mer av handlingen nå enn det f.eks. gjorde på 90-tallet da 3D-teknologien fortsatt var i sine barneår og i stor grad uutforsket. Nå, derimot, er utvalget av nydelige animasjonsfilmer såpass omfattende at fokuset igjen kan rettes mot historiefortelling og de viktige, små detaljene. Og det er nettopp her Pixar har et uvurdelig forsprang på sine konkurrenter.

«Righteous Kill (2008)»

Norgespremiere: 12. september
Trailere: apple.com/trailers/independent/righteouskill/

Jeg er veldig usikker på denne, og det kan fort bli en pinlig affære (Pacino har jo gått fra den ene dårlige actionfilmen til den andre de senere årene, og De Niro har i stor grad satset på komedier med ulik suksess). Likevel, når Al Pacino og Robert De Niro igjen spiller i samme film for første gang siden det feilfrie actioneposet «Heat», er det ikke rart jeg har høye forhåpninger. Vær så snill, la dette bli en knallbra film, og ikke bare ordinær action med et par unødige tvister!

Ser vi f.eks. på taglinen «Most people respect the badge. Everybody respects the gun», høres dette egentlig fryktelig teit og oppbrukt ut, men all skepsisen dyttes lett til side når jeg ser samspillet mellom Pacino og De Niro i utvalgte scener (eller er det klipperen som får det til å se bra ut?). Sees på kino skal den uansett, regn, storm eller en tilfeldig naturkatastrofe utendørs hindrer meg ikke fra det.

«Wanted (2008)»

Norgespremiere: 12. september
Trailere: wantedmovie.com

Ikke spør hvorfor jeg egentlig ser fram til denne, for det er verken en sjanger eller type film jeg normalt ville notert meg. Likevel er det noe med regien og stemningen som virker både morsomt og engasjerende. Noen seriøs film er det neppe, men dersom dette er gjennomført nok, kan det fort bli en av høstens feteste kinoopplevelser.

F.eks. ser kombinasjonen James McAvoy og Angelina Jolie ut til å fungere godt, trailerne tatt i betraktning. Og når vi er inne på skuespillerne, så var det vel ikke til å komme utenom at linselusen Morgan Freeman også stakk innom settet og sa hei til noen bekjente.

«Burn After Reading (2008)»

Norgespremiere: 17. oktober

Kanskje Coen-brødrene for en gangs skyld klarer å lage en komedie man faktisk kan le av? Det ser i hvert fall rimelig lovende ut.

«Quantum of Solace (2008)»

Norgespremiere: 7. november
Trailere: 007.com

James Bond har i mange år vært en uinteressant skikkelse for mitt vedkommende, men det tok en brå og uventet vending i 2006 da Daniel Craig overtok rollen etter den ikke-alt-for-spennende Pierce Brosnan.

Nå er derimot James Bond tilbake slik han en gang var: Knalltøff også uten pistol. Og dersom regien og stemningen er velgjort som sist, vil dette fort kunne bli nok et knallsterkt kapittel i James Bond-eventyret.

Bildet er skamløst lånt fra TV 2s nettsider i god tro og med et smil om munnen. Ikke bli sure, jeg liker dere!

Først av alt: Med sommerens foppall-EM friskt i minne, velger jeg å tro at svært mange av tilbakemeldingene som er kommet inn, er basert på nettopp dette mesterskapets dekning fra TV 2 sin side.

VG Nett trekker altså konklusjoner og skaper overskrifter basert på 1 500 stemmer! Jeg trodde først det var en skrivefeil og at de hadde ment 15 000. Et slikt lavt tall kan vanskelig sies å være spesielt representativt for Norges befolkning, og er i hvert fall ikke et høyt nok antall innkommende tilbakemeldinger til at man kan se linjer blant resultatene. Snarere tvert i mot, og hvis man i tillegg trekker inn argumenter som at folk gjerne klager høylytt framfor å skryte høylytt og at statistikk gjerne lyver, er det ikke mye igjen av denne VG-artikkelen.

Det er selvfølgelig ikke helt bra at gruppespillet i EM ble sendt på betal-TV. Selv var jeg så heldig å ha tilgang på alle kampene i HD, og ofret ikke dette én tanke. At værgudene heller ikke var helt med oss, er selvfølgelig også beklagelig, men samtidig utafor våre ansvarsområder. Men, igjen, da både lyden og bildet forsvant fra kampen, var TV 2 kreative nok til å ringe opp TV 2 i Bergen og overføre stemningsrapport og kommentarer via en mobiltelefon. Jeg synes tross alt Alsaker og Semb skal ha kudos oppi det hele, tross alt. At de dessuten sendte flere kamper i både HD og på TV 2s hovedkanal, er heller ikke et dumt trekk, spesielt i disse HD-er-tøft-tider.

Og så må jeg ærlig innrømme at jeg ikke ser helt kritikken som er rettet mot TV 2s kommentatorer og eksperter. Ekspertene i studio er jo faktisk eksperter: Drillo har trenererfaring på internasjonalt nivå, Rekdal har både spiller- og trenererfaring (ikke glem at han senket Brasil i VM med scoring på straffe i sluttminuttene, folkens!) og Nordlie er en romslig kar med mye rart på lager. Viktigst av alt er likevel radarparet Semb og Alsaker som dekket sluttspillkampene, samt halvparten av gruppespillkampene. Det klages f.eks. over manglende engasjement fra kommentatorene sitt ståsted, og det må jo være det mest uberettigede argumentet som er kastet ut i lufta! Sammenlignet med NRKs kommentatorer, er det som å følge med på en helt annen kamp!

NRK er og forblir en vintersportskanal, for foppall, det er virkelig en sport de mangler gode og livlige kommentatorer til. Arne Scheie er f.eks. fantastisk til å kommentere hopprenn, men er det én grunn til at jeg etter hvert hoppet av tippekampen-lasset, så var det de traurige kommentarene fra Scheie eller Løken. Alsaker og Semb er i mine øyne de absolutt beste foppallkommentatorene vi har her til lands i dag, og de makter å gjøre kjedelige kamper spennende med morsomme kommentarer, interessante analyser og treffende gjetting.

Sorry, folkens, snakk om kulturarv og gamle travere, men foppall tilhører moderne kanaler som TV 2 og TV 3.

Forruten de allerede dekkede områdene, vil jeg i tiden fremfor skrive om trening. Ikke nødvendigvis superkurer for slanking og hvordan komme i form på 7 timer uten å behøve å reise seg fra godstolen, men snarere morsomme ting jeg kommer over, spesielle ting jeg merker meg som kan være tøft for andre å sjekke ut o.l. Det vil med andre ord i tiden framover bli mer variert lesestoff, dersom noen i det hele tatt leser dette.

22-årige Eddie Murphy gjør en livlig og underholdende opptreden i «Delirious», i motsetning til hva han klarte å gjøre ut av «Raw» fire år senere (den var for ordens skyld repeterende og alt for hardprøvende til å være morsom). Dette showet, derimot, har mye godt ved seg, men går likevel fra å være hysterisk morsom til å være pinlig dårlig og lite treffende. Murphy- og stand-up-fans vil helt sikkert finne mye å glede seg over her, men for en som egentlig ikke er noen stor fan av noen av delene, ble opplevelsen noe variert. Kanskje det rett og slett bare er litt for datert…? Neger-, sex- og prompehumor har vi tross alt sett i utallige former de siste årene.

«Boyz n the Hood (1991)» —

Tøft og forseggjort krimdrama med fokus på oppvekst, far-sønn-forhold og ulike skjebner. Og selv om det er mye positivt å trekke fram (spesielt Ice Cubes rolletolkning er ypperlig), sitter jeg hele tiden med et litt uggent, moraliserende inntrykk. For all del, det er liten tvil om at det går hardt for seg i disse miljøene, men det blir litt for klisjéaktig og belærende når politiet er de slemme, alle som nedprioriterer utdanning havner på kjøret eller blir drept, mens de som i det minste gjør en innsats på skolebenken får seg jobb, hus og kone.

«The Station Agent (2003)» —

Denne likt jeg veldig godt. Forruten særegne, men lett likandes karakterer slik en dramafilm gjerne er avhengig av, morsomme og triste øyeblikk, samt oppturer og nedturer i hverandres liv, gis vi her en nydelig film festet til rull i rolige og idylliske omgivelser. En sterk regidebutt av Thomas McCarthy, dette her. Det bør dessuten trekkes fram at filmens kanskje sterkeste side er evnen til å skildre en dvergs hverdag blant folk flest, hvordan han får blikk og stygge kommentarer kastet etter seg, uten egentlig å dømme noe eller noen.

«Body Heat (1981)» —

Denne føyer seg pent inn i rekken av stemningsfulle, intense 80-tallsthrillere som vanskelig kan gjenskapes. William Hurt og Kathleen Turner spiller med og mot hverandre i hva som kan kalles en varm og spennende film uten dødpunkter og kjipe sidestikkere. Når handlingen så er lagt til Florida, er det ikke rart jeg falt for den …

«Kind Hearts and Coronets (1949)» —

Himmel og hav, dette er utvilsomt årsverste på filmfronten. Det er for så vidt lite nytt at britiske filmer sjeldent slår an i det anderssonske hjem, men dette var overraskende ille. Ingenting stemmer: Den er aldri spennende og jeg bryr meg overhodet ikke om noen av karakterene. Framdriften drukner rett og slett i alt pratet (som forøvrig er svært vanskelig å skjønne noe av – lenge leve undertekster). Nei, skal du absolutt lide deg igjennom britisk humor/drama, se for all del noe av Monty Python som i det minste er litt morsomt.

Dagbladet.no fikk flere henvendelser fra bekymrede Oslo-boere som mistet strømmen og tv-forbindelsen, og lurte på hva de voldsomme smellene hadde vært.

La meg se … det blåser ute, det regner heftig og det lyner. Hva kan da de høye smellene være?

I 1995 kom den eksellente actionfilmen «Heat», med et uvanlig stort fokus på karakterbygging, og huskes nok først og fremst for den ekstreme bankranscenen i byens kjerne, i kombinasjon med radarparet Al Pacino og nevnte De Niro. Ni år senere var Mann igjen tilbake, da med «Collateral (2004)», for anledningen filmet i mørket og med så mange likheter fra sin forrige L.A.-produksjon, «Heat», at det føles naturlig å trekke paralleller.

Atmosfære

«Heat» og «Collateral» krysser hverandre på flere plan, dog gjerne indirekte. I åpningsminuttene av «Collateral» byttes to kofferter på en flyplass på dagtid, men foregår om kvelden, før filmen rundes av på et av byens mange tog når døgnet snart er gått rundt og sola atter en gang stiger på himmelen. «Heat» derimot, utspiller seg på dagtid, men rundes av på en flyplass om kvelden. Både tid og sted i begge filmene er med andre ord langt fra tilfeldig. Helhetlig danner disse tilsynelatende tilfeldighetene en ubeskrivelig atmosfære, som bare er å finne i de ypperste filmer. Det finnes knapt en håndfull mengde filmer som kan puttes i denne båsen, så det er mildt sagt imponerende av 65 år gamle Michael Mann å ha laget to filmer som er dette verdig.

Felles karakterer

«Collateral» og «Heat»s fire hovedpersoner bunner i to ulike typer: Max (Foxx) i «Collateral» og Lt. Vincent Hanna (Pacino) i «Heat» er heltene, som – indirekte i form av makt, eller direkte som en del av den selvvalgte jobben – blir offer for de slemme guttas handlinger, og påvirkes i hovedsak ikke fysisk, men psykisk. Max opplever sitt livs verste natt når han tvinges til å være Vincents sjåfør, mens Vincent Hanna i «Heat» jakter på bankranerne fordi han føler han må, ikke bare som en stor del av jobben, men også fordi jobben er blitt ham, noe som også merkes på det stadig mer skrantende ekteskapet.

I motsatt ende har vi bankraneren Neil McCauley og leiemorderen Vincent, som begge er profesjonelle innenfor sitt definerte, kriminelle område, fordi de liker det, det er blitt en del av dem, og det kan vanskelig tenkes en hverdag uten, ikke ulikt Pacinos politiskikkelse i «Heat».

Ulike skjebner

Det er liten tvil om at begge disse filmene har opparbeidet seg en sentral plass i actionfilmhjertet mitt etter flere gjensyn. På sitt verste er Manns produksjoner på høyde med alminnelige actionfilmer fra Hollywood; på sitt beste er han i en egen divisjon, og i mine øyne en av verdens beste actionfilmregissører og ansvarlig for filmer som gir deg noe mer enn bare ordinær action. Hans evne til å grave dypere i menneskesinnet, for ikke å snakke om interessen for å skildre ulike skjebner med naturtro og rå framstillinger, er uvurderlig. Når han så gjør det på den stilsikre måten vi er kjent med fra 80-tallets «Miami Vice»-serie, er det ikke rart jeg elsker ham.

I kjent stil går en tilsynelatende feilfri plan i vasken, her representert ved Matthaus karakter Dr. Julian Winston, en ugift tannlege som trakter etter Toni Simmons (Hawn). Toni stod neppe først i køen da hjernene ble delt ut, og tar det hun blir fortalt for god fisk, deriblant Julians påstand om at han er gift og har barn. Forviklinger oppstår, og Julian ser seg nødt til å bringe inn kontorassistenten Stephanie Dickinson (Bergman) som hans liksom-kone. Og dette alibiet – tilsynelatende genialt eller ei – er jo bare nødt til å skape komplikasjoner …

Resultatet er en forfriskende feel-good-film, som ikke bare har mange separate scener som tjener stort på sin sjarm og lune humor, men som også har en helhetlig utstråling det er vanskelig ikke å falle for.

Vurdering:

I «The Killing» følger vi en gjeng barske menn, for anledningen samlet for å diskutere detaljene omkring kuppet på en veddeløpsbane under det syvende løpet for dagen. To avledningsmanøvre vil finne sted under løpet, som vil muliggjøre selve kuppet: Én av hestene vil bli skutt, samtidig som en slåsskamp vil finne sted i lobbyen hvor politiet patruljerer. Alt er klappet og klart, men som vanlig går ikke alt etter planen, og menneskets grådighet av natur og uforutsigbare hendelser spolerer det som virket å være det perfekte kupp.

Det er først og fremst Sterling Hayden sin utmerkede karaktertolkning, de fortellertekniske valgene og den underliggende spenningen som gjør dette til en veldig god film. Nevnte Hayden er perfekt i lederrollen; den maskuline, beslutningsdyktige og skarpe typen som ikke bare prater, men også tør å handle. Historien presenteres gjennom hopping i tid og sted, men aldri på en forvirrende eller unødvendig måte. Snarere tvert i mot: Det bidrar til oppklaring og forsterker mange av sidesporene. Og sist, men ikke minst: Vi vet at noe antakelig vil gå galt for de involverte, men vi har ikke den minste anelse hvor, når eller hvordan det vil skje.

«The Killing» anbefales med andre ord på det varmeste, og overrasket meg positivt. Jeg er langt i fra noen utpreget Kubrick-fan, men denne utmerket seg med sin enkelhet og lekne fremtoning, alvoret til tross.

Vurdering:

«The Incredible Hulk (2008)» er det foreløpig siste kapittelet i Hulken-universet, men er dessverre en direkte latterlig dårlig film. Jeg synes faktisk at alt som kunne feile feiler: Det finnes nesten ikke humor og actionscenene føles oppbrukte og repeterende. Når det så i tillegg knapt er noe manus i denne filmen, blir det i grunn en ganske traurig opplevelse. Det utveksles av uforståelige årsaker knapt ord den første timen, mens det hele tiden er skikkelig intensiv og hamrende musikk gående i bakgrunnen. Jeg ble rett og slett sliten av det!

Ett lite plus i margen er Edward Nortons innsats som jordnær og ordinær herremann, samt sporadiske kraftutbrudd i Hulkens skikkelse, men det er også det. Liv Tyler fremstår som omtrent like klissete som hun pleier å gjøre på film, mens Tim Roths for så vidt godkjente rolletolkning dessverre drukner i de mange klisjeene skikkelsen hans utsettes for – «one man's war» i en tilsynelatende håpløs situasjon, anyone?

Vurdering: