Filmåret 2006: Årets høydepunkter

Filmåret 2006 har vært omfattende, interessant og bydd på mange skjulte godbiter. Her følger de beste filmene jeg så i løpet av fjoråret.

Jeg så usedvanlig mange gode filmer i året som gikk, men jeg skal forsøke å begrense meg. Listen dekker totalt 38 ut av 214 filmene jeg så i året som gikk og er ikke satt opp i noen spesiell rekkefølge.

• «Taxi Driver (1976)»: Se egen omtale.
• «Apocalypse Now (1979)»: Francis Ford Coppola har ikke bare laget Gudfaren, folkens. «Apocalypse Now» er en uvanlig, intens og skremmende krigsfilm med Marlon Brando, Martin Sheen og Robert Duvall i hovedrollene. Pass på at du ser Redux-utgaven!
• «The Deer Hunter (1978)»: I den rekordlange introduksjonen blir vi godt kjent med en vennegjeng når blant annet en av gutta i flokken gifter seg. Deretter følger scener fra krigen og hvordan livet ble i ettertid av Vietnam-krigen. Krigsskildringene, scenene som utspiller seg i etterkant av krigen og hvordan en ting forandrer et samfunn totalt, danner filmens høydepunkter. Og de er sterke.
• «The Sting (1973)»: Herlig. Kombinasjonen Redford og Newman er uslåelig.
• «On Golden Pond (1981)»: Det er et under for meg at denne filmen ikke har oppnådd mer publisitet enn den har. Legenden Henry Fondas siste film, og samspillet med datteren i virkeligheten, Jane Fonda, gjør ting bare enda bedre. Rørende, og når jeg nevner at også Katharine Hepburn er med, burde det ikke være noen tvil lenger. Dette er velspilt, fantastisk fotografert og appellerende. Nominert til ti – 10 – Oscar, noe som er helt fortjent, og både Henry Fonda og Katharine Hepburn vant i henholdsvis beste mannlige og kvinnelige hovedrolle. Det var fortjent.
• «Terminator 2: Judgment Day (1991)»: Action på sitt beste.
• «Rain Man (1988)»: Dustin Hoffman styrer denne filmen og beviser nok en gang hvilket bredt register av skuespillerevner han har å spille på. Dette er stort. Synd stivingen Tom Cruise trekker helhetsinntrykket ned, men dette er nok likevel en av hans bedre roller.
• «Das Boot (1981)»: Wolfgang Petersens «Das Boot (1981)» er kanskje den beste krigsfilmen jeg har sett. Den er så spennende, velspilt og klaustrofobisk at det er umulig ikke å bli engajsert. Mini-serien som det hele er laget ut i fra står høyt på ønskelisten min!
• «American History X (1998)»: Sterk rolletolkning av Edward Norton som en av lederne i det lokale nynazistiske miljøet. En ni år gammel film som allerede har rukket å bli en viktig brikke i undervisningen på flere skoler – det er ikke så verst.
• «Se7en (1995)»: Creepy!
• «It Happened One Night (1934)»: Se egen omtale.
• «Lost in Translation (2003)»: Bill Murray i storform. En aldri så liten godbit fra Sofia Coppola som får deg i godt humør.
• «Sin City (2005)»: Se egen omtale.
• «Some Like It Hot (1959)»: Marilyn Monroe, Tony Curtis og Jack Lemmon spiller sammen i denne flotte komedien.
• «His Girl Friday (1940)»: Basert på teaterstykket «The Front Page» fra 1920-tallet. En av Howard Hawks' mange gode filmer, og er kanskje den mest dialogdrevne filmen som er laget. En skikkelig «screwball comedy».
• «Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan (2006)»: Hehe, årets morsomste. Må sees.
• «The Maltese Falcon (1941)»: Se egen omtale.
• «Casino Royale (2006)»: At James Bond er tilbake er hevet over enhver tvil. James Bond er ikke lenger bare tøff, men også forbannet veltrent. Dæven, dette gav mersmak!
• «Haine, La (1995)»: En fransk kruttpakke utenom det vanlige. Realistisk.
• «The Great Escape (1963)»: Det sies at denne filmen har tapt seg i årene som er gått etter at den ble lansert, hovedsaklig på grunn av alle de andre krigsfilmene som har kommet i ettertid og som har fremstilt fangeleire som mer brutale og umenneskelig. I så fall er denne filmen et friskt pust i mengden; den er morsom, den er velspilt og med en svært så publikumsvennlig rolleliste bestående av bl.a. Steve McQueen, James Garner, Richard Attenborough, Charles Bronson, Donald Pleasence og James Coburn, virker filmens drøye 3 timer aldri lenge.
• «Road to Perdition (2002)»: Tom Hanks i storslag i denne dystre og underholdende mafiafilmen.
• «Paths of Glory (1957)»: En sjelden rett-på-sak-krigsfilm uten noen dødpunkter. Kirk Douglas er enestående som general og selv om filmen aldri byr på noen storslagne krigsscener, er det grunnlaget for at filmen ble til, nemlig den sjokkerende historien om lederenes arrogante og umenneskelige menneskesyn, som gjør filmen til noe stort.
• «Babel (2006)»: Se egen omtale.
• «Léon (1994)»: Se egen omtale.
• «The Departed (2006)»: Se egen omtale.
• «Cool Hand Luke (1967)»: Paul Newman skuffer sjeldent. I «Cool Hand Luke» spiller Newman Lucas 'Luke' Jackson, en einstøing som ikke kan – eller vil – tilpasse seg fengselet og dets regler. Et plott som åpner for mange spennende og morsomme episoder, og Newman tar vare på dem alle. «Spise masse egg»-scenen er et godt eksempel på det.
• «C'era una volta il West (1968)»: Sammen med «The Good, The Bad and The Ugly (1966)» tidenes beste western. Dette ble regissør Sergio Leones avskjed med westerngenren og det er synd, for han tilførte mer enn noen annen regissør har gjort til en genre: Fantastiske naturbilder og knalltøffe skytedueller med ultranære bilder av hovedpersonenes øyne er viktige ingredienser, sammen med lett gjenkjennelig og særegen musikk. Dette er stort.
• «Kiss Kiss Bang Bang (2005)»: Se egen omtale.
• «Singin' in the Rain (1952)»: Mitt første møte med musikalsjangeren, og det gav mersmak. Gene Kelly er herlig.
• «The Silence Of The Lambs (1991)»: Den ultimate thriller. Kan det bli noe bedre?
• «Amadeus (1984)»: Se egen omtale.
• «The Truman Show (1998)»: «The Truman Show» er kanskje et av de beste eksemplene på type film som vokser over tid. Filmens handling har mange likhetstrekk med Big Brother som kom et par år senere, og det hele er så skremmende realistisk den dag i dag at man kan lure på hvordan verden vil se ut om noen år med tanke på de teknologiske nyvinningene vi står foran. Jim Carreys innsats er upåklagelig, og handling er skremmende. Dette er på langt nær første gangen jeg ser filmen, nettopp av den grunn at den er så realistisk.
• «Crash (2004)»: Se egen omtale.
• «Finding Nemo (2003)»: Se egen omtale.
• «Casino (1995)»: Nok en Martin Scorsese-film på listen. «Casino» er en undervurdert mafiafilm som om ikke kan måles med Goodfellas (1990), i hvert fall er bedre enn hva mange skal ha det til. Kombinasjonen Robert De Niro og Joe Pesci på rollelisten er alltid herlig, og dette er intet unntak.
• «Mulholland Dr. (2001)»: David Lynch sin beste film? Mystisk, sært og spennende, og ikke minst godt fortalt gjennom den alltid engasjerende arbitrære fortellerteknikken. Følg med, for her dukker det opp mange ledetråder underveis, og du vil garantert ikke få med deg alt før du har sett den 2 eller 3 ganger. Eller ti.
• «Hotel Rwanda (2004)»: Se egen omtale.
• «12 Angry Men (1957)»: Kan det bli noe bedre? Tolv menn, tolv personligheter. 11 av juryens medlemmer mener at gutten som er tiltalt for å ha drept faren sin er skyldig. Én mener at det er rom for tvil og at saken bør diskuteres nærmere. Henry Fonda leder an en overtalelsesprosessen jeg aldri har sett maken til, og det hele er så intenst og velspilt at det er en fryd for øyet. Og så er det aldri et dødpunkt. Det er imponerende.