Espen B. Andersson

Filmåret 2008 – årets beste filmer

2008 er historie. I løpet av året så jeg 319 filmer og TV-seriesesonger, godt spredd utover landegrenser, sjangre og tiår. Her følger en stigende liste over mine 12 favorittfilmer fra 2008.

Årets vakreste, mest rørende og troverdige film hvor alle vitale elementer sammen bygger opp om et nydelig produkt. Fotoet, lydsporet, de små øyeblikkene … jeg kunne fortsatt, men velger i stedet å tildele den førsteplassen, og overlate det til leserne å konkludere ut i fra dét. «Trainspotting (1996)»-Danny Boyle er igjen tilbake etter 2002-makkverket «28 Days Later…» hvor ingenting fungerte. Det er vi alle svært glade for.

Denne kunne egentlig blitt tildelt førsteplassen på lista, men jeg velger å la førsteinntrykket lede an plasseringen inntil videre. Dette er utrolig nok mitt første møte med Darren Aronofsky, men garantert ikke det siste. Det som på papiret kan virke som et ordinært handlingsforløp, presenteres her med en knusende ro, men aldri uten progressivitet. Mickey Rourke er som skapt for hovedrollen, og mottar glitrende støtte fra sine medskuespillere — spesielt vil jeg fremme Marisa Tomeis flotte tolkning. Bruce Springsteens bidrag på lydfronten er aldeles praktfullt, regien er stødig som et murbygg og underholdningsverdien er stor — konge!

En stadig spyttende og fresende Clint Eastwood har med «Gran Torino» igjen overgått seg selv og de fleste av sine kolleger. Resultatet er en bullsolid film med ypperlige skuespillerprestasjoner, et føltsomt lydspor og en historie som rører dypt i hjerterota, et hardt og brutalt ytre til tross. En av årets mest emosjonelle filmer for den mannlige delen av befolkningen, men aldri sentimentalt eller falskt. Dette er utvilsomt en het Oscar-kandidat!

Se bort i fra den enorme hypen, Heath Ledgers fenomenale tolkning og Batman-skikkelsens mange interessante sider: «The Dark Knight» er like viktig et mørkt og dystert bilde av en by i forfall, et syn på et samfunn hvor gale krefter er beslutningsdyktige og i posisjon til å spre frykt og kaos blant innbyggerne. Visuelt er det en nytelse å se på, lydsporet er mektig og dekkende, skuespillet er av ypperste kvalitet – dette er den ultimate superheltfilm og står sammen med «Batman Begins (2005)» fjellstøtt på superhelttoppen.

Aldri tidligere har 107 minutter gått så raskt unna som med «In Bruges», regissør Martin McDonaghs friske karrierestart med Colin Farrell, Brendan Gleeson og Ralph Fiennes i sentrale roller. Mørk humor, herlig dialog og antakelig ikke hva du forventer i det hele tatt — det er bare å lene seg tilbake og nyte øyeblikkene!

Pixars beste animasjonsfilm — noen sinne? Veldig mulig, men i sterk konkurranse med «Finding Nemo (2003)». Dette er usedvanlig lekkert, intelligent, samfunnskritisk, rørende og nyskapende slik vi bare ser svært sjeldent. DreamWorks, her er oppskriften på en god animasjonsfilm, og ikke det Shrek-tullet deres.

For en befrielse å se denne og se at det faktisk lages morsomme komedier! En rask oppsummering av filmene jeg så i 2008 viser at dette er en av to komedier jeg så fra fjoråret som faktisk kan varmt anbefales. Hvorvidt det sier mye om meg eller utviklingen av komedier generelt skal jeg la stå ubesvart, men denne er altså såpass befriende frekk og kreativ i løsningene at det underholder og ikke føles repeterende.

Coen-brødrenes humor er en Wikipedia-artikkel verdig. Den er vridd og kan neppe sammenlignes med noe annet, så det var med blandede forventninger jeg plumpet ned i kinosetet ved lansering. Og, vel, hva kan man si? Dette er Coen, på godt og vondt, men samtidig drives filmen av en hel gjeng med klin kokos karakterer som ikke finnes realistiske, og det er nettopp dette som redder filmen. Kaoset. Idiotien. Hva i all verden er greia her nå? Aner ikke, men jeg ler, og det er fett nok. Ikke en film for alle, dog, men verdt et forsøk.

Jeg likte denne, jeg, i motsetning til mange andre. Å forvente en ny «Casino Royale» er både urealistisk og meningsløst — dette er jo rent og holdent en film som spinner rundt revansje og Bonds mørke sider, og ikke en film med bare frekke kommentarer og et lurt smil om kjeften i samtlige scener. «Quantum of Solace» er akkurat nok dyster og utfordrende, men samtidig elegant, til at det fungerer som et interessant Bond-kapittel.

Ikke en årsliste uten ett innslag av halvveis hjernedød pang-pang-film. Dette er action som er langt bedre enn gjennomsnittet, det er et kontinuerlig driv som røsker deg som seer med, og det er noen fine tvister underveis som krydrer handlingsforløpet. Friskt og uventet og varmt anbefalt som underholdning en vinterkveld.

Superheltfilmer har aldri helt vært min greie, men «Iron Man» fungerer godt selv for de skeptiske. Den er leken og fengende, til tross for et ikke overspennende plot. Filmer som aldri forsøker være mer enn de egentlig er slår ofte godt an i det anderssonske hjem, og det her er vel prakteksempelet på en slik film.

Et underfundig, svensk drama med elementer av overnaturlige evner og uhyggelige skapninger er ikke hverdagskost på norske kinoer (og vil neppe bli det med det første). «Låt den rätte komma in» er først og fremst en svært solid film hvor ondskapen går hånd i hånd med kjærligheten, og utstøting og mobbing effektivt veves inn i hverdagslige hendelser. Svært severdig, ufyselig stemning, høy skrikefaktor, løp å se på kino!