Espen B. Andersson

Filmåret 2009 — godbitene

For noen dager siden listet jeg opp fjorårets 10 største skuffelser. Nå er tiden inne for den hyggeligere halvdelen av oppsummeringen, nemlig de 10 beste filmopplevelsene av fjoråret.

Men, først av alt. Listens boblere: «Zombieland», «Män som hatar kvinnor», «Ice Age: Dawn of the Dinosaurs», «The Messenger», «Adventureland», «X-Men Origins: Wolverine», «I Love You, Man», «Star Trek», «Up» og «Drag Me to Hell».

«Inglourious Basterds» har så mange kvaliteter at jeg blir svimmel. Skuespillet, spesielt fremmet av strålende opplagte Christoph Waltz og Brad Pitt som henholdsvis Col. Hans Landa og Lt. Aldo Raine, sistnevnte en handlekraftig, men noe utradisjonell nemesis, gjør filmen. Fotoet oser stilistisk prakfullt, med flere scener så lysende glitrende at de er nær ikonisk status allerede. Filmen — tross et alltid Tarantino-vittig og velfungerende plot — lener seg i stor grad på skuespillerprestasjonene, men det gjør ingenting når det fungerer så godt som det gjør her. Oscar-nominasjon på de begge? Det kan gjerne skje. Pitt har vel ikke mistet noe av den statusen han opparbeidet seg på 90-tallet, men Waltz er et funn og står inne for filmens desiderte prestasjon.

Etter flere år i hvilemodus, er Tarantino til de grader tilbake. «Inglourious Basterds» slår kanskje ikke «Pulp Fiction (1994)» på ren underholdningsfaktor, men at det er en bedre film, ja, det er det ingen tvil om. Dette er filmkunst på sitt ypperste og kvalitet så sjeldent vist på det store lerret at det er historebøker verdig.

Det er tross alt 15 år siden sist.

Det kan være vanskelig å forstå storheten rundt «Avatar» nå som folk flest ser den på kino for første gang, for dette handler ikke bare om 3D-hypen. Men som tiden går, ytterligere teknologiske framsteg finner sted og svakere bidrag til sci-fi-sjangeren spretter fram, vil «Avatar» stå igjen som James Camerons ultimate film — en mesters mesterverk verdig. Den er kanskje ikke hans beste film — til det er resymét for bredt og imponerende. Men ser man på Camerons bidrag til filmmediet, innvirkningen på både sjangeren og andre regissører, er det liten tvil om at «Avatar» representerer det beste av det beste og samler alt Cameron har gjort — til en 3 timer lang filmstudie av perfeksjonisme.

Det er så deilig å overvære en film hvor klassiske, anstrengende elementer til forandring er det som gjør filmen til en enorm opplevelse. Sjeldent — om aldri — har bygdeliv så effektivt blitt skildret som Haneke her makter, hvor kjærligheten kontinuerlig ruger i bakgrunnen, men dessverre for karakterene hyppig overskygges av pur ondskap fra og mellom menneskene. Du kan sitte å lese om torturkjellere og bestialske drap i nyhetene, men i en stadig mer voldelig verden begrenses effekten av sin egen stadige tilstedeværelse. «Das weiße Band — Eine deutsche Kindergeschichte» går tilbake til røttene, ikke bare regimessig. Tilbake er lydeffekter og voldsscener kastet vekk — igjen står et psykologisk drama, nakent, men allikevel fullt påkledd, vel vitende om at ambisjonene er vel nådd.

Du har sikkert hørt klisjeen (f.eks. inne på denne bloggen i tidligere omtaler) at «tiltrekning oppstår tross store ulikheter». Vel, i «Mary and Max», «Up»s antakelig eneste reelle utfordrer til Oscar i animasjonssjangeren under årets utdeling, oppstår det kjemi mellom to individer, og det tross geografisk enorme avstander, liv i hver sin ende av livsløpet, personligheter vidt forskjellige og interesserer overhodet ikke felles. Men de er begge ensomme. Og tross sine nedtonede fargegjengivelser, negative tanker om livet og hendelser, er dette aldeles prakfullt skildret og varmt lik ingenting annet. Tro mine ord — for en gangs skyld – når jeg sier at du i løpet av filmens løp vil brøle av latter, smile lurt og føle med karakterene. «Mary and Max» fortjener årets Oscar fullt ut, og må kanskje sees to ganger for fullt ut å forstå briljansen den forsøker — og lykkes i — å formidle.

Dette er — i mangel av bedre uttrykk — fuckings fabelaktig!

«Juno»-regissør Jason Reitman returnerer er tilbake, i år med en George Clooney lik ingenting annet vi har sett tidligere i det fremste, amerikanske dramaet fra fjoråret. Det er med en indre sårbarhet, velutklekkede dialoger og fabelaktig stemning Reitham igjen er et mesterverks far. Det handler om livets rutiner, humoristisk ladde nedbemanningsrutiner vist gjennom konsekvenser — ikke for arbeidsgiver, ikke for de oppsagte, men Clooney og den ufrivillige, kvinnelige tøffelen fra sin egen arbeidsgiver. Det er dystert, men akk så underholdende og intelligent, uten noen gang å heve seg over publikum med en kvalmende arroganse. Det et rett og slett folkelig, men med humane kvalitetstrekk alle kan forstå og verdsette fullt ut — og det uten å måtte fullkonsentrere seg for å forstå poenget, for det finnes ikke.

I kjent in medias res-stil kastes vi umiddelbart inn i en mørk og dyster byscene. Alvoret understrekes i form av en intens jakt til fots som ender med løsnede skudd og dødelig utgang for en av de involverte. Dette er starten på en serie med alvorlige anklager og seriøse koblinger mot både høyt rangerte militære- og politisk ladde arbeidsplasser. Alle kjenner alle og alle vil vite hva som skjer, men ingen vil naturligvis prate om det. Thrilleres evne til å by seeren på et intrikat og intelligent plot, uten å vikle for mye, kan ikke undervurderes nok, og «State of Play» er fabelaktig sådann. Handlingen vi her presenteres er ikke bare velfungerende, den er enkel å følge, uten og oppleves primitiv. Russell Crowe som smålubben, pågående journalist er dessuten glitrende.

«Død snø» er for meg nok 2009s største, positive filmoverraskelse. Jeg hadde kun middels forventninger etter å ha sett den negativt tåpelige «Kill Buljo: The Movie (2007)». «Død snø», derimot, er dens rake motsetning. Den er rett og slett forbanna underholdende og et frisk pust i norsk filmbransje, zombiesjangeren (som jeg generelt sett finner lite underholdende) og en fresh representant for norsk film anno 2009. Lagt til de velkjente, norske fjellområder, er det med en morsom gjenkjennelsesfaktor Wirkokla makter å underholde, overraske og bemerke seg — nasjonalt vel som internasjonalt. Hva blir hans neste filmprosjekt, tro …?

Kanskje overdriver jeg når jeg påstår at «(500) Days of Summer» revolusjonerer kjærlighetsretningen i amerikansk film, men langt unna sannheten er det uansett ikke. Det er med et frisk pust om kjeften at regissør Webb her makter å fortelle en historie (gutt møter jente), så mange ganger tidligere fortalt som det jo er, og det med så mange friske pust underveis at klisjeene blir dens egen, uventede venn. Attpåtil har den en egen, spesielt konstruert, humoristisk retning som får deg til å trekke på smilebåndet, men aldri å gapskratte. Og det er egentlig like greit, for i motsetning til sine sjangerbrødre, er ikke dette en sukkersøt historie.

Det er en tredjeparts skildring, og en glitrende sådann.

Det var tydelig at ikke alle i kinosalen visste hva de gikk til. Noen gikk, andre sovnet og en hel haug forlot kinosalen ved endt visning som tredimensjonale spørsmålstegn. Det er aldri en god oppladning til en Coen-film. Du enten elsker eller hater det, og vil antakelig aldri lande midt i mellom. «A Serious Man» planter føttene pent plassert på Coen-brødrenes resymé, kanskje ikke helt der oppe blant deres største verker, men allikevel såpass velkonstruert, vittig og godt spilt at den står igjen som nok et glitrende verk fra brødrene.

Det er en behagelig reise, selv om livet som lovløs tok hardt på Dillinger. Han ble flere ganger skadet, og var alltid på politiets radar. Og selv om det naturligvis er foretatt seg enkelte filmatiske friheter, føles historien troverdig. Johnny Depp glitrer i rollen som Dillinger, mens hans bedre halvdel, Billie Frechette (Marion Cotillard) stjeler oppmerksomheten de scenene hun medvirker. Christian Bale, derimot, glitrer ikke, og selv om han aldri feiler miserabelt på lerretet, er det en ubehagelig autopilot-skygge som hviler over ham i rollen som Melvin Purvis.