Filmåret 2009 — skuffelsene

Filmåret 2009 er over, og jeg har som vanlig sett mye film — telleverket stoppet til slutt på 360 titler, spredd utover alminnelige spillefilmer, kortfilmer og TV-seriesesonger. Omlag en sjudel av disse titlene er filmer utgitt i år, som igjen kan kuttes ned til en liste på ti — 10 — titler som virkelig skuffet. Det betyr ikke at titlene under er de dårligste av året, men som aldri maktet å innfri til forventningene den selv var med på å skape. Og, naturligvis, kan de ei heller varmt anbefales.

Guy Ritchie og Robert Downey Jr. anno 2009 luktet med min nese superduo på lang avstand. Det stemte dessverre ikke. For innimellom spesialeffektene og de to-tre virkelig morsomme scenene som fungerer (og som selvfølgelig var vist allerede i trailerne), er det svært lite å la seg underholde av. Det blir med forsøkene og konturene av storhet, men som aldri makter å krype fram fra mørket. Det er vanskelig helt konkret å sette fingeren på hva det er som er mest ødeleggende for filmen, men kanskje er også det det største problemet.

Våre naboer i øst kan dette med å lage god krim, det har de bevist tidligere, og gjorde det altså igjen med første kapittel i Millennium-trilogien, «Män som hatar kvinnor». Så høyt elsket som Stieg Larssons bøker er, var det nok få som hadde ventet at filmene kunne måle seg kvalitetsmessig. Så feil tok de — «Män som hatar kvinnor» står igjen som en av 2009s sterkeste filmopplevelser. Problemene avdekkes dog fortløpende når oppfølgeren snurret på lerretet. Borte er den intense stemningen, prikken over i-en regimessig i samtlige scener og den evige følelsen av dyp mystikk og karakterenes sanne jeg som aldri helt avdekkes 100 %. Tilbake står en for så vidt helt grei thriller som fungerer som tidtrøyte, men aldri som en verdig oppfølger.

«District 9» var før premieren den store snakkisen blant filmfolk, primært takket være en særs vellykket PR-kampanje og en lovende trailer. Men legg samtidig merke til hvor raskt buzzen forsvant i etterkant når folk hadde sett den. Det er ikke en dårlig film — for all del — men den klarer bare ikke leve opp til de enorme forventningene de selv var med å konstruere. Når de attpåtil velger å benytte en ukjent skuespiller (Sharlto Copley) i hovedrollen (vinn-eller-tap-situasjon) hvis framtoning er dørgende kjedelig, er skuffelsen et faktum.

La det være klart: «Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan» er noe av det friskeste på komediefronten det siste tiåret. Det var allikevel ikke nødvendigvis Sacha Baron Cohens Borat-skikkelse som var så hysterisk underholdende, men situasjonene den maktet å blusse opp fra bar grunn. Det var dog en ubetydelig detalj den gang, men nå, i 2009, hvor Borat visstnok er så 2006 i følge Brüno selv, blir det dens egen død. Situasjonene som oppstår er ikke lenger morsomme, men kun pinlige, og når da alternative underholdsfaktorer er totalt fraværende, er det ingenting igjen. Jeg småhumret et par ganger; resten ville jeg mer enn noe annet grave meg ned under tre lag med dødt løv. «Brüno» ble Borats umulige oppfølger.

For et makkverk. Jeg har ingenting imot visuelle godbiter, men når effekteriene så til de grader er et forsøk på dekke over et manus som like tydelig som tegnspråk er rettet mot tegneseriemediet, er hatet et faktum. Dét, i kombinasjon med ambisjoner like høye som tankene er om seg selv, gjør dette til intet mindre enn en kvalmende filmopplevelse. Dette er intet mindre enn en tilfeldig, hemmeligstemplet forskningsrapport, velkrydret med hvitløk.

Det stinker, og gir virkelig ikke mening.

Bange anelser tilsa at dette fort kunne bli nok en tilfeldig actionfilm i mengden, og det ble det. Borte er intelligensen og særegenheten; igjen står tilbake en voldsorgie uten identitet. Det er aldri et spesielt dårlig produkt, men ei heller klarer den å nå opp til sine forfedres gamle høyder — man kan like gjerne ta et gjensyn med de forrige kapitlene.

Det er nært surrealistisk at en Michael Bay-film kan oppleves som en skuffelse, men faktum er at den første «Transformers»-filmen var særdeles underholdende og innfridde manges forventninger om en selvuhøytidelig, actionsnurrings man ser ilag med popcorn. «Revenge of the Fallen» er derimot så platt, hjernedød, repeterende og komplett uinteressant at det er en fornærmelse mot fans, publikummere og verdens kinomaskinister. Blærk.

Det skal godt gjøres å ha noe imot Eastwoods rolletolkninger de siste tre tiårene, men regimessig deles nok seerne effektivt i elsk- og hatkjerner. Eastwood dveler ved skildringene og er aldri redd for å la telleverket sprenge sine grenser. Selv er jeg svært glad i alt Eastwood er delaktig i, og mener bl.a. at «Changeling (2008)» er 2008s mest undervurderte film. Synd er det derfor å si at «Invictus» aldri blir noe mer enn et ordinært drama, blekt på handling, men sterkt stilt i tolkningene. Freeman og Damon er begge godt engasjerte i sine roller, men som film tar aldri «Invictus» av fra rullebanen, slik Eastwoods tidligere verker alltid har gjort — om enn i siste liten.

For et kaotisk verk fra herr Gilliam! Kanskje det mest triste med hele filmopplevelsen er at den aldri er dårlig; den makter bare aldri å komme ut av skilpaddeskallet den hviler under. I motsetning til 1985-verket «Brazil», spottet jeg lett dype konturer av kvalitet over hele fjøla, men det forblir uforløst og lite tilgjengelig for den gjennomsnittlige kinobesøkende. Kanskje vil mange finne nettopp denne kaotiske framstillingen og det forvirrende universet tiltrekkende, men jeg er nødt til å ha flere tydelige linjer å forholde meg til for å kunne verdsette filmen fullt ut. Kanskje ville jeg rangert denne høyere etter flere gjensyn, men det verken frister eller burde være nødvendig.

«Moon» er sammen med «District 9» av mange hyllet som 2009s sterkeste sci-fi-kort og kjærkomne bidrag til en ikke alt for sterk stilt genre de siste årene. Da hjelper det fint lite at plotet er gjennomarbeidet og likt lite annet når den feiler i gjennomføringen. Faktum er at «Moon» aldri klarer å engasjere og veie opp for spilletiden. Den er rett og slett dørgende kjedelig og lett forutsigbar lenge før den runder av. Når vi i tillegg møter den ikke særlig lett likandes Sam Rockwell i hovedrollen og filmen tror den er så uendelig mye mer enn den makter, blir jeg lite gira.