Generasjonskollisjon
Er det noe du får et godt innsyn i ved å gå på en videregående skole lokalisert i Oslo sentrum, er det hovedstadens kollektivtilbud som buss, trikk og t-bane og hvordan ulike generasjoner påvirker samfunnet og dets normer. Det gir ikke bare gode virkninger.
Til tross for at generasjonsforskjellene kontinuerlig utspiller seg i samfunnet, er det likevel først når motsetningene virkelig kolliderer at normene kommer inn i bildet. Bakgrunnen for dette notatet er t-baneturen hjem i går kveld i ellevetiden, da en ung, utenlandsk gutt på rundt 13 år hadde kapret fem — 5 — stoffbelagte t-baneseter til den spinkle kroppen sin og de tilhørende lange beina. Fyren lå regelrett langflat og tok opp flere ledige seter som andre medpassasjerer sannsynligvis ønsket å bruke siden det ikke var noen andre ledige plasser.
Alminnelig folkeskikk er å vise respekt for menneskene omkring seg. Å breie seg litt ut når t-banevognene har mange ledige plasser er én ting, men å bevisst demonstrere at «jeg akter ikke å flytte på meg, uansett hvor mye du måtte ønske å sitte i nærheten av meg» illusterer dessverre mange unges oppførsel. Jeg hater sånt, så jeg gikk likegodt bort til fyren, stoppet opp, senket blikket mot bena hans og så på de noen sekunder før han så meg i øyekroken og strakk ut beina litt mer. Bare for å demonstrere litt ekstra, liksom.
Jeg satt meg derfor ned rett ved siden av beina hans, så på han med et steinansikt i fem-seks sekunder mens jeg vekslet mellom å se på de våte skoene hans og ansiktet hans som tilsynelatende så til å se rett gjennom meg og ut på andre siden av t-baneperrongen. Det var likevel tydelig at fyren ikke var så sjef som han trodde, og etter en westernlignende øyeduell, trakk han beina helt til seg — med et høyt sukk, selvfølgelig — og lot meg sitte på setet.
Benytter meg selv kollektivtrafikk hjem hver eneste hverdag og kjenner til problemet, men enkelte mennesker på toget tar kaka. I tillegg til at de ikke gidder å dele plass, skal de være så vanskelige de kan når de har innsett at de har tapt slaget om plassen. Istedenfor å hoppe ett sete inn, skal de enten opp og stå, frem og tilbake og ta en dans før man endelig får satt seg, eller så tar de beina bare så vidt til seg. Når man har en skolesekk på hundreogtredve kilo pluss brus i begge henda så er det ikke like lett å få satt seg ned med tjue centimeter rom mellom stolryggen foran og idiotens bein.
Slik er det hver eneste hverdag.