Gjensyn med «Pulp Fiction (1994)»

På samme måte som jeg skrev om «The Breakfast Club (1985)» i et tidligere innlegg, er «Pulp Fiction» den type film som er blitt omtalt til det klisjéaktige opp gjennom årene. Alle digger liksom «Pulp Fiction» og omtaler den som «fet». Det er naturligvis ikke uten grunn, og Tarantino er virkelig et av de mest ikoniske fjesene filmverdenen har sett de siste tiårene. Mer spennende er det nok derfor å lese om hvorfor folk liker «Pulp Fiction», og hva som gjør at den skiller seg ut i mengden.

Jeg så «Pulp Fiction» for første gang for 2 år siden, og ble umiddelbart bergtatt. Den var fet. Neida, bare tuller. Den var interessant. Interessant er ordet. Ikke bare er den vittige dialogen karakterene imellom engasjerende, men også de filmatiske grepene som er valgt. Mye av den samme opplevelsen hadde jeg da jeg så «Crash» for første gang, og hvordan den flettet tilsynelatende ulike personers liv inn i hverandre og i stor grad baserte seg på livets tilfeldigheter.

Som jeg skrev i omtalen av «Tonari no Totoro (1988)», liker jeg filmer som er snille mot seeren. Tarantino har nevnt dette i flere sammenhenger, og deler mitt synspunkt når det gjelder enkeltssceners effekt opp mot filmens helhet. Noe av grunnen til at David Lynch' filmer vanskelig likes av alle, er fordi du fort kan bli for forvirret. Du vet ikke hvor du befinner deg til enhver tid. Det er klart at filmer som krever at seeren følger med virker forfriskende og gjerne spennende fordi det krever noe, men dersom man ikke klarer å se filmen som en helhet og sette de mange løse brikkene på plass, vil du ende opp med å bli mer engasjert i den merkelig fargen på popcornet enn hva som skjer videre i filmen. «Pulp Fiction» er i så måte overlegen, fordi den 1) benytter seg av teknikker fra noveller (hopper i tid) på en måte som aldri virker forvirrende 2) har en tilsynelatende lettslukelig handling, men er fylt randen av referanser til kjente regissører, filmer og sitater og gir ekstra valuta for pengene til de som ser filmen flere ganger (det finnes flere av oss, tror/håper jeg?).

For «Pulp Fiction» er rik på referanser. Har du f.eks. noen gang sett et rom i en film som har innholdt flere referanser enn det Jack Rabbit Slim's gjør i Pulp Fiction? Neppe. Det refereres også til en mengde karakterer hentet fra noen av Tarantinos favorittfilmer, samt fra tegneserier og gjerne regissører og deres filmer som havner under «French New Wave»-tiden på sent 50-tall og utover 60-tallet.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: «Pulp Fiction» var og er den definitivt beste filmen fra 1994, og ble snytt for en Oscar da den oppskrytte «Forrest Gump» tilbø juryen en sjokolade og løp alt den kunne vekk med statuetten. Og, ja, i tilfelle du lurte:

Vurdering: