Hensiktsløs blogging

Halvannet år tilbake ble jeg intervjuet av en gruppe studenter som skrev oppgave om blogging og som var interesserte i å få vite hvorfor jeg blogget, hvilken hensikt jeg hadde, min intensjon og hva jeg oppnådde. Dette var spørsmål jeg aldri før hadde reflektert over, så det var et interessant svar jeg forfattet. Siden den gang har spesielt norske medier fått øynene opp for blogging og integrerer i dag blogginnlegg tett sammen med førstesidestoff. En uheldig situasjon, sier noen, som mener makten bloggere har opparbeidet seg gjør at de får for mye fokus. Men hvorfor blogger vi egentlig? Oppnår vi noe? Har vi i det hele tatt noen hensikt? Og hva er egentlig blogging? Jeg kan bare svare for meg selv.

Jeg liker selv å tro at jeg var tidlig ute med blogging. Mine første skriblerier ble publisert i 2002, men selv om det finnes mange bloggere nå var det på langt nær mange bloggere på den tiden. Stian Andreassens blogg er en god, gammel traver jeg har fulgt med på i mange år. Det samme kan sies om Lasse G. Dahl og Kyrre Baker sine blogger. Det eksisterte selvfølgelig flere, men det var disse tre som inspirerte meg til å begynne med blogging selv.

Det var likevel først i 2003 at jeg tok i bruk et nyhetspubliseringsystem for enklere å kunne administrere innholdet. Ikke at det jeg skrev var så interessant at det gjorde noe, men content er som kjent king og jeg har siden den gang oppdatert de personlige nettsidene mine med jevne mellomrom. Jeg skriver fordi jeg alltid har vært skriveglad og det er morsomt å kunne samle alle tanker og ideer på ett sted, samtidig som man kan få tilbakemeldinger fra lesere. Å få tilbakemeldinger er ikke bare hyggelig, men også en viktig inspirasjon for mange bloggere, inkludert meg selv, for å føle at noen faktisk leser det man skriver. Å kommunisere med brukerne, eller som i dette tilfellet, leserne, er som kjent viktig og det er intet unntak i bloggeverdenen.

For selv om temaene jeg skriver om spenner seg fra nettlesere til filmer og videre til klissete 80-tallspop, finnes det likevel en rød tråd i det forhåpentligvis ikke-eksisterende kaoset. Kultur, kommunikasjon og teknologi er viktige brikker som siden den spede start har dannet grunnlaget for en blogg som nå er inne i sitt fjerde leveår. Man kan si at det er innholdet som skaper besøkende, men det er ikke til å legge under en stein at skribenter som har en brennende interesse for det de skriver om gjerne klarer å formidle sitt budskap på en klarere og bedre måte enn de som liker å skrive litt om alt.

Denne bloggen har likevel verdt viktig for meg på flere områder. Som webprogrammerer har den gitt meg mange jobber og dermed sårt trengte penger i kassa og ikke minst har den vært en personlig lekekasse siden jeg så vidt begynte å titte på HTML og CSS tilbake i 2001-02. Jeg tror det er viktig for alle som driver med nettsideutvikling og ha en personlig lekeplass hvor man kan eksprimentere med design, koding, skriblerier og annet så man utvikler seg på flere plan. Det er spesielt viktig fordi man hele tiden har muligheten til å prøve ut nye ting og bearbeide det kreative i seg og sette sammen flere løse deler til et produkt som dekker noe du interesserer deg for. Det skader aldri.

Det ser dessuten ut til å råde en viss uvisshet omkring blogging og hva det egentlig er for noe. Det er f.eks. sjeldent noen forskjell på nyhetspubliseringssystemer og bloggsystemer. En blogg er i mine øyne intet mindre enn sterkt subjektive innlegg, gjerne skrevet for å provosere, pirre eller meddele nyttig informasjon, som regel med mulighet for å få kommentarer, gjort tilgjengelig for offentligheten og lett tilgjengelig gjennom arkiver og søkemotorer. Kildebruk står i sentrum og funksjonalitet som trackbacks er nyttig for å koble sammen relaterte skriblerier i et stort nettverk.

Så spørs det da: Har jeg i det hele tatt noen hensikt? Hva som er sikkert og visst er at man kommer ikke langt som blogger om man ikke brenner for noe. Det finnes tross alt nok av uinteressante blogger der ute, men så lenge man klarer å utmerke seg, vil man også få lesere og forhåpentligvis også den nødvendige drivkraften til å holde det gående.