High Fidelity (2000)
En intelligent og herlig komedie, uten aldri å by opp til gapskratting.
Basert på Nick Hornbys roman med samme navn, følger vi i «High Fidelity (2000)» Rob Gordon (John Cusack), igjen-på-vei-til-å-bli-single og eier av en lokal platesjappe. Livet hans består av topp fem-listelaging og ulike aktiviteter innenfor musikkens verden, hvilket innebærer lytting, sortering av den omfattende vinylsamlingen etter hendelser i sitt eget liv og musikkprat med kollegene Dick (Todd Louiso) og Barry (Jack Black). Dette livet høres for oss kanskje ikke så verst ut, men skal vi tro Rob, er det i grunn fint lite å være nøgd med.
I filmens åpningminutter gjøres det klart at også Robs nåværende forhold stadig rakner. Som et resultat — eller kanskje som en kniv i såret for å synes enda mer synd på seg selv — reverserer Rob seg igjennom listen over de tøffeste bruddene han har gjennomgått. Til nå. Og enten det er pratende direkte til kamera eller til personene han møter, er det tydelig at vi har med en tradisjonell mann i datidens nåtid å gjøre, som antakelig gjennomgikk større forandringer med seg selv fra han var 13 år til 14, enn fra da han var 18 til der han er i dag.
«High Fidelity» er primaeksempelet på en god komedie og hyggelig film, ironisk nok siden den aldri fikk meg til å gapskratte. Til det er historien for velutviklet, pratet karakterene imellom for fengende og tolkningene for gode til at det kunne prioriteres. Ingen annen film jeg kan huske å ha sett likner «High Fidelity», og det er også en av dens sterkeste kort. Den skiller seg ut, og selv om historien kan oppsummeres banalt enkelt, er det samtidig lett å spotte dypere sider ved historien som graver dypere enn de fleste humoristiske filmer vi møter makter.
Herlig scene når Tim Robbins får juling. Like god hver gang.