Espen B. Andersson

Home Alone (1990)

Er det noen der ute som fortsatt ikke har sett denne?

John Hughes skrev som en helt på 80- og tidlig 90-tall, og er mannen bak en rekke publikumssuksesser, gjerne med og for ungdom. «Home Alone (1990)» er intet unntak, og er en av de mest tradisjonsrike filmene fra min oppvekst. Jeg vet at jeg selv har sett den utallige ganger, det samme kan sies om bekjente og andre i min familie som har en TV i huset. Det går ikke ett år uten at denne sendes på TV 3, tross alt.

Historien om Kevin McCallister (Macaulay Culkin) som blir overlatt til seg selv når familien drar på ferie og glemmer å ta ham med, og som må kjempe med nebb og klør for å redde huset fra to idioter av noen innbruddstyver, ser ut til at traff en nerve i oss alle. Den yngre delen av publikum nyter de mange sprellene og syke og sadistisk ladde løsningene Kevin kommer opp med, mens de voksne i huset kanskje sitter noe tilbakelent og tenker: «Herregud, tenk om jeg hadde klart å gjøre det samme …»

Å kalle dette et mesterverk innenfor komediens krav, er kanskje ikke å overdrive. Målgruppen er som sagt uvanlig bred, og jeg vet selv at gjensynverdien er farlig høy. For selv om du faktisk vet hva som venter i neste scene, sitter du allikevel og storkoser deg og ler av tyvenes idioti og naivitet. Det er slikt som kjennetegner de virkelige godfilmene. «Home Alone» er én av de.

Jeg har for vane å se «Home Alone» tidlig på morgenen på julaften. Det føles som en perfekt oppladning til dagens senere aktiviteter. Dette er så harmløst, men akk så sjarmerende, at det er vanskelig ikke å falle for det. Ikke minst har den tålt tidens tann svært godt. Jeg ser ingen grunn til at «Home Alone» skal tape seg i fremtiden heller, for handlingen – den gjenglemte sønnen – vil tross alt kunne skje når som helst.

(Denne omtalen ble opprinnelig publisert på filmantrop.net i forbindelse med årets julekalender.)