Hva er det med tyske filmer?
Fascinasjonen begynte for alvor i 8. klasse og har siden vedvart. Hva er det egentlig med tyske filmer?
Jeg skal ikke påstå hardnakket at Wolfgang Beckers «Good Bye Lenin! (2003)» var den første tyske filmen jeg overvar, men det var i hvert fall en av de første. Historien, lagt til Berlin omkring tida da DDR, politikk, demonstrasjoner og opprør alle var sentrale brikker i hverdagen, fenget meg på en uvanlig måte. Jeg viet allikevel ikke filmen allverden oppmerksomhet i årene etter, men den lå allikevel i underbevisstheten og murret.

Noen år senere sendte NRK 2 Wolfgang Petersens glitrende krigsdrama «Das Boot (1981)», høyst sannsynlig den beste krigsfilmen laget i menneskets tid. Drøye tre og halvannen time i en klaustrofobisk setting uten ett eneste dødpunkt — vel, hva kan man si? Tyskerne kan dette med å lage realistiske krigsfilmer. Se bare på Oliver Hirschbiegels «Der Untergang» som gikk sin seiersgang verden over i 2004, mye takket være Bruno Ganz' hyperrealistiske rolletolkning. Og snakker om krig som tema: Vi har vel ikke glemt den nydelige og skremmende «Das Leben der Anderen», som meget vel kan sies å være 2006s flotteste film …?

Og lista fortsetter. Andre tyske godbiter som kan være verdt å sjekke ut er «Das Experiment (2001)», «Die Fetten Jahre sind vorbei (2004)», «Lola rennt (1998)» og «M (1931)». Noen flere jeg har glemt nå?
Fassbinders "Angst spiser sjelen" (eller noe sånt, skulle jeg prøve meg på skoletysken ville jeg satset på "Angst essen Seel auf") er jo en stillferdig liten perle. Melodrama som får en hel ungdomsskoleklasse til å holde kjeft helt til slutten må besitte kvaliteter.