Espen B. Andersson

Inception (2010)

What's the most resilient parasite? An Idea. A single idea from the human mind can build cities. An idea can transform the world and rewrite all the rules. Which is why I have to steal it.

Tidligere i år møtte vi den stadig mer imponerende Leonardo DiCaprio i rollen som den psykotiske U.S. Marshal Teddy Daniels i Martin Scorseses «Shutter Island». Her fikk vi et innblikk i hans røffe fortid, gjennom en sakteavdekkende, tilsynelatende narkotikapåvirket, kronologi. Óg selv om flere selvstilte spørsmål ble besvart, om enn noe tvetydig, etterlot filmen en overhengende følelse av utydelighet. Et nøyaktig hendelsesforløp frem mot «the point of no return», eller — riktigere sagt — når sentrale spørsmål begynner å bli besvart i filmens egne trang etter å forvirre ytterligere, fremføres aldri i klartekst. Mesterregissør Scorseses take på 50-tallets skremmende reaksjon på sinnssykdom ble vel mottatt, om enn med noe overraskende tegnede fjes, da nok mange hadde ventet en mer ukompleks, psykologisk thriller.

Det er mange måneder siden jeg første gang leste om «Inception (2010)», Christopher Nolans nyeste prosjekt. Den fanget umiddelbart min interesse med sitt utradisjonelle hendelsesforløp og sterke skuespillerliste. Siden har jeg med David Villa-effektivitet styrt unna alt av trailere, avslørende artikler og bildeserier med Formel 1-presisjon. Det neste jeg snappet opp av informasjon, var dens sterke 3. plass på IMDb topp 250-liste, og selv om de tidligste stemmene uten unntak bærer preg av enten å være forhåndslagret eller ikke spesielt nøytrale, sier det litt om forventningene til filmen. Nolans forrige film er jo tross alt «The Dark Knight (2008)».

Du er ikke lenger trygg når du sover. I en tenkt verden hvor underbevisstheten kan infiltreres av spesialtrente tyver, her fortalt gjennom øynene til kanskje den beste i feltet, Dom Cobb (DiCaprio). I et forsøk på å vende tilbake til et normalt liv etter å ha levd på rømmen som en følge av ulike uvissheter, takker han ja til et siste oppdrag, et oppdrag som overgår alle tidligere arbeider med sine mange usikre elementer og kompleksitet på tvers av parallelle drømmer. Et oppdrag som inviterer oss, så vel som de involverte, inn i et flerdimensjonal, kaotisk klimaks, hvor deres eneste rendezvous synes å være i særdeles uspesifiserte settinger.

La det være sagt: «Inception» er ikke feilfri. Det er med nærliggende Jesus-vipper Nolan her forsøker å balansere et tenkt drømmeunivers — evt. et drømmende tenkeunivers — med det halvmelodramatiske. Og akkurat som Jesus med liten sannsynlighet noen gang gikk på vannet, klarer aldri Nolan tilstrekkelig å konstruere et velfungerende, psykomoderne innblikk i vår egen drømmeverden slik vi frykter den kan se ut, selv om han veldig gjerne vil. Og kanskje er dét også de største bremsemerkene i buksa hans — den enorme viljen.

«Inception» er en kreativ vinkling på elementene søvn og underbevissthet vi alle har et forhold til, men aldri helt klarer å få styr på. Nøyaktig hva i «Inception» som er reelt får vi ikke svar på — sluttscenen inkludert, til publikums store, felles fortvilelse, men det er kanskje ikke så farlig. «Inception» handler fint lite om å få svar, men like mye om å kunne akseptere at det vi ser er film, verken mindre, kanskje noe mer. Gjenkjennelsesgrunnlaget som ellers i film er så viktig, er her ikke-eksisterende. Karakterene er primært ukjente bifigurer vi aldri lærer å kjenne, men som fungerer som fyllmasse i drømmene for å skape et mer helhetlig samfunnsbilde, men også like mye å skape et samfunn av drømmer hvor det ukjente og mystiske alltid råder.

Ikke alt i «Inception» gir mening. Kanskje er det heller ikke meningen. For som vi får forklart i filmen, klarer vi i våre egne drømmer sjeldent å huske begynnelsen på de, hvor enn hardt vi forsøker. Vi kastes rett inn i en situasjon, og forsvinner ikke fra den før vi — ja, riktig — våkner naturlig. Den alternative utveien er følelsen av å falle, og hvordan vi sparker med beina for å ta oss i mot, en naturlig refleks, selvfølgelig. Disse elementene — vage, fordi vi egentlig ikke har noe reelt forhold til de — er aldri spesielt sentrale i «Inception», men fungerer allikevel som viktig, historiemessig tolkningshjelp fordi vi — i kaoset — får følelsen av at noe er kjent.

Nolan står for både regi og manus, en stadig mer sjelden situasjon i dagens filmmarked. All kudos til ham for dette, som — i en alder av drøye unge 40 år — fullstendig på egenhånd har markert seg som Hollywoods kanskje mest interessante regipersonlighet det siste tiåret. Jeg skal være rask med å innrømme at jeg ikke nødvendigvis er svak for alle filmene hans, men kvaliteten er det vanskelig å utsette noe på.

Mitt største ankepunkt til filmen er at Nolan har valgt å gå for en typisk karakterforklarende, dialogdrevne scener — scener hvor en sentral karakter midtveis i filmen forklarer ståa i kaoset til en bifigur som er blitt dratt inn — noe ufrivillig, noe av ungdomspur nysjerrighet. Ikke et problem i seg selv, men når de øvrige elementene av filmen er så originale som de er, hadde jeg med fordel sett av oppnøstingen i filmens mange komplekse labyrinter også hadde blitt løst på en mer hjernemessig sideforskyvende utfordrende måte.

Ja, du leste riktig. «Inception»s egen oppnøsting i kaoset kunne til fordel vært ytterligere forvirrende. Hvorfor? Fordi den egentlig ikke føles så kompleks som først antatt når man får taket på historien.

Innpakningen er svært original. Du har ikke sett noe lik «Inception» tidligere. På samme måte som «Avatar (2009)» ble hyllet for sin ekstraordinære kinoopplevelse, kan «Inception» by på det samme, men på et ulikt stadie der den velklukkende gir deg en visuelt praktfull filmopplevelse, og dét uten overdrevne spesialeffekter. Vent, nå lyver jeg! Filmen er full av spesialeffekter, og vi vet det. Allikevel så brukes de på en helt annen måte enn actionfilmer ellers gjør. Nolan gir en god faen i hinsides ville eksplosjoner — dét er oppbrukt. Nolan hopper dessuten elegant over spektakulære dødsfall — også det er kjedelig. I stedet velger han her i stedet å gå til røttene av dødsfall. Ja, du hørte riktig: Når folk blir påkjørt, spruter ikke blodet. I stedet får vi et velkomponert, 7.1-vennlig dunk, og så flyr personen flere meter avgårde. Minimalt med blod. Og det fungerer perfekt. Visuelt sett er spesialeffektene hovedsaklig sirklet rundt forvrengte bybilder innad i drømmene. For i drømmer — og drømmers drømmer — kan alt skje. Det er vårt eget, lille drømmeunivers.

En gjeng med ungdommer utbrøt umiddelbart etter endt kinovisning at «denne filmen var dritbra», vel etterfulgt av: «Ja, fy faen, så du den slosscenen mot slutten, eller?». Sukk. Hadde Nolan rettet siktet inn mot en visuelt praktfullt actionfilm, hadde han også helt sikkert fullført med bravur. Men «Inception» er ingen tom actionfilm — selv om det kan være lett å tro dét etter å ha sett de mange surrealistiske slosscenene …

Mange har allerede lagt sin elsk på «Inception» og omtalt den som et realt mesterverk. Jeg er mye enig, men samtidig også noe tilbakeholden i min begeistring. Jeg har faktisk sett den to ganger på kino allerede, og aner konturene av en film som vil vokse over tid. En meget solid film som har få — om ingen — seriøse dødpunkter, og som definitivt har potensiale til å vokse til noe enda større over tid. Jeg avventer situasjonen.