Espen B. Andersson

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull (2008)

Et nytt tilskudd i det som var trilogien om arkeologen og eventyreren Indiana Jones, er endelig blitt en kvadrologi.

Verdenspremieren torsdag kveld var med andre ord en bevigenhet det er vel verdt å merke seg. En optimal oppladning for mitt vedkommende var f.eks. noe som ble tenkt igjennom i god tid før billettene ble bestilt. Jeg unngikk bevisst skriblerier og fullpakkede diskusjonsfora med forventninger og plotdetaljer. Jeg ville at filmen helt og holdent skulle være en overraskelse, uten noe behov for å svare til forventningene satt av en en eller annen filmnerd på tvers av Atlanteren. Vanskeligere var det derimot å vike for mine egne forventninger, som må kunne sies å ha vært uvanlig høye — av naturlige årsaker, må sies.

Det begynner brutalt.

Indiana Jones får en fortjent, tøff tilbakekomst på lerretet med overtydelige skygger; den stilistiske hatten gis et naturlig — men akk så kjærkomment — fokus.

Moderne film-noir? Gjerne.

Publikum klapper.

Fansen hoier.

Indiana Jones er tilbake. I et kjøleskap.

Lanseringstidspunktet er naturligvis ikke tilfeldig, og skriker «årets sommerfilm» og «penger» lang vei, for dette er utvilsomt årets store popkornfilm. Dette er bunnsolid underholdning. Spørsmålet er hva man skal vurdere filmen etter, for tilhengerskaren er enorm, og de trofaste tilhengerne vil naturligvis sjekke ut det fjerde kapittelet, kritikerslakt eller ei. Alle andre – vel, hva kan man si? – de bør også se den, de plotmessige overdrivelsene og den tidvis manglende progresjonen.

For, ja, hva kan man dra ut av plotet, og spesielt sluttminuttene? Jeg er generelt svært skeptisk til sci-fi-filmer, og de utenomjordiske stikkene virket først som et tåpelig valg bestemt av en eller annen CGI-kåt mann i dress. Men etter å ha sovet på det og lest om hvordan hendelsene har rot i Roswell-fenomenet fra 1947, er det tydelig at plotet nok er mer tidsriktig enn jeg opprinnelig oppfattet det som.

Jeg velger å tro at dette er et bortimot så godt resultat som vi kunne forvente i 2008. Harrison Ford begynner å dra på åra, og selv om han holder seg umåtelig godt, er det nok ikke like mye futt og fart i ham som det var på 80-tallet. Shia LaBeouf og Cate Blanchett gjør begge meget gode tolkninger; førstnevnte som den rappkjefta og offensive guttungen, sistnevnte som tøff dame med morsom aksent og en frisyre man husker.

Om du fortsatt er usikker på om du bør sjekke ut det som foreløpig er det siste kapittelet om Indiana Jones, er det i grunn lite å være i tvil om. Den bør sees med en solid dose popcorn innen rekkevidde!