Indiana Jones

Jeg kan nok ikke skryte på meg å være à jour m.t.p. Steven Spielbergs lange liste med filmer han har regissert, og de jeg har sett har ikke gitt meg spesielt mye: «Munich (2005)» var dørgende kjedelig, «Minority Report (2002)» prøvde mer enn den klarte, «Saving Private Ryan (1998)» sies å ha revolusjonert krigssjangeren, men er på langt nær så god og «Close Encounters of the Third Kind (1977)» var et langt gjesp. På den andre siden er «Jurassic Park (1993)» en riktig godbit, «E.T.: The Extra-Terrestrial (1982)» en av de filmene jeg «vokste» opp med og både «Jaws (1975)» og TV-filmen «Duel (1971)» særs spennende. Det var med andre ord med blande følelser og forventninger jeg gikk i gang med et noe sent Indiana Jones-raid.

«Indiana Jones and the Raiders of the Lost Ark (1981)» er den første filmen i det som foreløpig er en trilogi om arkelogen Indiana Jones som farter rundt på særs omfattende oppdrag på 30-tallet, men som neste sommer kan omdøpes en tetralogi. Den første filmen er uten tvil den mest intelligente og gjennomførte filmen med en serie halsbrekkende stunts, herlig dialog og gode biroller. Det særs gode ryktet er fullt fortjent.

«Indiana Jones and the Temple of Doom (1984)» har det meste originalen hadde, men er samtidig tidvis irriterende fordi plottet aldri kan måle seg med originalen selv om den prøver hardt. Harrison Ford i hovedrollen er naturligvis god som gull; flere av birollene det stikk motsatte. Filmen har enkelte tøffe enkeltscener som trekker opp, men det oppleves likevel bare som et underholdende eventyr uten dybden vi har sett tidligere.

«Indiana Jones and the Last Crusade (1989)» er det foreløpig siste kapittelet i historien om Indiana Jones, og det er en fin-fin avslutning hvor vi bl.a. møter Sean Connery i en artig rolle som Indianas far. Actionfylt er det som alltid, og historienivået har tatt seg grundig opp siden forrige film. Kvalitetsmessig er det ikke på høyde med Raiders, men det kan vanskelig gjøres …