Espen B. Andersson

Inglourious Basterds (2009)

Jeg er i utgangspunktet svak for Quentin Tarantino, men forelsker meg ikke nødvendigvis i alt han lager. La det derfor stå som en sterk anbefaling når jeg sier at «Inglourious Basterds (2009)» er hyperunderholdende og hans beste verk siden — ja, hold deg fast — «Pulp Fiction (1994)».

Så er altså Tarantino igjen aktuell som regissør, mannen som mer effektivt enn noen andre elskes eller hates for sine verker. 2007s «Death Proof» falt godt i smak her i huset, men det er vanskelig å motsi det faktum at den er den av Tarantinos filmer som mest effektivt har splittet seerne i den nå så velkjente elsk- eller hatkjernen.

Denne gang er det nazistene som skal få gjennomgå, og det uten alt som likner måte: Her brukes det skalpeller og balltrær.

Kanskje aldri tidligere har Tarantino så frekt — eller elegant, alt ettersom — referert, kopiert, hyllet og lekt med sine helters helter, produksjoner og ikoniske scener. Her kopieres det så hemningsløst fra «Scarface (1983)», «C'era una volta il West (1968)», «The Dirty Dozen (1967)» og andre Tarantino-favoritter at det grenser til det pinlige. Men, selvfølgelig, vi vet vi har med Tarantino å gjøre, vi forventer det og vi digger det. Hvis ikke hadde vi bare holdt oss hjemme, og det er sikkert de som også gjør det, men det er i så måte erketypisk Tarantinos innvirkning på publikum. Han er leken, han leker, javisst, og vi blir med på leken. For ham handler det om å ha det gøy og drive med det han virkelig brenner for — film.

«Inglourious Basterds» har mange kvaliteter. Skuespillet, spesielt fremmet av strålende opplagte Christoph Waltz og Brad Pitt som henholdsvis Col. Hans Landa og Lt. Aldo Raine, sistnevnte en handlekraftig, men noe utradisjonell nemesis, gjør filmen. Filmen — tross et alltid Tarantino-vittig og velfungerende plot — lener seg i stor grad på skuespillerprestasjonene, men det gjør ingenting når det fungerer så godt som det gjør her. Oscar-nominasjon på de begge? Det kan gjerne skje. Pitt har vel aldri mistet noe av den stjernestatusen han opparbeidet seg på 90-tallet, men Waltz er et funn av de sjeldne og står inne for filmens desiderte prestasjon.

Interessant nok avdekker analyser av Tarantinos filmer at det han selv kommer opp med sjeldent likner noe annet. Han makter med «Inglourious Basterds» igjen å sette sammen filmhistorie elegant fordelt på tvers av landegrenser og sjangere til noe helt særegent, selv om hyllestene aldri er vanskelige å spotte for selv et utrent sett med filmøyne. Klimakset, for eksempel, spinner rundt en film i filmen, og utspiller seg i en kinosal fullsatt av nazister. Verdt å nevne er dog at traileren — som vist under — kan gi inntrykk av at filmen er actionfyllt. Det er både feil og riktig på en gang. Feil, fordi det er riktig. Det er ikke halsbrekkende skytescener, ei heller ville nazijakter. Feil, fordi «Pulp Fiction» — som jeg aldri kan si å ha sett blitt kritisert for manglende action — er like dialogdrevet, om ikke enda mer. Det står bare på deg som seer og hva du forventer, så det er derfor jeg med en vennligsinnet tone sier det: «Inglourious Basterds» progresserer bedagelig, men svært så elegant.

Som forventet er «Inglourious Basterds» komplett umulig å sammenlikne med andre filmer. Du har aldri sett noe lignende, og vil antakelig aldri heller se det. Det nærmeste jeg kan komme på av kobling er en slags kreativ sammensmeltning hvor «Nuovo cinema Paradiso (1988)» møter «Where Eagles Dare (1968)».

Konklusjonen er at Quentin Tarantino igjen er tilbake på rett kjøl med en film som uten tvil plasserer seg helt der oppe blant Tarantinos mektigste filmer. La det stå som en varm anbefaling og takk for en herlig kinoopplevelse.