Invictus (2009)
79 år gamle Clint Eastwood er igjen aktuell som regissør. Denne gang spinnes historien rundt Nelson Mandelas løslatelse fra fengsel etter nærmere 30 år i fangenskap og verdensmesterskapet i rugby som ble arrangert i landet. Alt bygger opp til den usannsynlige finalen mot New Zealand, hvor sorte og hvite felles heide fram sitt lag fra tribuneplass.
Ikke alt Eastwood legger sine hender på, makter å nå opp til klassikerstatus, mannens hyppige godbitbidrag de senere årene til tross. Jeg er ingen «sucker» etter saktegående drama, men Eastwood har en unik evne til å engasjere over mange minutter — se bare på kanskje 2008s mest undervurderte film, «Changeling», som med 141 minutter på rullebladet aldri byr på action, men som oser kvalitet over hele fjøla.
Nå er altså Eastwood tilbake i samme, veltrådde spor med «Invictus», som mer enn noen annen 2009-film er rettet mot akademiets svake følere. Emosjonelle drama basert på reelle hendelser, vel fremmet av strykere, en historie som ender godt og glitrende rolletolkninger er alltid en vinner hos akademiet. Men dette er i grunn ikke noe negativt. Det blir som å si «alt Pixar lager er Oscar-materiale fordi det er så forbanna velgjort». Og det er jo for så vidt sant. Problemet, derimot, for «Invictus», er at den aldri er noe særlig mer enn dette. Den er aldri spesielt engasjerende, den makter ikke å overraske, og stemningen vipper dessverre noe over i det hysterisk påtatte.
Det er ingenting vondt i eller med «Invictus», ei heller tolkningene til Matt Damon og Morgan Freeman, men kanskje blir også det filmens største hinder. Det hele blir litt for strømlinjeformet, litt for godhjertet og fritt for utfordringer. De eneste hindringene vi møter er forventningene, frykten og oppladningen til filmens hendelse — en tøff rugbykamp — men aldri fysisk i sin form. For når kampen sparkes i gang, duellene kjempes og spillerne fra laget vi har fulgt står tilbake og ser på resultattavlen, er motstanderlaget slått, frykten overvunnet og de fysiske hindrene tilbakelagt. Akkurat som vi visste hele veien.
