Espen B. Andersson

Karaktergivning av filmer

Å vurdere filmer føles som et eget fag. Alle er aldri enige, og det vil alltid være rom for justeringer. Dagshumør spiller inn, det samme gjør omstendighetene rundt visningene. Men kanskje viktigst er sammenligningsgrunnlaget man med tiden bygger opp — evnen til å sammenligne mot andre filmer på tvers av sjangere og tidsperioder. Attpåtil avsløres gjerne filmers dypere hensikter og visjoner lettere ved evt. revisninger, så det er bare å forvente at det blir justeringer ved gjensyn.

Under følger en systematisk gjennomgang av 1—10-skalaen jeg bruker her på skriblerier.net.

1/10 — feilskjær på alle kanter

Svært få filmer tildeles denne karakteren. For å falle innunder denne gruppen må samtlige av filmens vitale elementer bomme grovere enn en russisk, udopet skiskytter med sin hensikt, og verken skuespillet eller regien være seere verdig. Filmen er en lidelse å komme igjennom, og har ingen verdi – ei heller på et nachspiel.

Eks.: Snakes on a Plane (2006)

2/10 — det ble med forsøket

En toer på karakterskalaen gis dersom det kan spottes forsøk på kreative vinklinger eller dybde i plotet, selv om det feiler miserabelt. Filmen er naturlig nok verken seere eller et gjensyn verdig.

Eks.: 27 Dresses (2008)

3/10 — konturene av forsøk er tydelige, men vage

Når en film gis en treer, kan man ane konturene av en satsning eller gode ideer, men som aldri blomstrer fullt. For eksempel kan det være en oversentimental og lite kreativ julefilm med ypperlig skuespill, men som aldri får deg i godt humør, eller det kan være en actionfilm med fantastiske og nyskapende stunts, men som føles repeterende, langdrygt og intetsigende.

Eks.: Good Night, and Good Luck. (2005)

4/10 — irriterende gjennomsnittlig

Her finner vi i utgangspunktet de gjennomsnittlige filmene som allikevel ikke fortjener å ligge midt på skalaen. Dersom en film for eksempel makter å provosere deg på en negativ måte eller tror den er utrolig mye kulere og nyskapende enn den egentlig er, vil den typisk kunne bli vippet ned fra fem stjerner.

Eks.: Lucky Number Slevin (2006)

5/10 — midt på treet, glemt dagen etter

Om filmen er glemt dagen etter visningen, er det en typisk gjennomsnittlig film. Den gav ingen spesiell opplevelser der og da, og er verken verdt lovord eller videre hjerneaktivitet i etterkant. Ingen vitale elementer fremstår som katastrofale, men de skiller seg heller ikke positivt ut i mengden.

Eks.: Man on Wire (2008)

6/10 — en fin, men lappete filmopplevelse

Filmer uten de store wow-opplevelsene, men som allikevel er helt OK tidtrøyte, legges normalt til en sekser. Ofte er manglende dybde eller følelsen av å ha sett ting tidligere utslagsgivende, men samtidig kan en sekserfilm være nettopp den type film man ønsker når intelligent stoff er uønsket.

Eks.: Transformers (2007)

7/10 — en herlig filmaften

Et solid stykke film som ikke er glemt umiddelbart, og som er et svært godt håndverk. Typisk kan det være logiske brister i handlingen, følelsen av at man har sett det før eller langtekkelighet som trekker ned. En syver på karakterskalaen er allikevel en solid karakter, og filmen kan anbefales.

Eks.: Jackie Brown (1997)

8/10 — så nære man kan komme en klassiker uten å være det

Om filmen huskes godt i etterkant og gav mange positive inntrykk, er den antakelig en åtter verdig. Filmen kan varmt anbefales, til tross for at den kanskje er litt for lang eller enkel i konklusjonene, dog uten at det er ødeleggende for filmopplevelsen totalt sett.

Eks.: JFK (1991)

9/10 — en kommende klassiker?

Filmer kan ved førstegangsvisning maksimalt få en nier. Dette fordi det ennå ikke er mulig å si noe om gjensynverdien, samtidig som det kan være vanskelig å avgjøre om filmen er tidløs. Normalt sett vil en nier ikke nedjusteres til en åtter, men den kan veldig gjerne endres til en tier med tiden.

Eks.: Walk the Line (2005)

10/10 — tidløs, feilfri og viktig

Svært få filmer får æren av å plasseres helt i toppen. Første kriterium er at jeg har sett filmen flere ganger, og har fått bekreftet at den ikke bare er ypperlig, men også at kvalitetene opprettholdes ved gjensyn, samtidig som filmen ikke faller igjennom på noen punkter som først ikke åpenbarte seg. Videre er filmen tidløs, og er så godt likt at den kan snurres når som helst, hvor som helst.

Eks.: Heat (1995)