Fabelaktige film- og musikkomtaler

Her samles alle film- og musikkanmeldelser jeg publiserer. Hovedfokuset ligger på Bruce Springsteen, 70- og 80-tallsrock og generelt klassikere innenfor et bredt spekter av sjangere.

The Cove (2009)

av Espen B. Andersson — 7. mars 2010 — 2 kommentarer

The Cove (2009)

Noen type filmer er de du bare ser én gang, og lar det bli med det, men som allikevel gjorde både sterkt inntrykk der og da. Et typisk eksempel på dette er en virkelighetsnær, skremmende dokumentar, og det er nettopp dét «The Cove (2009)» er — urovekkende, skremmende og briljant gjenfortalt. Vi møter her delfinforkjempere, får historien bak millionindustrien og for så vidt også argumenter som taler i galskapens forsvar. Men oppi de urovekkende og brutalt blodige scenene, aner vi konturene av håp og pågangsmot hos en liten gruppe mennesker som gjør alt i sin makt for å redde delfinene fra den dystre død.

«The Cove» er en verdig — og sannsynlig — Oscar-vinner.

Crazy Heart (2009)

av Espen B. Andersson — 7. mars 2010 — 0 kommentarer

Crazy Heart (2009)

Jeff Bridges' innsats i «Crazy Heart (2009)» som den aldrende countrymusikeren Bad Blake har definitive likhetspunkter med 2008-gigasuksessen og -overraskelsen «The Wrestler». Der fikk Mickey Rourke igjen tillit, han tok den og han plasserte sitt egen navn igjen på stjernehimmelen. Bridges har, i motsetning til Rourke, nok aldri hatt popularitetssvingninger av en slik kaliber, men det er lett å trekke paralleller når man ser slitne, eldre menn leve livet og bedrive tiden med det de elsker, enten det er wrestling eller musikk. Felles for de begge er at privatlivet settes i fokus, skaper trøbbel og samtidig binder de alle tett sammen. Problemet med «Crazy Heart» synes tydelig når man sammenlikner den med, ja, nettopp, «The Wrestler». For til tross for at wrestlingmiljøet nok er mer distansert enn musikkverdenen for de fleste av oss, føler jeg at jeg kommer tettere innpå karakterene og kan dele deres følelser og fortvilelser i livet. «Crazy Heart» lener seg dessverre i overkant mye mot musikkinnslagene og vesenet Bridges, uten helt å ha en interessant historie å formidle. For selv om Bad Blake fremstår som et emosjonelt skrått tårn, tildeles aldri medfølelsen eller ydmykheten tilstrekkelig oppmerksomhet til at jeg kan bry meg om ham. Tilbake står et nogenlunde ordinært drama, fremmet av en levende Bridges og fine musikkinnslag, men som forblir en fryktelig uinteressant og lettglemmelig affære.

The Last Truck: Closing of a GM Plant (2009)

av Espen B. Andersson — 6. mars 2010 — 0 kommentarer

The Last Truck: Closing of a GM Plant (2009)

Nominert til Oscar under årets utdeling i kategorien for best kortdokumentar, forteller Steven Bognar og Julia Reichert sitt materiale om arbeiderne ved GM (General Motors)-avdelingen i Moraine, Ohio, og deres reaksjoner og fortvilelser rundt nedleggelsen. Mange tusen arbeidsplasser gikk tapt, og det kommer klart og tydelig frem at manges liv ble snudd på hodet. Problemet med materialet er at ingen spørsmål besvares, og man sitter igjen med en følelse av at man burde føle mer synd på disse arbeiderne som mistet jobben sin, enn alle andre. Som så mange andre dramafilmer, forsøker denne dokumentaren mer enn noe annet kun å formidle følelsene til de ansatte. Dét er et for tynt grunnlag for en dokumentar, og er også hovedgrunnen til at den føles uvanlig banal. Oscar-materiale? Overhodet ikke, men den reddes av at temaet er høyaktuelt.

Black Dynamite (2009)

av Espen B. Andersson — 22. februar 2010 — 0 kommentarer

Black Dynamite (2009)

Jeg tror det var i regissør Scott Sanders' tanker at jeg skulle like «Black Dynamite» veldig mye bedre enn jeg endte opp med å gjøre. For med en feit, uimotståelig 70-tallsbart, er det med muskuløse Michael Jai White i rollen som, ja, nettopp, Black Dynamite, duket for heftige kampscener av det humoristiske slaget, velkrydret med små kuriositeter av både det billige og mer dype slaget. Men som så mange ganger tidligere, og veldig typisk for filmer som har som hovedfokus å parodiere og leke mer enn de har faktisk å skape noe nytt, blir det veldig mye med de humoristisk ladde scenene i en individuell setting, og lite en herlig fungerende helhet.

Ascenseur pour l'échafaud (1958)

av Espen B. Andersson — 14. februar 2010 — 0 kommentarer

Ascenseur pour l'échafaud (1958)

Det er lett å ane konturene av Louis Malles planer om å lage en stilistisk, fransk krimfilm allerede i åpningsminuttene av «Ascenseur pour l'échafaud (1958)». Med minimalt av dialog, pinlig nøyaktighet og en anstrengt hovedrolleinnhaver, skjønner vi raskt hvor handlingen vil gå. Et tilsynelatende lenge og halvgodt planlagt drap setter startskuddet for halvannen time med romanse, politiarbeid og flukt. Svakhetene til «Ascenseur pour l'échafaud» blir den noe monotone utviklingen den innehar, samt at denne type film — fransk krim — fremstår, om enn etter uskrevne normer fra tidligere suksesser, så allikevel kjedelig perfekt.

Alt i alt en grei filmopplevelse, men plotet drar ut i det overdrevne lite engasjerende over halvannen time. Den første halvtimen er til gjengjeld glitrende. Et seriøst forslag: En kortfilm av denne hadde vært ypperlig.

Denne bloggen har totalt 617 artikler med 2115 tilhørende kommentarer, publisert på tvers av 4 kategorier. Samtlige artikler finnes i arkivet.