• Arkiv
• Personlig
• Musikk
• Film
• Lenker

Film- og musikkanmeldelser

Her samles alle film- og musikkanmeldelser jeg publiserer. Hovedfokuset ligger på Bruce Springsteen, 70- og 80-tallsrock og generelt klassikere innenfor et bredt spekter av sjangere.

Quantum of Solace (2008)

By Espen Andersson — 9. November 2008 03:01 — categorized in Film- og musikkanmeldelser — last updated 9. November 2008 15:10 — 6 comments

«Quantum of Solace (2008)» er med stor sannsynlighet den mest misforståtte filmen på kino i år. Kvalitetene er bare godt skjult.

«Quantum of Solace» er ingen hvilken som helst James Bond-film. Den er uvanlig tempofylt som gjør selv publikum andpusten, den er tidsriktig med bruken av vinglete kamera i tid (og utide) og er mørkere og mer dyster enn noen annen Bond-film. For når Bond er sugen på hevn, er det aldri godt å si hva som venter rundt neste hjørne.

Hevn

«Quantum of Solace» fortsetter der «Casino Royale (2006)» slapp. Vesper Lynd (Eva Green) er død. Dødsfallet har gått uvanlig tungt inn på en ellers så kynisk og følelsesløs Bond. Resultatet er den mørkeste Bond-filmen hittil, med minimalt av ironiske one-linere og lure smil om kjeften – i stedet serveres vi hyppige voldsepisoder i regi Bond, som sliter med å kontrollere utbruddene av den innestengte aggresjonen.

Trangen til å regissere en passende hevn for bakmennene er tydelig malt over Bonds harde ansikt, og det preger «Quantum of Solace».

Å se «Quantum of Solace» uten forventninger er vanskelig – om ikke umulig – etter å ha storkost seg med «Casino Royale», og det er nok også nettopp derfor mange er blitt skuffet. Og kanskje også overrasket. For selv om «Quantum of Solace» følger historiemessig til sin forgjenger, er det stilistisk knapt noen likheter.

Forventet toneskifte?

For si meg, er det egentlig overraskende at «Quantum of Solace» har en annen tone enn «Casino Royale»? Når James Bond legger ut på jakt etter de ansvarlige for døden til Vesper, er det naturlig å tenke at det blir personlig med et tydelig fokus på et ustabilt sinn hvor lysten på hevn skinner klart igjennom.

«Quantum of Solace» har mange skjulte kvaliteter som vil bli enda tydligere ved et gjensyn. Et godt valg kan være å ta en helaftens filmkveld hvor man kjører «Casino Royale» og «Quantum of Solace» i tett følge.

Marc Forster (som jeg ikke liker) sin visjon om å videreutvikle James Bond-konseptet er tydelig. Det er ingen «My name is Bond. James Bond.»-replikk her. Det drikkes lite, og i hvert fall ikke i kombinasjon med gambling og røyk. Det er ikke et dusin med vakre kvinner og klissete kjærlighetsscener. Men det blir dessverre med visjonen. Det feiler i gjennomføringen. James Bond vil alltid være James Bond. Du gir ikke James Bond rødt hår, ei heller rollen til en lubben amerikaner. Det er enkelte trekk som bør være der, og derunder faller både den tørre humoren og de ironiske svarene. Det savnes her og er ødeleggende for helhetsinntrykket.

Svake biroller

At Daniel Craig tilførte James Bond-skikkelsen en svært påtrengt oppfriskning er det liten tvil om. Dessverre lener «Quantum of Solace» seg i stor grad på Craigs prestasjoner, mens birollene både er mange og ikke spesielt velspilte. Spesielt vil jeg trekke frem Olga Kurylenko som da må være den mest monotone og fargeløse Bond-kvinnen i historien? Hun tilfører filmen akkurat like mye påtrengt energi som en pakke med tyggis gjør under en hard treningsøkt; det prøves hardt, men du får det antakelig bare i halsen i stedet.

Skjulte kvaliteter

Det er vanskelig å plassere «Quantum of Solace» på karakterskalen. Både fordi den er atypisk James Bond, men også fordi jeg så konturene av kvaliteter som ikke kom helt til sin rett ved første visning. Jeg gleder meg til denne utkommer på Blu-ray, det er i hvert fall helt sikkert. Da blir det satt av en kveld til først «Casino Royale» og deretter denne, og jeg er vel i grunn ganske sikker på at karakteren da vil bli oppjustert. Foreløpig nøyer jeg meg med en sterk syver, og konkluderer med at den er verdt en titt, men du kan godt drøye til DVD-en kommer.

Vurdering:

Die Fälscher (2007)

By Espen Andersson — 3. November 2008 19:44 — categorized in Film- og musikkanmeldelser — last updated 3. November 2008 19:41 — 1 comment

En sprek og lite kjent historie fra en overfilmatisert periode uten de helt store overraskelsene.

Stefan Ruzowitzkys «Die Fälscher (2007)» forteller historien om mesterfalskmyntneren Salomon Sorowitsch som blir plassert i en tysk konsentrasjonsleir mot andre verdenskrigs slutt når det ser som mørkest ut for tyskerne. «Operasjon Bernhard» dannes. Målet er å produsere sedler i motstanderenes valuta i et forsøk på å ta knekken på deres økonomi. Sorowitsch og bl.a. profesjonelle trykkere blir satt i arbeid. Og skal vi tro filmen, kan vi takke fangenes opprør og stadige forsinkelser for at ting endte som så «godt» de gjorde. Vel, vel, vel.

Det å lage en film fra annen verdenskrig er ingen enkel oppgave. Antakelig har ingen annen periode i moderne tid vært festet til film oftere, og det er latterlig mange klassikerstemplede og knallfilmer blant disse. Dét må selv jeg innrømme, og jeg er ingen hest etter krigsfilmer. Men det celebre selskapet til tross; med et skarpt manus lå det til rette for en film utenom det vanlige. Jeg mener, hvor mange har egentlig hørt om denne operasjonen?

Men så er det dette med gjennomføringen da, og det er et bredt spekter av klisjeer vi utsettes for. Her møter vi den sleipe ålen av en arrogant offiser som koser seg over motpartens lidelser, de mange umotiverte drapene som utspiller seg til alle døgnets tider og opprør fangene imellom. Jeg klarer rett og slett ikke å svelge dette som film, og satt under hele visningen med en følelse av at dette ville fungert mye bedre som en dokumentar.

«Die Fälscher» står igjen som en film det er vanskelig å plassere. Den er for så vidt lettslukelig og fint fotografert, men verken skuespillet, de tekniske valgene eller spenningskurven gir deg noen ekstraordinære opplevelser, og føles bare som en film i mengden og er antakelig glemt dagen etter.

Vurdering:

Children of Men (2006)

By Espen Andersson — 23. October 2008 04:39 — categorized in Film- og musikkanmeldelser — 5 comments

Dette er en unnskyldning til alle som liker å se film: I to år har «Children of Men (2006)» ligget i DVD-hylla og samlet støv; uåpnet, nedprioritert og offer for fordommer som ikke gjør seg på trykk. Da jeg nylig endelig satte hardt mot hardt og snurret film, var det med en solid dose skepsis jeg la beina på stolkanten — en sci-fi-historie lagt til fremtidens London er ikke akkurat fasiten på min smak. La det derfor være klart en gang for alle: Alfonso Cuaróns «Children of Men» er 2006s best regisserte film, og gir en fantatisk cinematisk opplevelse.

Vi befinner oss i et futurisk London satt til år 2027. Av uvisse grunner fødes det ikke lenger barn. I åpningsminuttene bringes vi meldingen om at klodens yngste person (18) nettopp har dødd. I motsetning til de fleste andre sci-fi-filmer hvor storbyene er preget av høyavanserte kjøretøyer og grensesprengende, teknologiske nyvinninger på hvert gatehjørne, er miljøet som skildres i «Children of Men» i stor grad slik vi kjenner London fra virkeligheten. Forskjellene ligger i hovedsak ved pessimismen menneskene imellom, med det resultat at utviklingen har stått forholdsvis stille, problemene tatt i betraktning. Lettvint, sier du kanskje. Jeg kaller det elegant.

Om det ikke har kommet klart frem allerede, traff altså «Children of Men» en nerve hos meg som filmer sjeldent makter. Om det var Clive Owens triste, men uttrykksfulle ansikt, det helt nydelige fotoet, den stødige regien eller det intrikate plottet som holder stø kurs i 109 minutter som var utslagsgivende — det er liksom ikke så viktig.

Plottet er så langt unna mainstream-action/sci-fi-film du kan komme og har vært offer for overanalysering. Jeg velger å konkludere med at det er en lettslukelig film vi har med å gjøre, men som likevel får en til å tenke om man vier den sin fulle oppmerksomhet. Jo mer du ofrer, dessto større glede vil du føle underveis og i etterkant.

Og som om ikke det var nok, du takker vel ikke nei til å se Michael Caine som handlekraftig eks-hippie?

Tenkte jeg det ikke.

Det er bare å bestille DVD-en umiddelbart.

Vurdering:

Bowling for Columbine (2002)

By Espen Andersson — 17. October 2008 17:17 — categorized in Film- og musikkanmeldelser — 4 comments

En kritisk gjennomgang av filmsamlinga her forleden ledet meg til kjøpet av «Bowling for Columbine», Michael Moores velkjente dokumentar fra 2002. Michael Moore er for meg blitt symbolet på en mann som klarer å framstille dystre temaer med både engasjement og humor, lagt på en linje som verken virker flåsete eller for dystert. Jeg er langt ifra noen dokumentar-hest, og jeg vil ved nærmere ettertanke få problemer med å nevne en håndfull dokumentarer som virkelig har falt i smak, men dette kjøpet dekket altså et stygt hull i samlinga.

Fra tidligere hadde jeg kun sett bruddstykker av «Bowling for Columbine», så det var både interessant endelig å få se filmen i sin helhet, samtidig som det var et tidvis fint gjensyn med enkeltscener. «Bowling for Columbine» er i mine øyne Moores foreløpige høydepunkt i dokumentarsjangeren. Ikke bare fordi den fortsatt er aktuell som aldri før — se nå bare på massakrene i Finland. Nei, den byr på argumenter og harde fakta det er vanskelig å kunne snakke seg vekk fra, men hovedsaklig fordi mange av intervjuobjektene tas så til de grader på kornet og blir satt ut av Moores kritiske og velformulerte spørsmål. Comfortable silence? Ikke akkurat.

I motsetning til med f.eks. den langt mer kontroversielle «Fahrenheit 9/11 (2004)» hvor fakta kanskje ikke er fakta og klippingen var mer sentral for å fremme poengene, er det her langt færre ting som kan motstrides.

«Bowling for Columbine» tok med seg en Oscar for beste dokumentar i 2003. Det var fullt fortjent.

Vurdering:

• deUSYNLIGE (2008)

  – Det var med en merkelig ettersmak jeg i går vandret ut fra Colosseum kino. Ikke bare hadde jeg klart å søle ut hele boksen med godteri tre minutter ut i filmen, men jeg var også skuffet over det som av mange var blitt omtalt som et mesterverk og en av de beste, norske filmene dette året. Vel, la én ting være klart, «deUSYNLIGE (2008)» er intet moderne mesterverk, men den har sine sterke sider og særegne valg.

• Who's Afraid of Virginia Woolf? (1966)

  – Etter å ha lidd meg igjennom «Who's Afraid of Virginia Woolf? (1966)» i kveld, er det vanskelig å fatte at den er regissert av Mike Nichols, samme mann som året etter kom med mesterverket «The Graduate».

• «The Hustler» og «The Color of Money (1986)»

  – «Hustling» — å skjule sine egentlige ferdigheter for å lure motstanderen til å inngå veddemål av en stadig økende grad — er et velkjent og forhatt fenomen i mange biljardkretser. Lansert med 25 års mellomrom, introduseres vi i «The Hustler (1961)» og «The Color of Money (1986)» for en lite kjent verden, full av konflikter, alkohol og gambling. I sentrum for begivenhetene finner vi Paul Newmans karakter, Eddie Felson, som kan mer enn bare det å spille biljard …

• Den siste revejakta (2008)

  – Basert på Ingvar Ambjørnsens roman med samme navn fra 1983, er «Den siste revejakta (2008)» et hyggelig og nostalgisk tilbakeblikk på 70-tallets hippiebevegelse, i form av utviskede forskjeller på hårfronten kjønnene imellom, livlige livsformer med utpreget narkotikahandel i Oslos gater og særegne kreasjoner på hvert gatehjørne.

• 28 Days Later… (2002)

  – I blant snurrer jeg igang en film jeg har hørt gode ord om, men som jeg selv ikke har store forventninger til. Og slikt er jo gjerne spennende, da jeg får utvidet filmhorisonten betraktelig fremfor bare å se filmer jeg selv ville vurdert innenfor visse rammer, f.eks. etter sjangere. Danny Boyles «28 Days Later… (2002)» faller innunder denne gruppa, men er kanskje også den dårligste filmen jeg kan huske å ha overvært.

• Siste 5 sette filmer: Daterte 80- og 90-tallskomedier, sprek, sort komedie lagt til Brugge, langdryg, filosofisk Tarkovsky-film og herlig, umoralsk action

  – Varierte filmvisninger i det anderssonske hjem, også denne gang, hvorav to av filmene er gjensyn med gamle favoritter. Av de tre andre filmene, er det dog kun én som er verdt en titt.

• The Dark Knight (2008)

  – —You know that day you once told me about, whenGotham would no longer need Batman? It's coming.

• De beste filmene fra 2007-08 — sett i år!

  – Vi er sånn sirkus halvveis i 2008, og det lages lister som aldri før. Over hos filmantropene legges det i disse stunder opp lister med de siste årenes beste filmer — sett i år. Og sånt kan jo naturligvis ikke gå urespondert hen! Under følger en synkende liste over de beste filmene jeg har sett fra 2007-08 — i år.

• Hancock (2008)

  – «Hancock (2008)» — et slanguttrykk for «signatur» i USA av historiske årsaker, er samtidig en av årets store sommerfilmer fra «The Kingdom (2007)»-regissør Peter Berg. Men, i motsetning til fjorårets populære og knalltøffe Will Smith-film «I Am Legend» (som skal sies å ha vokst på meg i ettertid), fungerer dette dessverre ikke så godt. Vi kommer tross alt for å bli underholdt, så forsøkene på å gi karakterene dybde er ikke helt heldig, i hvert fall ikke i den formen det forsøkes gjøres i filmen.

• Siste 5 sette filmer: Knallsterk debuttfilm, skuffende Marx, fresh rockumentar, effektiv action og datert klassiker

  – «Transformers (2007)» —

• The Bank Job (2008)

  – Å rose «The Bank Job (2008)» opp i skyene er en umulig oppgave, men jeg ser også at det er lett å kunne like den for sitt høye tempo, pågående musikk og fine foto. Det som derimot er enda enklere, er å totalslakte den for sin manglende dybde, sine mange forsøk på å være en intelligent film og usedvanlig mange sleivete løsninger.

• Siste 5 sette filmer: Grov språkbruk, hard oppvekst, rolig drama med tog i sentrum, het 80-tallsthriller og drepende kjedelig britisk humor

  – «Eddie Murphy Delirious (TV) (1983)» —

• Michael Manns invasjon av L.A.s mange gater

  – Englenes by, Los Angeles, eller lysenes by, slik Robert De Niros karakter, Neil McCauley, så stemningsfullt uttrykker det i «Heat (1995)» når han skuer utover byen fra sitt tilholdssted oppe i høyden, er med sine drøyt fire millioner innbyggere fra alle verdens bortgjemte kriker og kroker og sin status som en av verdens ledende byer innenfor kultur, teknologi og media, et perfekt utgangspunkt for virkelighetsnære actionfilmer lagt til byens mange gater. Fra befolkede, særegne strøk på dagtid, til mystiske, mørke smug når sola er gått ned – L.A. er virkelig blitt satt på kartet av regissør Michael Mann.

• Cactus Flower (1969)

  – Når du makter å samle Walter Matthau, Ingrid Bergman og Goldie Hawn i en films tre sentrale roller og har Gene Saks på regi, vet du på forhånd at resultatet vil bli svært fornøyelig. Og det er nettopp det «Cactus Flower (1969)» er: Fornøyelig. Lettslukelig. Og med en alldeles utmerket Goldie Hawn i hovedrollen, serveres du her en av de komediene som du føler at sitter fra første stund. Det er ingen løse tråder, ingen unødige digresjoner i handlingen eller uklare momenter. Brikkene faller på plass, og du kan – 103 minutter senere – plassere disken i coveret med et smil om munnen og notere deg tittelen til en dag du står opp med feil bein.

• The Killing (1956)

  – «The Killing (1956)» er – forruten å være en av Stanley Kubricks aller beste filmer – en svært elegant heistfilm. En «heistfilm» har hovedfokus på et ran/en svindel, og kan eksemplifiseres gjennom populære titler som Quentin Tarantinos «Reservoir Dogs (1992)», Michael Manns «Thief (1981)» og Jules Dassins «Du rififi chez les hommes (1955)». Felles for mange av disse filmene er det – uvanlig vil noen si – særlige fokuset på karakterene og deres personligheter i forkant, underveis og i etterkant av hendelsene. «The Killing» føyer seg med andre ord inn i en riktig så celeber rekke av ikke bare klassikerstemplede filmer, men også uvanlig gode og gjennomførte filmer.

• The Incredible Hulk (2008)

  – Hulken er igjen tilbake, i en enda dårligere utgave enn hva Ang Lee maktet å skape i 2003 …

• «Genesis – When in Rome (2007)» og «Phil Collins – Finally… The First Farewell Tour (2004)»

  – Tilsynelatende tanketom surfing i YouTubes enorme videoutvalg er ikke alltid så bortkastet som en skulle tro. For drøye to uker siden – innimellom eksamenslesing og sporadiske treningsøkter – kom jeg ved en tilfeldighet over en forholdsvis ny live-versjon av Phil Collins' 80-tallsklassiker «In The Air Tonight» …

• Siste 5 sette filmer: To store skuffelser, mafiafamilie i utvikling og to søte, men enkle og fort glemte familiefilmer

  – «Network (1976)» —

• Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull (2008)

  – Et nytt tilskudd i det som var trilogien om arkeologen og eventyreren Indiana Jones, er endelig blitt en kvadrologi. Verdenspremieren torsdag kveld var med andre ord en lansering det er vel verdt å merke seg. En optimal oppladning for mitt vedkommende var f.eks. noe som ble tenkt igjennom i god tid før billettene ble bestilt. Jeg unngikk bevisst skriblerier og fullpakkede diskusjonsfora med forventninger og lekket informasjon. Jeg ville at filmen helt og holdent skulle være en overraskelse, uten noe behov for å svare til forventningene satt av en en eller annen filmnerd på tvers av Atlanteren. Vanskeligere var det derimot å vike for mine egne forventninger, som må kunne sies å ha vært uvanlig høye – av naturlige årsaker, må sies.

• The General (1927)

  – Det aller meste stemmer i Buster Keatons anerkjente «The General (1927)», krigsklassikeren som fortsatt er en av de høyest elskede krigskomediene markedet kan by på – over 70 år etter lansering.

• Tanker om «Iron Man (2008)»

  – Etter å ha sett «Iron Man (2008)» i kveld, er det et par ting som slår meg:

• As Good as It Gets (1997)

  – Jeg hadde et etterlengtet gjensyn med James L. Brooks' strålende «As Good as It Gets (1997)» i kveld, etter at vage minner fra da jeg leide filmen på VHS for kanskje ti år siden tilsa at dette var en film å notere seg, for maken til høy underholdningsfaktor skal man faktisk lete lenge etter! Likevel så er det jo gjerne slik at minner blir vage over tid, og filmsmaken forblir sjeldent slik den var en gang i tiden. Det viste seg likevel – slik jeg både trodde og håpet – at både filmen og minnene hadde holdt seg bemerkelsesverdig godt.

• Detektivgutta som ikke bare visste hvor skapet skulle stå, men også hva som var inni

  – Jeg husker det som om det skulle vært i går. Om ikke en regntung dag, så var den ganske sikkert ikke spesielt varm. Den dagen jeg senhøsten for seks år siden for første gang ble introdusert for Rockstar Games' GTA: Vice City. Ikke nok med at alle pratet høylytt om spillet med en innlevelse du ellers bare finner på teaterscener – 80-tallet var igjen blitt in. Denne gangen ikke bare i form av et par tilfeldig (men for all del fete 80-tallssanger) man nylig hadde hørt på radioen, men looken, de kulturelle særegenhetene og ikke minst Miami Vice – 80-tallets definitive TV-høydepunkt for mange med sine ukentlige episoder fredag kveld.

• Siste 5 sette filmer: Familieliv innad i mafiaen, døden på nært hold, stilsikker 80-tallsaction, slitsom komedie med glimt av storhet og effektfokusert eventyr

  – «The Sopranos, season 3 (2001)»: Kvaliteten er forsatt på topp, karakterene utvikles og vi føres stadig dypere i sinn og familier. Det stilles spørsmål om livet underveis, ikke alt besvares og serien er kommet til det stadiet hvor det ikke trenger sprute blod og tårer for at det skal oppleves som underholdning. Det er nok av dialogfattige scener, og ansiktsuttrykk sier vel så mye som setninger. Dette er fantastisk. 

• Siste 5 sette filmer: Ulike personligheter, politisk virr-varr, vanskelige spørsmål, britiske giganter og følelsesladd jakt på tapt sønn

  – «Charade (1963)»: Se også egen omtale. En personlig favoritt som jeg endelig fikk sett med utmerket bilde- og lydkvalitet. Igjen en stor takk til Criterion! 

• The Odd Couple (1968)

  – «The Odd Couple (1968)» ligger av uforståelige grunner forholdsvis lavt i snitt hos IMDb (7.7/10 i skrivende stund), kvaliteten tatt i betraktning, for dette er utvilsomt noe av det morsomste jeg har vært vitne til på filmfronten på månedsvis. I filmen følger vi Jack Lemmon og Walter Matthau, som henholdsvis Felix Ungar og Oscar Madison, som ender opp med å dele leilighet etter en serie med tilfeligheter og misforståelser (i klassisk stil, må sies). De er begge skilt, har i grunn minimalt til felles og liker egentlig ikke trynet på hverandre, og enda mindre når deres særegenheter stadig kommer tydeligere til syne.

• No End in Sight (2007)

  – Markedet har ikke akkurat hatt manko på dokumentarer om Irak-krigen og Bush-administrasjonens tvilsomme håndtering av hendelser i for- og etterkant av Irak-krigen de siste årene. Dessverre har kun et fåtall av disse dokumentarene vært særlig seervennlige, og har enten vært dømmende, eller så har de sett saker fra kun en vinkel. Det var derfor ikke uten skepsis jeg satte meg ned for å se «No End in Sight (2007)». Jeg skal ikke legge skjul på at Oscar-nominasjonen i år var en viktig faktor i vurderingsprosessen, men jeg ble heldigvis raskt overbevist om at dette var tiden verdig.

• To Live and Die in L.A. (1985)

  – «To Live and Die in L.A. (1985)» – på norsk kanskje bedre kjent som «Brennpunkt L.A.» – er regissert av William Friedkin («The French Connection (1971)», «The Exorcist (1973)»), og er basert på en roman av den tidligere Secret Service-agenten Gerald Petievich. Petievich arbeidet faktisk med Friedkin om manuset, og er sammen med den usedvanlig gjennomførte 80-tallsstilen kanskje den viktigste årsaken til at «To Live and Die in L.A.» står igjen som en knakende god actionfilm – nærmere 30 år etter lansering.

• Mine 15 favorittfilmer fra 1930-55

  – Det er igjen listetid over hos filmantropene, og denne gang er vi kommet til perioden 1930-55, en periode som nok er min favoritt så langt. Ikke så mange ulike regissører denne gang, men åkkesom 15 svært gode filmer som bør sjekkes ut.

• Charade (1963)

  – «Charade (1963)», kanskje bedre kjent som den beste filmen Alfred Hitchcock aldri laget, er en film helt og holdent etter min ikke-eksisterende bok om hvordan den perfekte film skal være. Glitrende samspill med en kjemi som ville satt ut de fleste lærere, like dyktige biroller som de man finner i hovedrollene, en leken, perfeksjonert, men samtidig seriøs regi når det trengs, og sist, men ikke minst et herlig plott som framstår som smartere og rikere for hver visning det vies.

• King Kong (1933)

  – «King Kong (1933)» er den første filmen som ble laget om det hårete uhyret med samme navn, men selv om det er denne filmen som har både klassikerstatus og høyest rating på IMDb, er det ikke mye å glede seg over.

• Mine Hitchcock-favoritter

  – Iversen var raskt frampå og hintet om at han synes «Rope (1948)» lett havner på en (potensiell) topp 5-liste over Alfred Hitchcocks beste filmer. Jeg tar han derfor på kornet, setter opp min egen liste, utforderer Iversen til å gjøre det samme og ser gjerne at andre som føler de har sett litt av Hitchcock om å gjøre det samme. Lister er som kjent populært; beskrivelser det stikk motsatte, so here goes:

• Siste 5 sette filmer: Energiske konserttimer, kjedelig småbyskildring, storslått, episk drama, elegant animajon og effektiv Hitchcock-thriller

  – «Bruce Springsteen with the Sessions Band: Live in Dublin (2007)»: Rundens helligste opplevelse. Springsteen live er en opplevelse av en ukjent verden; dette er intet unntak. Og er man på jakt etter energi, er det vanskelig å finne et bedre band enn the Sessions Band å spille med rockens gud. 

• Nebraska (1982)

  – Det tok litt tid før jeg så kvalitetene i «Nebraska». Med knallsterke album som «The River (1980)», «Darkness on the Edge of Town (1978)» og «Born to Run (1975)» å se tilbake på, overrasket Springsteen mange da han i 1982 slapp «Nebraska» – et nakent album hvor hans unike kvaliteter som låtskriver kommer uvanlig godt fram. Sangene fremføres med en knusende ro, kun utstyrt med munnspill, akustisk (og ett tilfelle av elektrisk) gitar, og sin egen stemme. Når man er på en karrieretopp på 80-tallet som rockens store ener, er det beundringsverdig av den drøyt 30 år gamle Springsteen å ta et så stort steg tilbake til røttene som han gjorde.

• There Will Be Blood (2007)

  – Paul Thomas Andersons «There Will Be Blood (2007)» er nominert til 8 Oscar i år, og er sammen med Coen-brødrenes siste lekkerbisken, «No Country for Old Men (2007)», en av årets storfavoritter og antakelig den filmen med størst sjanse til å gå seirende ut av flere kategorier. Men hva er det som gjør «There Will Be Blood» så usedvanlig populær hos kritikerne1234, og hvordan klarer egentlig en film på 158 minutter å holde engasjementet oppe hos seeren?

• Siste 5 sette filmer: The Lubitsch Touch, tidlig Hitchcock, slitsom Carrey og høykvalitetsaction fra England

  – «Trouble in Paradise (1932)»: Jeg trodde på forhånd at dette skulle være bankers og en sikker vinner, men jeg ble skuffet. Den manglet rett og slett det lille ekstra, og selv om sjarmen aldri er fraværende, mangler de kvikke replikkene, det gnistrende samspillet og i det hele tatt det som kjenntegner kvalitetskomediene fra 30- og 40-tallet med regigudene Howard Hawks og Frank Capra i front. 

• The 39 Steps (1935)

  – «The 39 Steps (1935)» er basert på en roman fra 1915 av John Buchan. I Alfred Hitchcocks filmatisering fra 1935, kastes vi takket være den alltid effektive in medias res inn i en konsertsal hvor et skudd blir avfyrt. I kaoset som råder treffer Miss Annabella Smith (Lucie Mannheim) ved en tilfeldighet på Richard Hannay (Robert Donat). Det viser seg raskt at skuddet ble avfyrt som en avledningsmanøvre fra Miss Annabella sin side da hun innså at hun ble forfulgt, og forsøkte å benytte kaoset til sin fordel ved å stikke av. I stedet blir hun drept i de kommende minuttene, mens Richard blir tatt for å være feil mann og må flykte, og samtidig kjempe for å renvaske sin egen identitet.

• Siste 5 sette filmer: Halsbrekkende action, Coen-brødrenes tilbakekomst, dvelende naturfilm og vill humor

  – Fem nye miniomtaler av nylig sette filmer følger, denne gang to filmer sett på førpremiere på kino i Oslo, en god, gammel Wilder-film, samt to actionfilmer – den ene allerede en klassiker, den andre en oppfølger:

• No Country for Old Men (2007)

  – Jeg velger å starte denne omtalen med å lange ut om mitt noe lunkne forhold til Coen-brødrenes filmer. Ikke nødvendigvis fordi jeg synes de lager så dårlige filmer at de fortjener hets og uthenging i offentlige rom, men fordi de har en tendens til å komme opp med svært innviklede og kompliserte produksjoner som ikke fenger alle på samme måte. Jeg personlig lar meg svært sjeldent engasjere av sånt, og treffes derfor ikke av alle filmene de har laget.

• Siste 5 sette filmer: Eleganse, daterte framstillinger, realisme, innbilling og innviklede forhold

  – Varierte filmer er blitt sett den siste tiden, med to filmer som utmerker seg svært positivt når det kommer til både originalitet, humor og historiefortelling. De tre andre har sine glimt, men vil ikke huskes spesielt lenge:

• Siste 5 sette filmer: Brutalitet, energi, hverdagslig, følelser og familier

  – Sesong 2 med verdens mest kjente mafiafamilie på TV, to svært ulike, franske filmer, en konsertopplevelse av de sjeldne og et fint, amerikansk drama med den stadig gryende Casey Affleck i en av hovedrollene.

• Gone Baby Gone (2007)

  – «Gone Baby Gone (2007)» er en skikkelig familiefilm. Familien Affleck står for regien og den ene hovedrollen, og familier rammes av forsvunnede babyer. Legg på et brennaktuelt tema, en Oscar-nominert skuespillerinnsats i form av Amy Ryan i rollen som Helene McCready, moren til det forsvunne barnet, knallregi og mange kjente fjes på plakaten, og du har en av 2007s største filmtitler.

• Stay (2005)

  – «Stay (2005)» bruker ikke lang tid på å føre deg som seer inn i en verden hvor realitet og forvirring flittig flettes i hverandre, sammensatt av strålende foto og jevnt over knallgodt skuespill. Men så er spørsmålet, da, om dette er en film for alle og hva man bør forvente av en film som stiller spørsmål, men sjeldent svarer.

• Sikleinnkjøp for januarmåned med fokus på Criterion og Bruce Springsteen

  – The Criterion Collection – en annerkjent serie bestående av høyt verdsatte og glemte klassikere som av ulike årsaker ofte har en viktig plass i manges hjerter – har en enorm høy siklefaktor. Det vet nok alle som ikke bare ser DVD-filmer, men også samler på de. Prismessig ligger utgavene noe høyere enn allminnelige utgaver, men man får til gjengjeld topp bilde- og lydkvalitet, samt bonusmateriale mange ganger lengden av filmen.

• The Key to Reserva (2007)

  – Ta en dose Hitchcock, tilsett 10 dl Scorsese-touch, en akkurat passe stor dose stemningsfull musikk, de viktigste kjennetegnene til kanskje Hitchcocks beste film, «North by Northwest (1959)» og teknisk behandling av fargene så det ser 50-60-talls ut, og du har det som er 2007s mest interessante kortfilm: «The Key to Reserva (2007)».

• Siste 5 sette filmer: Samer, ekteskapsbrudd, elendighet, broderskap og stilfullhet

  – Uken har vært preget av variert film med varierende kvalitet:

• Siste 5 sette filmer: Revolvermenn, livet, graviditet, skjebner og muldvarper

  – For lettere å huske hva jeg synes om filmene jeg ser, innfører jeg med dette den første av forhåpentligvis mange innlegg i den nye «siste 5 sette filmer»-serien, som vil bestå av korte omtaler med tilhørende vurdering.

• Filmåret 2007 – årets oppturer i listeform

  – Tidligere har jeg oppsummert filmåret 2007 i form av de største skuffelsene. Nå er det på tide å oppsummere den langt hyggeligere delen, nemlig de største oppturene i året som gikk!

• Dobbel dose Ernst Lubitsch

  – The Shop Around the Corner (1940)En herlig feel-good-film med den alltid kanonbra James Stewart i hovedrollen. Vanskelig ikke å like denne, i grunn, og Lubitsch' regi er upåklagelig. Forøvrig morsomt å se herligheten selv, Felix Bressart, i en like passende rolle som han hadde året før med «Ninotchka».

• Lifeboat (1944)

  – «Lifeboat (1944)» tilhører nok gruppen med mindre kjente filmer fra den veldig kjente Alfred Hitchcock. Filmen er basert på en historie av John Steinbeck, og ble nominert til 3 Oscar, deriblant for beste regissør, men vant ingen. I hovedrollene finner vi bl.a. Tallulah Bankhead og Hume Cronyn. Filmen utspiller seg, derav tittelen, i en livbåt, som sakte, men sikkert fylles opp med særegne karakterer i åpningsminuttene etter at et skip er blitt senket ute på havet. Det utvikler seg raskt til en kamp med livet som innsats, hvor tillit, standpunkter og personlighet spiller inn. Hvem overlever turen, og hvem må bøye under for presset og den psykiske påkjenningen?

• En titt på Billy Wilder gjennom Volker Schlöndorffs øyne

  – Usually when a picture doesn't work you go around and say: «It was ahead of its time. The release was too close to Christmas. The release of the picture was too close after Christmas because people had spent their money on presents for Christmas. The picture was a failure because there was too much sun and people wanted to go to the beach, and then it was a failure because it rains, and nobody is on the streets.»

• Filmåret 2007 – årets skuffelser i listeform

  – 2007 er omme og har bydd på mye. Totalt har jeg sett 190 filmer og komplette TV-serie-sesonger, en økning på 12 stk. fra året før. 2007 vil nok karaktermessig huskes best for at jeg oppdaget Billy Wilder og ble forelsket i nærmest alt han la sine hender på, enten som regissør eller manusforfatter. Jeg har likevel sett mye annet bra, men la oss gå rett på sak – her er årets skuffelser (se også lista over fjorårets største skuffelser):

• The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007)

  – Da Robert Ford – i filmen omtalt som «coward», feiging – skjøt og drepte Jesse James den 3. april 1882, trodde han at samfunnet ville hylle han for å ha tatt en av datidens mest fryktede menn av dage. Media hoppet naturligvis rett på saken, men i stedet for å bli hyllet, ble han ansett som en feiging få hadde noe til overs for. Til tross for at Jesse James var en beryktet tograner, lever han selv den dag i dag, 125 år etter sin død, trygt opp til sin tildelte legendestatus, og det har kommet både filmer, sanger og bøker om hans liv og levnet.

• The Apartment (1960)

  – Miss Kubelik, one doesn't get to be a second administrative assistant around here unless he's a pretty good judge of character, and as far as I'm concerned you're tops. I mean, decency-wise and otherwise-wise.

• Mine faste julefilmer

  – Det er ikke til å komme utenom at jula er over oss. Og siden jula ofte assosieres med film, hva er vel da mer naturlig enn en gjennomgang av filmene som alltid er sikret visning i det anderssonske hjem rundt juletider?

• Witness for the Prosecution (1957)

  – My Lord, may I also remind my learned friend that his witness, by her own admission, has already violated so many oaths that I am surprised the Testament did not leap from her hand when she was sworn here today!

• Ball of Fire (1941)

  – Med Howard Hawks på regi, radarparet Charles Brackett-Billy Wilder på manussiden og navn som Gary Cooper og Barbara Stanwyck blant skuespillerne, kunne «Ball of Fire (1941)» vanskelig feile …

• American Gangster (2007)

  – Jeg tror virkelighetens Frank Lucas ville vært stolt av «American Gangster (2007)», selv om den for allminnelige seere kan virke tung og fremstå som et forsøk på å gjøre sitt inntog i en eksklusiv genre, fylt til randen av klassikere og giganttolkninger.

• Stalag 17 (1953)

  – Ryktene skal ha det til at William Holden en gang på 50-tallet forlot oppsetningen av teaterstykket «Stalag 17» allerede etter første akt. Det forstår jeg godt.

• Idi i smotri (1985)

  – Det sies at krig er absurd. I så fall er Elem Klimovs siste spillefilm, «Idi i smotri», det nærmeste man kan komme en realistisk krigsskildring. Klimov har med «Idi i smotri», som inntil nylig har vært utilgjengelig på DVD, festet krigens brutalitet til film på en så unik og gjennomtrengende negativt ladd måte at filmen lett føyer seg inn i rekken av historiens beste og viktigste krigsfilmer.

• Why We Fight (2005)

  – «Why We Fight (2005)» er Eugene Jarecki mye roste dokumentarfilm som bl.a. har plukket med seg juryprisen ved Sundancefestivalen i 2005 på sin ferd mot de kritikerroste filmers himmel. Navnet, «why we fight», er hentet fra en serie med propagandakortfilmer produsert under 2VK, hvis formål var å fungere som en påminner for de mange amerikanske soldatene om hvorfor USA faktisk var i krig. Og snakker om kortfilmene, så er det verdt å merke seg at Frank Capra, antakelig mest kjent for sin regissørinnsats i produksjoner som «It Happened One Night (1934)», «It's a Wonderful Life (1946)», «Arsenic and Old Lace (1944)» og «Mr. Smith Goes to Washington (1939)», faktisk var regissøren bak mange av disse.

• Superbad (2007)

  – He is the sweetest guy. Have you ever looked into his eyes? It was like the first time I heard the Beatles.

• Indiana Jones

  – Jeg kan nok ikke skryte på meg å være à jour m.t.p. Steven Spielbergs lange liste med filmer han har regissert, og de jeg har sett har ikke gitt meg spesielt mye: «Munich (2005)» var dørgende kjedelig, «Minority Report (2002)» prøvde mer enn den klarte, «Saving Private Ryan (1998)» sies å ha revolusjonert krigssjangeren, men er på langt nær så god og «Close Encounters of the Third Kind (1977)» var et langt gjesp. På den andre siden er «Jurassic Park (1993)» en riktig godbit, «E.T.: The Extra-Terrestrial (1982)» en av de filmene jeg «vokste» opp med og både «Jaws (1975)» og TV-filmen «Duel (1971)» særs spennende. Det var med andre ord med blande følelser og forventninger jeg gikk i gang med et noe sent Indiana Jones-raid.

• A Few Good Men (1992)

  – Tilbake på tidlig 90-tall skulle det hardt gjøres å samle en gjeng med mer publikumsvennlige fjes i én og samme film enn det man gjorde i Rob Reiners utsøkte «A Few Good Men». Filmen kan by på store presetasjoner fra Demi Moore, Kiefer Sutherland, Kevin Bacon, Kevin Pollak, Tom Cruise og Jack Nicholson som også topper det hele med sin gjennomførte fandenivoldske utstråling.

• Manhunter (1986)

  – Jeg er kanskje litt forutinntatt i mitt syn på William Petersen etter å ha vært ivrig CSI-fan siden tidlig 2000-tall, men det er likevel ikke til å komme unna at «Manhunter (1986)» er Michael Manns mest stemningsfulle film til dato, antakelig nevnte Petersens beste filmrolle så langt i karrieren og en av Manns best regisserte verker uansett hvordan du ser på det.

• We Own the Night (2007)

  – James Grays «We Own The Night (2007)» er siste tilskudd i mafia/krim-genren med fokus på familieproblemer, og finner sted i New York City på sent 80-tall. I hovedrollene finner vi Joaquin Phoenix, Mark Wahlberg og Robert Duvall, samt Eva Mendes.

• Mine 15 favorittfilmer fra 1956-81

  – Filmantrop-gjengen er igjen samlet, og inviterer denne gang sine besøkende til å plukke ut deres 15 favorittfilmer i perioden 1956-81. Prosjektet med å plukke ut mine 15 favoritter de siste 25 årene var vanskelig nok forrige gang, så det bør være liten tvil om at dette er en enda større utfordring da mange av mine favoritter ble produsert i tidsrommet mellom 1956 og 1981. Denne gang er nok listen noe mer variert m.t.p. sjangere, men det er fortsatt en overveldende amerikansk dominans. Hovedvekten ligger på drama og komedie, men krigssjangeren er også hardt representert.

• Dirty Dancing (1987)

  – Med unntak av nåtidens spebarn, var jeg inntil fredag kveld antakelig den eneste som ikke hadde sett «Dirty Dancing (1987)». Filmen, som har et akkurat passe klissete soundtrack perioden den ble produsert i tatt i betraktning, klarer hele tiden å balansere mellom å være en «feel-good movie» og en film om å bli voksen, samtidig som den fungerer som et nostalgisk tilbakeblikk for de som var så heldige å vokse opp på 80-tallet.

• Eastern Promises (2007)

  – «Eastern Promises (2007)» er David Cronenbergs siste produksjon, og er en stor opptur fra hans forrige film, «A History of Violence (2005)», også denne gang med Viggo Mortensen i en sentral skikkelse. Han får nå enda mer og ikke minst bedre scenetid. Ikke bare er rolletolkningen god og den russiske aksenten overbevisende; motparten i Naomi Watts fungerer også godt.

• Ace in the Hole (1951)

  – – It's a good story today. Tomorrow, they'll wrap a fish in it.

• Når du leser anmeldelser …

  – ... ser du da bare grovt på omtalen og husker karakteren filmen fikk, eller er det innholdet i omtalen som virkelig teller?

• Michael Clayton (2007)

  – Ikke la deg skremme av filmens forferdelig kjipe cover: «Michael Clayton (2007)» har mye godt ved seg, og er en av få politiske thrillere som klarer å engasjere og fortelle en historie uten å bli for innviklet eller langdryg.

• The Lost Weekend (1945)

  – Ray Milland portretterer i Billy Wilders «The Lost Weekend (1945)» en alkoholisert forfatter som sliter med både tilværelsen og produktiviteten i forbindelse med arbeidet av den påtenkte romanen «The Bottle». Filmen er basert på Charles R. Jacksons roman med samme navn, som kom ut bare året før filmen ble lansert. «The Lost Weekend» ble nominert til imponerende syv Oscar, og trakk det lengste strået i fire av kategoriene.

• West Side Story (1961)

  – Etter å ha sett veldig mye bra film den siste tiden, var det nesten deilig å få jekket seg ned noen hakk og se en dårlig film. Da jeg så «Singin' in the Rain (1952)» en tid tilbake, oppdaget jeg ikke bare potensialet i dansehesten Gene Kelly, men også sjarmen i musikaler. Trodde jeg. For etter å ha sett «West Side Story (1961)» som vant utrolige 10 Oscar i sin tid, begynner jeg å lure på det motsatte.

• Ratatouille (2007)

  – I Pixars siste produksjon, «Ratatouille (2007)», følger vi den unge rotta Rémys ville ferd fra en tilfeldig rottetilværelse til livet som stjernekokk i Paris. Rémy blir ved en tilfeldighet ført med kloakkstrømmen og inn til storbyen etter en hasardiøs flukt fra en gal, gammel dame, for kun å oppdage at hans store forbilde, Auguste Gusteau, er død.

• Rocky Balboa (2006)

  – Midt mellom hundrevis av sider med pensum i datateknikk, spretter Rocky Balboa lekent fram – igjen klar til kamp. Sylvester Stallone avslutter med «Rocky Balboa» eventyret om bokseren med samme navn hvis liv har vært som en berg-og-dal-bane siden 70-tallet. Resultatet er en roligere, hyggeligere og varmere boksefilm enn sine forgjengere.

• Bruce Springsteen - Magic (2007)

  – Bruce Springsteens siste skive er en klar suksess, selv med tanke på den noe lunkne mottakelsen her til lands. Ikke bare fordi Springsteen gjenoppsøker 70- og 80-tallets lydmessige særegenheter, men fordi vi møter en ny side av The Boss med gamle venner i E Street Band.

• Gjensyn med «Reservoir Dogs (1992)»

  – «Reservoir Dogs» er Quentin Taratinos hissige regidebutt som introduserer oss for en gjeng hardbarka kriminelle med ett felles mål – å fullføre oppdraget det respekterte overhodet Joe (Lawrence Tierney) har samlet dem for å gjøre.

• Gjensyn med «Pulp Fiction (1994)»

  – På samme måte som jeg skrev om «The Breakfast Club (1985)» i et tidligere innlegg, er «Pulp Fiction» den type film som er blitt omtalt til det klisjéaktige opp gjennom årene. Alle digger liksom «Pulp Fiction» og omtaler den som «fet». Det er naturligvis ikke uten grunn, og Tarantino er virkelig et av de mest ikoniske fjesene filmverdenen har sett de siste tiårene. Mer spennende er det nok derfor å lese om hvorfor folk liker «Pulp Fiction», og hva som gjør at den skiller seg ut i mengden.

• The Bourne Ultimatum (2007)

  – Med Paul Greengrass bak spakene, er Matt Damon igjen tilbake som Jason Bourne i «The Bourne Ultimatum (2007)». Fylt til randen av knalltøffe actionscener, halsbrekkende slosskamper og en glitrende Damon i hovedrollen, er det mye positivt å si. Synd er det derfor at den manglende bruken av kamerastativ gir et litt stressende overall-inntrykk, og gjør at man rett og slett blir sliten av å holde følge med kamerabevegelsene underveis.

• Notorious (1946)

  – «Notorious (1946)» er kanskje ikke blant Alfred Hitchcocks mest allmenn kjente filmer, men den har likevel mange kvaliteter. Det er derfor synd at enkelte biroller og det manglende drivet ødelegger for en ellers stødig regissert film.

• The Breakfast Club (1985)

  – Det ryktes at den som tier samtykker, og det var min umiddelbare tanke etter å ha sett «The Breakfast Club (1985)». For det meste er allerede sagt og skrevet om denne filmen, men jeg føler likevel at filmer jeg gir høye karakterer fortjener en ordentlig redegjørelse. Ikke bare for andres skyld, men også som et oppslagsverk for meg selv senere.

• Speed 2: Cruise Control (1997)

  – TV 3 slår på stortromma i dag og viser actionfilmen «Speed 2: Cruise Control (1997)». Dersom du er på jakt etter en stor dose latter i kveld, vet du med andre ord hvordan det kan ordnes.

• Reign Over Me (2007)

  – «Reign Over Me (2007)» er et vakkert og velspilt drama, men med et plott som dessverre ikke er fritt for svakheter. Adam Sandler har høstet mye ros for sin rolletolkning av Charlie Fineman, en lykkelig familiemann som på sekunder mistet sine nærmeste og endte opp som en ensom, psykisk ustabil mann som er lei sin egen eksistens. Tolkningen er kraftfull og Sandlers klart beste så langt i karrieren. Sandlers figur virker dessuten å være tilsiktet en sentral birolle, men som likevel styrer filmen på egne premisser, og som garantert vil være et hett navn når det er tid for neste års Oscar-nominasjoner.

• Tonari no Totoro (1988)

  – Neste film ut i det planlagte animeraidet var «Tonari no Totoro (1988)», og det var fint å se at den traff meg mer enn «Sen to Chihiro no kamikakushi (2001)» gjorde. I «Tonari no Totoro» innskrenkes persongalleriet til det absolutt nødvendige, og vi kommer dypere inn på de sentrale skikkelsene i filmen.

• In the Bedroom (2001)

  – Det var med store forventning jeg satt med ned for å se Todd Fields «In The Bedroom (2006)». Fjorårets «Little Children (2006)» var en meget positiv overraskelse, og befestet Field som en av de siste årenes mest interessante regissører. Fields evne til å feste generasjonskonflikter og de emosjonelle reaksjonene til filmens hovedkarakterer på sentrale hendelser er uvurderlig, og har allerede skaffet han to Oscar-nominasjoner.

• Wild Seven (2006)

  – Åpningen kunne vært hentet fra en hvilken som helst Tarantino-film, men midtpartiet faller ned på et nivå vi kjenner igjen fra en hvilken som helst onsdagsthriller på TV Norge. «Wild Seven (2006)» er en halvveis vellykket action-drama-komedie fra – for meg – totalt ukjente James M. Hausler som tidligere kun har laget «Trip Out (2005)». Men ikke la dere lure av de uvanlige høye snittkarakterene på IMDb – dette er ikke nødvendigvis så gode filmer.

• Sen to Chihiro no kamikakushi (2001)

  – «Sen to Chihiro no kamikakushi (2001)» skuffet. Det er ingen vei utenom. Det er kjipt å måtte si det, for jeg hadde sett frem til denne filmen, som forøvrig er mitt første steg inn i animeverden. Filmen føles aldri engasjerende, til tross for at den av mange er klassifisert som den beste animasjonsfilmen noen sinne og plassert helt i toppen av animasjonsfilmer på IMDb. Jeg har lenge vært svak for animasjonsfilmer, men da i hovedsak fra Disney og de senere årene Pixar.

• One Flew Over the Cuckoo's Nest (1975)

  – Det ble et hyggelig gjensyn med en av mine favorittfilmer forleden. Milos Formans «One Flew Over the Cuckoo's Nest (1975)» har lenge vært kjent blant folk flest som en knallgod film, og det er ikke uberettiget ros. Ikke bare får Jack Nicholson leke fritt og utføre den ene sprellende scenen etter den andre, han får også vise seg frem som en ypperlig skuespiller. De mange særegne karakterene han omgås er dessuten med på å skape en helt spesiell atmosfære du i løpet av drøye to timer virkelig rekker å bli glad i.

• The Conversation (1974)

  – Lyden skurrer så stemmene blir ugjenkjennelige, men blir gradvis bedre når overvåkningsekspert Harry Caul er i arbeid. Caul er ikke bare en veteran i bransjen, men også den beste. Han brenner for yrket, men påstår hardnakket at han kun jobber med stemmene, og ikke har noen interesse av hva som kommer fram av overvåkningen.

• Disturbia (2007)

  – Det begynner med en fisketur. Far og sønn vasser rundt i det iskalde vannet og jakter på storfisken i naturskjønne omgivelser. På vei hjem presser en trafikkbølle seg inn foran dem etter en uforsvarlig forbikjøring. Kale styrer spakene og bemerker hvordan det alltid er noen idioter der ute, men det er ikke før det plutselig står en bil foran dem, som de naturligvis ikke har sjanse til å vri seg unna. Sekunder senere ligger bilen på taket, totalvraket, kun omgitt av støv og glassbiter. Omtåket og skadet sliter Kale seg ut av vraket og ser sin til sin store forskrekkelse at faren er død.

• Fanny och Alexander (1982)

  – Med Ingmar Bergmans nylige bortgang, har mediene nærmest druknet i dokumentarer og skriblerier om Sveriges store sønn. SVT 1, som fra før er kjent for sitt brede filmutvalg, sendte fredag kveld TV-versjonen av «Fanny och Alexander (1982)», Bergmans siste langfilm for kino og som markerte hans overgang til teater og TV-produksjoner.

• Planet Terror (2007)

  – I et tettsted i Texas som antakelig ikke finnes på kartet følger vi danseren Cherry Darling (Rose McGowan) som velger å si opp den dårlig betalte jobben og heller lete etter alternative aktiviteter for sine mange unyttige talenter. I samme område befinner tøffingen El Wray (Freddy Rodriguez) seg, Cherrys eks-kjæreste som fortsatt virker å ha følelser for henne. De møtes ved en tilfeldighet på restauranten «Bone Shack», drevet og eid av J.T. Hague (Jeff Fahey). Like i nærheten finner vi en militærbase hvor Lt. Muldoon (Bruce Willis) er i gang med et kjøp av større mengder dødelig biokjemisk middel kalt DC2 (kodenavn «Project Terror») fra Abby (Naveen Andrews). Ting går naturligvis fryktelig galt før handelen er gjennomført, og Abby slipper løs gassen som blander seg med lufta og gjør befolkningen som smittes til blodtørstige psykopater.

• The Simpsons Movie (2007)

  – På samme måte som pokerspillere omtaler chipsene de har i spill som sine barn, kan Matt Groening trygt kalle den gule familien med særegenhetene intakt for sine. Ønsk «The Simpsons Movie (2007)» velkommen – en av de mest etterlengtede titlene av året, og en film som vanskelig kan benektes at forventningene til er vært av en uvanlig stor karakter.

• Death Proof (2007)

  – Det var en gang på tidlig 90-tall at Quentin Tarantino slo fra seg ideen om å gro fast i en videoutleiesjappe og heller satse på en karriere innenfor det området han allerede tilbrakte for mange timer i: Film. Resultatene kom så på løpende bånd og inkluderer klassikerne «Reservoir Dogs (1992)» og «Pulp Fiction (1994)». Som for så mange andre fulgte nedturen, og verken «Kill Bill»-filmene eller «Jackie Brown (1997)» klarte å leve opp til forventningene, i hvert fall ikke i mine øyne. Jeg liker å plassere disse filmene i båsen med filmer som forsøker mye, men som ikke klarer å utrette det som forventes. Men det var før «Grindhouse (2007)» og hans del, «Death Proof (2007)».

• The World's Fastest Indian (2005)

  – Anthony Hopkins er Burt Munro, en aldrende, men alltid motivert kiwi som med begrensede midler gjentatte ganger satte fartsrekorder med sin 1920 Indian-motorsykkel på saltslettene i Bonneville i den amerikanske delstaten Utah.

• Mine 15 favorittfilmer de siste 25 årene (1982-2007)

  – Filmantrop-gjengen har som et resultat av Dagbladets listekåring bedt de besøkende om å gjøre seg opp sin egen liste, bestående av deres 15 favorittfilmer de siste 25 årene. Det å plukke ut 25 filmer fra 1982 og fram til nå er langt ifra noen enkel oppgave, men jeg har nå gjort et hederlig forsøk. Listen er en salig blanding av ulike genre, perioder og regissører, men bærer likevel preg av å være klassisk med tanke på den amerikanske dominansen listen innehar. Jeg er likevel fornøyd med å klare å plukke ut filmene under, og oppfordrer naturligvis andre bloggere som ikke nødvendigvis er medlem over hos Filmantrop å gjøre seg opp sin egen liste. For vi mennesker elsker lister, gjør vi ikke?

• SiCKO (2007)

  – «SiCKO (2007)» er Michael Moores nyeste dokumentar. Denne gang er søkelyset rettet mot det amerikanske helsevesenet, dets svakheter og forsikringsselskapenes iherdige innsats for å unngå utbetalinger når skader oppstår. Fra tidligere produksjoner har vi sett Moores evne til å terge på seg politikere, presidenter og høytstående sjefer, så det var ikke overraskende nytt da Aftenposten kunne melde om at Moore etterforskes for brudd på den amerikanske boikotten av Cuba.

• Die Hard 4.0: Live Free or Die Hard (2007)

  – «Die Hard 4.0: Live Free or Die Hard (2007)» er det beste du vil se på actionfronten på veldig, veldig lenge. John McClane er igjen tilbake, og må denne gang hanskes med svært elastiske datanerder som med innside-informasjon om landets infrastruktur går løs på USAs datanettverk. Problemet er bare det at «the man in charge» – Thomas Gabriel (Timothy Olyphant) – selv vet hvordan alt fungerer, og har forutsett de kommende motangrepene. Bortsett fra John McClane, selvfølgelig.

• The Sentinel (2006)

  – Jeg merker det stadig går klarere opp for meg hvorfor jeg i stor grad holder meg til filmer som har noen år å se tilbake på eller som er skamrost av kritikerne, for den siste tidens filmvisninger har ikke vært mye å skryte av.

• Cars (2006)

  – «Cars (2006)» stiller seg i rekka av imponerende animasjonsfilmer fra Disney/Pixar, og scorer høyt på sin visuelle utstråling, sjarmerende humor og bruken av kjente navn til figurenes stemmer. Synd er det derfor at introduksjonen fort kan oppfattes som langtekkelig, og at den bommer totalt på målgruppen.

• 16 Blocks (2006)

  – Richard Donner og Bruce Willis lukter ikke akkurat intelligent film, men heftige actionscener og elleville politijakter. «16 Blocks (2006)» er ingen av delene, men et evig kaos av ulike scener som utvikler seg i hver sin retning.

• 9/11: Press for Truth (2006)

  – «Press for Truth (2006)» er regissert av Ray Nowosielski og følger noen av kvinnene kjent fra Jersey Girls som består av pårørende fra terrorangrepet 11. september. Etter å ha sett et utall dokumentarer fra ulike synvinkler på hva som virkelig skjedde den fatale dagen og ikke minst de mange filmatiseringene, så føles dette som en unødvendig produksjon.

• Breach (2007)

  – Basert på en sann historie følger vi gode, gamle Chris Cooper og skvirrevippen Ryan Phillippe som henholdvis Robert Hanssen og hans underordnede Eric O'Neill. De gjør begge overbevisende rolleprestasjoner, så det er synd at filmens fine nerve ødelegges av klisjeer og dens manglende evne til å tenke nytt.

• The Longest Day (1962)

  – Da jeg for noen år siden var på klassetur gjennom mange av landene som var sentrale under den andre verdenskrig, påpekte tidsvitnet vårt noe som gjerne trosses i krigsfilmproduksjoner. Det finnes sjeldent helter. Alt for mange krigsfilmer har en helt som redder en hel flokk med soldater fra fienden og gjerne også beskytter hele fedrelandet med et par granater og mot av en ukjent dimensjon. Forundrelsen var derfor stor da jeg nylig leste en anmeldelse av «The Longest Day (1962)» som mente at en av filmens største svakheter var dens manglende evne til å introdusere seeren for et knippe utvalgte personer. For spør du meg, er nettopp dette filmens sterkeste side.

• Zodiac (2007)

  – «Zodiac» er David Finchers siste produksjon, og bygger på reelle fakta og undersøkelser som ble foretatt i forbindelse med Zodiac-morderens herjinger i California på sent 60-tall. Gjennom filmen introduseres vi tidlig for morderens kriminelle handlinger, før filmen skifter fokus og følger flere sterkt involverte parter, det være seg politietterforskere og avisansatte.

• Sunset Blvd. (1950)

  – Nominert til 11 Oscar og vinner av tre: Billy Wilders «Sunset Blvd. (1950)» er på alle måter en filmhistorisk juvel.

• Touch of Evil (1958)

  – «Touch of Evil» er mitt første steg inn i Orson Welles' verden, og er et lovende sådann med en film som bygger på et seervennlig plott komplekst nok til å være spennende, men samtidig mulig å følge. Det fremragende lys- og kamerabruket definerte nærmest en standard for kommende filmer da den kom, og gjorde sitt for å sette filmen i en svært dyster stemning.

• Pirates of the Caribbean: At World's End (2007)

  – «Pirates of the Caribbean: At World's End» er den tredje filmen om tøffingen Jack Sparrow som farter rundt på havet og rydder opp i problemer han gjerne har rotet seg selv opp i. Men som med de fleste andre oppfølgere, klarer ikke den tredje filmen å føre noe med seg. Du har sett alt tidligere og det er begrenset hvor morsomt det er å se Johnny Depp vakle rundt på en underfundig måte.

• M (1931)

  – Fritz Langs «M (1931)» var, er og vil alltid huskes som en fantastisk god film, og vil i mange filmkretser trekkes fram som høydepunktet i Langs begivenhetsrike karriere. Ikke bare utmerket «M» seg som en velregissert film, men også som samfunnskritisk, nyskapende, og utfordrende i en tid hvor barnedrap ikke akkurat var hverdagskost.

• Ocean's Eleven (2001)

  – Mange gode filmer kommer til live gjennom sprudlende ideer, et fantastisk crew og store doser humor. Dette er et prakteksempel på en slik produksjon: Det er kanskje ikke en Oscar verdig, men åkkesom svært underholdende og lett fordøyelig.

• Hot Fuzz (2007)

  – Endelig en britisk komedie som holder høyt nivå! Simon Pegg gjør en glitrende innsats i hovedrollen som den uvanlig dyktige sersjant Nicholas Angel – mannen som har arrestert flere kriminelle enn noen andre. De komiske situasjonene står i kø når Simon blir tvunget til å patruljere i en liten landsby for å gjøre plass til de misunnelige kollegene i London. Det kan dessuten vanskelig motstrides at livet på landsbygda ikke er som i storbyen, og i hvert fall ikke slik Simon hadde forestilt seg.

• Office Space (1999)

  – «Office Space (1999)» er filmen du bare må se når du har en dårlig dag. Vi vet alle hvordan de dårlige dagene utspiller seg: det er et trafikkaos uten like, og du velger alltid feil kø. Forsøker du derimot å bytte kø, vil det naturligvis gå raskere i den andre. Og ikke nok med at du står nærmest stille; du ser stadig den samme, gamle mannen gående på fortauet raskere enn du kommer deg fremover. Framme på jobben fortsetter de irriterende arbeidskollegene der de slapp før helgen. Folk syter over ingenting, de prater unødig høyt og de irriterende ulydene i landsskapet er høyere enn noen gang. Attpåtil kommer sjefen bort til deg og forventer mer enn han har gjort tidligere, og ber mer sin gyselige stemme deg om å jobbe overtid til enhver tid. Standarden for dagen er satt.

• Filmkonkurranse 7

  – Jacob Olsen kom nok en gang med korrekt svar i forrige filmkonkurranse. Svaret var Steven Spielbergs «The Duel (1971) (TV)», kanskje min personlige Spielberg-favoritt.

• Tombstone (1993)

  – Fortiden oppsøker Wyatt Earp når han planlegger å slå seg til ro i den lille byen Tombstone, Arizona. En gjeng med fredløse tøffinger kalt «The Cowboys» skaper uro hvor enn de går, og en skuddveksling mellom de gode og de onde er – slik handlingen utvikler seg – uungåelig. Dette er ikke bare en knallsterk westernfilm i form av stil og handling, men har også rolletolkninger av ypperste kaliber.

• 24 sesong 6 – welcome back, Jack!

  – 24 sesong 6 starter i disse dager opp på norske TV-skjermer, og vi introduseres for nok et helvetesdøgn i Jack Bauers tøffe liv. Etter å ha tilbragt de siste to årene i fangenskap i Kina, returnerer Jack endelig til hjemlandet som den siste tiden er blitt rammet av en serie med bomber. Frykten blant sivilbefolkningen i USA har begynt å bre seg, men myndighetene står fortsatt svake i sin jakt på gjerningsmennene.

• Shaun of the Dead (2004)

  – «Shaun of the Dead (2004)» er – skal man tro kritikernes ord – en intelligent parodi på zombiefilmer som f.eks. «Dawn of the Dead»-filmene fra '78 og '04, men som aldri vipper over i det latterlige. Problemet er bare det at humoren blir for britisk og det hele føles i det hele tatt å være siktet inn mot en noe begrenset målgruppe.

• Arve Opsahl (1921-2007)

  – Arve Opsahl, best kjent fra Olsenbanden-filmene, gikk bort i går, 85 år gammel.

• Stage Fright (1950)

  – «Stage Fright (1950)» hadde litt av alt jeg ikke liker, til tross for Hitchcocks regi. En blanding av et uengasjerende og forutsigbart plott, overspilling og «jeg har sett dette før?»-følelser gjorde dette til en heller dårlig filmopplevelse. «Stage Fright» er i Hitchcock-sammenheng ingen stor film, og jeg hadde ikke hørt noe om den før jeg kjøpte den. Det er nok heller ikke så rart, for noen god film er det ikke. Filmen lider av den klassiske overspillingen man gjerne ser i gamle filmer, og plottet er ikke spesielt nyskapende. Her følger vi en kvinnelig skuespiller (i filmen altså) som forsøker å hjelpe en mannlig venn når han blir beskyldt for drap. Så slenges det inn et par tvister og noen særegne politidetektiver, før det hele rundes av med et klimaks som egentlig ikke er noe spennende.

• True Romance (1993)

  – Quentin Tarantino introduserte oss for velregissert gladvold i sine første amerikanske produksjoner tidlig på og mot midten av 90-tallet. Allerede i «Reservoir Dogs (1992)» så verden konturene av en kommende superstjerne, en status som bare ble forsterket de kommende årene med bl.a. «Pulp Fiction (1994)» og Kill Bill-filmene.

• Bruce Springsteen - Born To Run

  – Kritikernes begeistring til tross; to år etter de kommersielt mislykkede albumene «The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle» og «Greetings from Asbury Park, N.J.» var det en vinn eller forsvinn-situasjon for Bruce Springsteen. Potensialet var bevist tidligere, men han nådde ikke ut til folk med musikken som av mange er blitt omtalt som Bob Dylan-inspirert med hyppige innslag av saksofon kjent spesielt fra 50-tallets rockelåter, samt flittig bruk av akustisk gitar til hans såre og kraftfulle stemme.

• North by Northwest (1959)

  – De av oss som har oppdaget det fantastiske potensialet i screwball-komediene som herjet markedet mot slutten av 30-tallet og inn mot midten av 40-tallet, har antakeligvis sett Cary Grant briljere i rollene som rappkjefta hovedrolleinnhaver. Gode eksempler på dette er «The Philadelphia Story (1940)» og «Bringing Up Baby (1938)». I «North by Northwest (1959)» reintroduseres vi halvveis for nettopp dette.

• Psycho (1960)

  – Det er med en pinlig nøyaktighet og en knusende, cinematisk ro Hitchcock nok en gang presenterer oss for sitt paranoide og skrekkinngytende univers. Innviklede drapsgåter hvor den skyldige gjerne fremstår som noe forstyrret, creepy musikk og et stramt manus fritt for digresjoner er alle viktige ingredienser i Hitchcocks klassikerstemplede spenningsfilmer.

• Little Children (2006)

  – I en rolig, barnevennlig park med lekeapparater lett tilgjengelig, sitter de tre damene Theresa, Cheryl og Mary-Ann på en benk og betrakter livets gang. De synes å være rutinemennesker, lever tilsynelatende gode liv og lar seg stadig sjarmere av den veltrente og snille familiefaren Brad som daglig kommer joggende med sønnen. Samfunnet vi introduseres virker som et trygt sted å bo. Men denne varme sommeren i East Wyndham er på langt nær ordinær …

• Volver (2006)

  – Med «Volver (2006)» har Pedro Almodóvar klart det mange regissører bare kan drømme om å mestre: Ved å kombinere absurditeter, symbolske kontraster og lun humor, utmerker «Volver» seg som et friskt pust i en ellers snøfylt hverdag. Scenarioet «tilsynelatende litt deprimert dame og voldelig mann bor sammen med en tenåringsdatter som de ikke har felles», høres veldig ut som en amerikansk synopsis. Men, overraskende nok, blir klisjeene filmens sterkeste sider når det hele rulles i gang.

• Flags of Our Fathers & Letters from Iwo Jima (2006)

  – Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å anmelde «Flags Of Our Fathers (2006)» da jeg så den en tid tilbake på kino, men etter hvert som «Letters from Iwo Jima (2006)» vokste fram som en av de heteste kandidatene til å dra med seg flere Oscar, valgte jeg å heller kjøre på med en kombi-omtale litt senere – og her er den.

• World Trade Center (2006)

  – Oliver Stone har en unik evne til å fange begivenhetene. I krigsklassikeren «Platoon (1986)» blir vi kastet rett inn i et krigshelvete uten like med øredøvende eksplosjoner og skuddvekslinger fra alle tenkelige kanter. I «JFK (1991)» settes konspirasjonsmodusen i høygir og vi serveres en tankevekkende og politisk både engasjerende, oppsiktsvekkende og slagkraftig thriller. «World Trade Center (2006)», derimot, er en melankolsk hyllest til de som ofret liv og helse i den mørkeste dagen i Amerikas nyere historie — 11. september 2001.

• The Last King Of Scotland (2006)

  – Jeg er fristet til å skrive at «The Last King Of Scotland (2006)» er Forest Whitakers definitive gjennombrudd i en alder av 45 år. For til tross for flere gode roller gjennom karrieren, er hans innsats i denne filmen en maktdemonstrasjon. Det er her begreper som «… å drive en film på egenhånd» og «… han fortjener virkelig en Oscar for innsatsen sin» kommer inn i bildet.

• Blood Diamond (2006)

  – Med en strålende Leonardo DiCaprio i hovedrollen, drives «Blood Diamond» fremover i et forrykende tempo. I det krigsherjede Sierra Leone på slutten av 90-tallet har en opprørsbevegelse tatt livet av et høyt antall uskyldige innbyggere, og barn blir stadig rekruttert som soldater. Midt i urolighetene finner vi fiskeren Solomon Vandy (Djimon Hounsou). Han har kommet bort fra sin familie, og blir tvunget til å arbeide med å utvinne diamanter for den tidligere nevnte bevegelsen.

• Déjà Vu (2006)

  – Putt det du måtte ha av logisk tankegang til side, og du har en spennende thriller med en alltid fresh Denzel Washington i hovedrollen. «Déjà Vu» spiller på fenomenet om følelsen av å ha opplevd noe tidligere, og det kan vel mildt sagt sies å skje et par ganger i filmen.

• The Philadelphia Story (1940)

  – Cary Grant og Katharine Hepburn – to av datidens virkelig store stjerner – samlet seg i 1940, og fikk med seg James Stewart hvis karriere var i ferd med å ta fart. Denne svært så publikumsvennlige flokken utgjør rollebesetningen i «The Philadelphia Story», hvor filmens genreretninger danner grunnlag for komikken.

• Filmåret 2006: Årets høydepunkter

  – Filmåret 2006 har vært omfattende, interessant og bydd på mange skjulte godbiter. Her følger de beste filmene jeg så i løpet av fjoråret.

• Filmåret 2006: Årets skuffelser

  – Filmåret 2006 har vært omfattende, interessant og bydd på mange skjulte godbiter. Her følger årets skuffelser.

• Babel (2006)

  – Alejandro González Iñárritu er et forholdsvis nytt navn på regissørhimmelen, og har sammen med sin faste manusforfatter Guillermo Arriaga gjennom tre Hollywood-produksjoner de siste syv årene skapt seg et navn. Felles for Iñárritu og Arriaga sine tidligere produksjoner er at tilsynelatende tilfeldige menneskeskjebner kobles sammen. Dette er også tilfelle i «Babel (2006)», men på en mer interessant og – om mulig – enda mer teknisk briljerende måte.

• The Big Red One (1980) - reconstructed version (2004)

  – Den første halvtimen av filmen gav ikke mersmak. Det hele var var så atypisk man kunne komme en krigsfilm og det hele gikk svært sakte fremover. Hendelsene virket dessuten å være tilfeldig sammensatt uten noen sammenheng, et ankepunkt som senere skulle vise seg å bli filmens store styrke sammen med Lee Marvins fødte krigsrolleoppførsel.

• Filmkonkurranse 4: Cool Hand Luke

  – Riktig svar i forrige konkurranse var Richard Linklaters svært så underholdende «Dazed and Confused (1993)». Denne gangen går vi litt lenger tilbake i historien.

• After Hours (1985)

  – Når alt går til helvete, er det godt å vite at regissør Martin Scorsese makter å filmatisere det hele. Ønsk «After Hours (1985)» – en absurd film som foregår i og omkring Manhattans mørke og regntunge gater – velkommen.

• Finding Nemo (2003)

  – «Finding Nemo» er den første og eneste animasjonsfilmen på topp 25-listen min. Jeg vurderte en god stund å la plassen gå til «The Lion King (1994)» som er den animasjonsfilmen jeg har hatt mest glede av opp gjennom årene, men «Finding Nemo» har likevel en enorm utstrålling, imponerende animasjon og store doser lun humor, samt en livlig dialog som gjør at den foretrekkes.

• Peter Boyle (1935-2006)

  – En dyktig skuespiller er gått bort.

• Filmkonkurranse 3: Dazed and Confused

  – Joakim Bugge klinte til med riktig svar i forrige filmkonkurranse. Bildet var da hentet fra «Who's That Knocking at My Door (1967)» som er Martin Scorseses debuttfilm og absolutt verdt å få med seg.

• The Maltese Falcon (1941)

  – Det var noe som manglet. Humphrey Bogart var fet som få, stemningen gjennomført og filmen jevnlig omtalt som en tidløs klassiker. Dette var film-noir på sitt beste. Likevel tok det meg tre gjennomganger med fullt fokus og en anbefaling fra Stian Andreassen før jeg innså hvilken knallfilm dette virkelig er.

• Léon (1994)

  – 1994 var definitivt Luc Bessons år, for Lillehammer-OL kan virkelig ta seg en bolle: Bessons «Léon (1994)» er muligens årsbeste på filmfronten for min del og Jean Reno og Gary Oldman gjør høyst sannsynlig sine livs roller. Natalie Portman gjør dessuten sin første filmrolle, og det skal hardt gjøres å få en bedre start på karrieren enn dette, for jeg skal ærlig innrømme at hun betydde mye. Ikke bare er filmen velspilt, men også ypperlig regissert og det er ikke ofte at forholdet mellom en brutal leiemorder og en liten jente fungerer så godt på film som i Léon.

• Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan (2006)

  – Sacha Baron Cohens siste produksjon kan ikke bare skilte seg med årets lengste filmtittel, men også fantastisk morsomme scener, sammensatt til en svært severdig film som kanskje er årsbeste på underholdningsfronten.

• Har du et kvarter til overs?

  – I så fall bør du lese videre.

• Kort og godt: Gandhi (1982)

  – Planen var egentlig å lange ut om regissør Richard Attenboroughs «Gandhi (1982)»; den beste (og kanskje også den eneste?) biografiske langfilmen som er laget om Mohandas Karamchand Gandhi – en mann som kort og godt kan klassifiseres som en vandrende inspirasjonskilde for alle som forkaster enhver form for våpenbruk og krig og opplæring i dette.

• Robert Altman (1925-2006)

  – Robert Altman, mannen bak filmer som «MASH», «Gosford Park» og «Short Cuts», er død, 81 år gammel. Trist, for han var uten tvil en stor regissør.

• På NRK i kveld: Scarface (1983)

  – Få byer virker mer sjarmerende på meg enn Miami, Florida. Sleng deretter på en fabelaktig serie med høykvalitets skuespillerprestasjoner, særegen 80-tallsmusikk plassert i en generelt herlig tidsepoke med neonlys på hvert gatehjørne, stilfull produksjon fra De Palma og en fryktelig intens handling, så sitter du igjen med noe ganske så interessant. Jeg snakker selvfølgelig om «Scarface».

• The Departed (2006)

  – Det var med store øyne jeg reiste meg opp fra kinosetet sent i går kveld og ruslet mot utgangen, vel vitende om at om at det sannsynligvis var siste gangen jeg var vitne til en Scorsese-produksjon av samme kaliber. Martin Scorsese er som kjent lei av Hollywood og har varslet et skifte etter «The Departed (2006)». Synd, for «The Departed» vil om noen år bli stående igjen som en moderne klassiker, kanskje ikke på høyde med «Taxi Driver (1976)», men i hvert fall sidestilt med «Goodfellas (1990)».

• Billettene til «The Departed» er bestilt

  – Søndagen er satt av.

• Diner (1982)

  – TCM sendte her om dagen en riktig godbit. «Diner» av Barry Levinson tar for seg livet til en gjeng ungdommer i Baltimore, Maryland, på den amerikanske østkysten. Vi befinner oss i etterkrigstiden, nærmere bestemt 1959, og verdensbildet er preget av optimisme og materiell velstand ledet an av stormakten USA.

• Amadeus (1984)

  – Å se «Amadeus (1984)» var en ganske spesiell opplevelse. Forventningene var ikke store og jeg hadde aldri hørt om filmen før jeg puttet den i spilleren. Ei heller var jeg noen stor fan av filmer hvor musikken sto i sentrum og Mozarts musikk fenger meg generelt lite. Likevel var det noe som sa meg at filmen var verdt sine kroner og dens imponerende 82. plass (p.d.d.) hos IMDb trakk selvfølgelig opp. Hvordan ble så filmopplevelsen?

• Sin City (2005) – dypsindig digitalvold

  – Med utgangspunkt i Frank Millers tegnede historier «That Yellow Bastard», «The Big Fag Kill» og «The Hard Good-Bye», har Robert Rodriguez og Miller selv adaptert utgangspunktet til filmlerretet med den knallfete film noir-perioden i tankene. Og resultatet er overveldende.

• Filmkonkurranse 2: Who's That Knocking at My Door

  – Forrige og første filmkonkurranse ble løst forholdsvis enkelt av Lurifax. Rett svar var «Oldboy», en sær, men velspilt, actionfilm fra Sør-Korea, datert 2003.

• Filmkonkurranse 1: Oldboy

  – Stian Andreassen har som sikkert noen vet kjørt filmkonkuransser en gang i blant hvor man skal gjette seg frem til hvilken film et bilde er hentet fra. Jeg tar meg derfor den frihet og kopiere hans idé og poster med dette den første konkurransen her på Andersson Online.

• It Happened One Night (1934)

  – Tidligere forsøk på å like eldgamle komedier har feilet miserabelt og jeg måtte for noen måneder siden skuffet innse at Stanley Kubricks klassikerstemplede svarte komedie med navn «Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb» fra 1964 overhodet ikke var en film for meg, til tross for at jeg finner «Gentlemen, you can't fight in here! This is the War Room»-sitatet ustyrtelig morsomt. «It Happened One Night», derimot …

• Kort og godt om «21 Grams»

  – Det er herved offisielt. Filmer som «Crash», «Requiem for a Dream» og «21 Grams» gir meg noe helt spesielt. Måten filmenes handlinger blir fremstilt med fantastisk scenografi og klipping er intet mindre enn facinerende.

• Butch Cassidy And The Sundance Kid (1969)

  – Det er nesten litt trist å tenke på at Paul Newman, en av tidenes mest berømte og godt likte skuespillere, er en av de få gjenlevende skuespillerne som på mange måter har vært med på å gjøre filmen til det den er blitt. Gjennom sine prisbelønnede roller i filmer som «Cool Hand Luke», «The Hustler», «The Sting» og «Butch Cassidy And The Sundance Kid», etablerte han seg tidlig som en allsidig mann med et vidt register i skuespillerverdenen og gleder selv den dag i dag både unge og gamle med sine sjarmerende filmroller.

• Rope (1948)

  – Ordene tilhører Rupert Cadell, James Stewart rollefigur i Alfred Hitchcocks mesterlige «Rope (1948)» og er en av de mest creepy filmene jeg har sett.

• Miami Vice (2006)

  – Forholdene lå til rette for en kanonfilm. Michael Mann i regissørstolen, Jamie Foxx og Colin Farrell i hovedrollene, et tilsynelatende godt manus og premiere i den beste sommermåneden. Kan «Miami Vice» innfri forventningene? Med en portefølje som sort på hvitt viser noen av de beste actionfilmene av nyere dato, var forventningene til Michael Manns «Miami Vice» nesten så store at det måtte bli en skuffelse. Som en stor fan av 80-tallsserien med samme navn, lovet det dessuten bra med flere meget interessante trailere, men den gang ei …

• The Magnificent Seven (1960)

  – Schwarzenegger, ta deg en bolle! Du er ikke lenger den tøffeste mannen i gata. The Magnificent Seven beviser at revolvermenn fortsatt er tøffest.

• R.I.P. Jack Warden - 1920-2006

  – Nok en storhet er gått bort.

• Sommerinnkjøp for julimåned

  – Matchstick Men (7.4/10)

• Taxi Driver (1976)

  – All the animals come out at night - whores, skunk pussies, buggers, queens, fairies, dopers, junkies, sick, venal. Someday a real rain will come and wash all this scum off the streets.

• 3 anbefalte klassikere

  – Mange lar seg skremme av gamle filmer og går derfor glipp av store klassikere som er vært elsket i tiår. Her følger et par filmanbefalinger.

• Kiss Kiss Bang Bang (2005)

  – ”A bad week in a tough town”.

• Goodfellas (1990)

  – – As far back as I can remember, I've always wanted to be a gangster.

• Hotel Rwanda (2004)

  – ”Da verden lukket øynene, åpnet én mann sitt hjerte”

• Film #24: Good Bye Lenin!

  – Good Bye Lenin! er noe så uvanlig som en satirisk film med et utfordrende blikk på Berlinmurens fall, alt sett gjennom øynene til hovedpersonen som faller i koma og våkner opp til et fritt Tyskland. Samtidig som utviklingen i det "nye Tyskland" raser avgårde, er sønnen bekymret for morens reaksjon når hun finner ut at muren har falt, og ønsker å vente med å fortelle henne dette. Sønnen, spilt av Daniel Brühl, står på for å få tak i de gamle produktene med de gamle merkelappene, han tar opp østtyske TV-sendinger og gjør i det hele tatt alt som står i hans makt for ikke å sjokkere moren til døde.

• Bound (1996)

  – Wachowski-brødrenes navn er dessverre blitt synonymt med The Matrix-filmene som herjet på slutten av 90-tallet. Vi husker nok alle hvordan folk gikk rundt og snakket om The Matrix; en film alle så uten å ha den minste sjanse til å kunne redegjøre for hva de faktisk hadde sett på en enkel og grei måte. Dette ble på mange måter en slags fascinasjon og jeg husker selv hvor mye diskusjon disse filmene skapte da de kom: Hva skjedde egentlig i den scenen? Var han faktisk død? Og sist, men ikke minst, er det noen andre filmer av Wachowski-brødrene jeg bør sjekke ut? Svaret er ja.

• Jack Is Back

  – To the world, he's dead. But soon, he'll become the most wanted man alive!

• Lord of War (2005)

  – Vi har de siste årene sett en stadig økning i seriøse thrillere som tar for seg brennaktuelle temaer på interessante og informative måter. Sist sette film, «Lord of War», kan puttes i denne kategorien — historien, skrevet av Andrew Niccol, manusforfatteren bak «The Truman Show (1998)», om en våpensmugler, de moralske problemstillingene omkring kjøp og salg av våpen som effektivt bidrar til en negativ utvikling sett i antall drap og unødvendig bruk av våpen er en sterk skildring som dessverre er realitet.

• Filmkveld: Dog Day Afternoon (1975)

  – En av vår tids aller fremste skuespiller har hovedrolle i kveldens film på NRK 2. Al Pacino, kjent fra filmer som Scarface og Gudfaren-trilogien, spiller Sonny Wortzik som holder ansatte i banken som gisler under det mislykkede ransforsøket i Windsor Terrace, Brooklyn, New York og som ble direkte overført på TV. Med seg har han den nærmest legendariske skuespilleren John Cazale som Sal.

• Crash (2004)

  – I en verden fylt med rasisme, uvitenhet og fremmedfrykt kommer Oscar-vinner Paul Haggis' «Crash» inn som et friskt pust i samme stil som Quentin Tarantinos genistrek Pulp Fiction gjorde tilbake i 1994; tilfeldige skjebner møtes og flettes mesterlig sammen til en felles historie. I motsetning til Pulp Fiction fokuserer Crash mesterlig på brennaktuelle temaer og hvordan det er i en av USAs større byer hvor brutaliteten herjer.

• Filmanbefaling: Sjakalen

  – Jeg skal ikke skryte på meg noe, men jeg tar likevel sjansen på å komme med nok en filmanbefaling: NRK 2 sender nemlig «Sjakalen» i kveld, den franskengelske thrilleren fra 1973 basert på Frederick Forsyths bestselger som i sin tid ble Oscarnominert for beste redigering.

• Filmkveld: The Shawshank Redemption

  – TV 2 har den senere tid vist seg å være en filmkanal i vekst. I motsetning til TV 3 og TV Norge som foretrekker å sende filmer som er billige å kjøpe inn, satser nå TV 2 tydelig mer i retning av det NRK har gjort i årevis. Med andre ord populære toppfilmer, Oscarvinnere og generelt filmer som er blitt godt mottatt av publikum.

• Godfilmkveld - hvorfor må alt samles på én dag?

  – De fleste har sikkert opplevd at TV-programmet er fylt til randen av reality-TV og andre såpeserier en dag, mens den neste er spekket med godbiter fra morgen til kveld. Hva gjør man så når det blir sendt tre filmer på én kveld - samtidig - og man kun har to øyne og en VHS-opptaker?

• Spennende filmtitler i 2006

  – Det er blitt mange filminnlegg i bloggen den senere tiden. Dette er naturlig nok et resultat av min stadig økende filminteresse. Vi er fortsatt tidlig i januar, så jeg tenkte det kunne være på sin plass å ta en titt på de subjektivt mest interessante titlene på filmfronten i 2006.

• The Deer Hunter (1978)

  – NRK2 sender i kveld «The Deer Hunter», på norsk døpt «Hjortejegeren». Filmen skildrer Vietnam-krigens enorme påkjenninger for de involverte, og kan sies å være en smule nyskapende i rekken av krigsfilmer i måten handlingen er lagt opp og måten alt går sakte fremover, i motsetning til de fleste krigsfilmer som gjerne fokuserer mer på blod og våpen fremfor handling.

• Miami Vice

  – En av de virkelig spennende titlene som kommer i 2006 på filmfronten er utvilsomt Michael Manns «Miami Vice» med Colin Farrell og Jamie Foxx i hovedrollene. Handlingen er selvfølgelig lagt til Miami, Florida, der det hele startet på 80-tallet.

• Rear Window (1954)

  – NRK 2 sendte tidligere i kveld Alfred Hitchcock-klassikeren «Rear Window» fra 1954. Denne filmen var mitt første ordentlige møte med den kritikerroste regissøren som har pirret nervene våre gjennom en rekke psykologiske thrillere og spenningsfilmer opp gjennom årene.

• The Godfather - DVD Collection

  – Superlativene pøses ut. Her snakkes det om tidenes største klassikere gjennom tidene. Fantastiske skuespillerpresentasjoner og mesterlig regi. Kunne det vært snakk om noe annet enn Gudfaren-filmene?

• A-dagen

  – Dette var dagen da alt gikk til fordel for A - a-Ha, America, Alphaville og AC/DC. Felles for alle CD-ene er at de inneholder musikk fra artister som holdt det gående på 80-tallet, de er alle høyst ønsket i samlingen min og alle er tilgjengelig på cdon.com for 79 kroner per stk.

Om «Andersson Online»

Dette er Espen Anderssons lekeplass på Internett. Jeg studerer webkommunikasjon på NITH og arbeider deltid som systemutvikler for NordkappNett AS og webutvikler for Nexus Consulting AS. Bloggens hovedfokus er rettet mot kultur- og teknologirelaterte temaer, med hyppige avstikkere innom musikken og journalistikkens verden.

Search in articles

Categories

• Film- og musikkanmeldelser (185)
• Generelt IT-stoff (138)
• Egosentrisk (55)
• Kulturprat (78)
• Ukategoriserte skriblerier (53)

Latest comments

• Audun Wangen – «Viktigheten av klare feilmel…»
• David Steinsland – «Quantum of Solace (2008)»
• Martin Bekkelund – «Quantum of Solace (2008)»
• Espen Andersson – «Quantum of Solace (2008)»
• Audun Wangen – «Quantum of Solace (2008)»

Sist sette filmer

• Auf der anderen Seite (2007)
  Fatih Akin
  
• Stardust (2007)
  Matthew Vaughn
  
• Hotaru no haka (1988)
  Isao Takahata
  
• Kiss Kiss Bang Bang (2005)
  Shane Black
  
• Les Diaboliques (1955)
  Henri-Georges Clouzot
  

Sist avspilte låter fra last.fm

• With Every Wish
  Bruce Springsteen
  Spilt nå nettopp
• Youngstown
  Bruce Springsteen
  I dag klokka 17:33:33
• Independence Day (live)
  Bruce Springsteen
  I dag klokka 17:28:27

Blogroll

• Arne Hjorth Johansen
• Asbjørn Ness
• Astrid Sann Evensen
• Audun Lade Sæther
• Bloggrevyen
• Captain Charisma
• Cavey
• Erlend Klakegg Bergheim
• Espen Iversen
• Filmantrop
• Fred Ut, Sønn
• Ivar Hagen
• Jonas Larsen
• Jorunn D. Newth
• Kyrre Baker
• Lasse G. Dahl
• Martin Bekkelund
• Nils J. Nesse
• Stian Andreassen
• Trond Johansen
• Yngve Thoresen

RSS feeds

• Article excerpts (RSS 2.0)
• Article excerpts (ATOM 1.0)
• Complete articles (RSS 2.0)
• Comments (RSS 2.0)