Espen B. Andersson

Jackie Brown (1997)

Det er med en knusende tilfreds stemning Quentin Tarantino igjen geleider oss igjennom åpningsminuttene med en slik presis, sløv stil bare han makter. Kameraet er festet i profil på Pam Grier, som i likhet med John Travolta ut av ingenting gis full tiltro til å lede filmen fremad i retning suksess. Men det er ingen heseblesende eller rappkjeftet introduksjon. I stedet står Grier der, halvt smilende uten å foreta seg en mine, mens rullebåndet på gulvet fører henne fremover, vel vitende om at hun igjen er sjefen, og at gamle godbiter igjen kan og vil bli hentet fram. Nettopp dette er Tarantino.

Møt Jackie Brown (Grier), flyvertinne i 40-åra som smugler kontanter for våpenforhandleren Ordell Robbie (Samuel L. Jackson). Når hun blir anholdt en tilfeldig dag etter endt arbeid, veves ulike historier snart sammen: Hvem tystet på Ordell og hans samarbeidspartnere, deriblant Brown? Vil Brown gjøre det samme? Og hva om Ordell selv finner ut av alt som foregår bak ryggen på ham? Ønsk et Tarantino-sirkus av paranoia, ville vendinger og herlig frekt politiarbeid velkommen.

Da jeg så «Jackie Brown (1997)» første gang for 6—7 år siden, var ettersmaken noe bitter: Var dette virkelig en film fra samme mann bak mesterverket «Pulp Fiction (1994)»? Tilsvarende år senere kan jeg med sikkerhet bekrefte at: Ja, det er det, og det er i bunn og grunn ganske synlig. For vi presenteres også her de mange — tilsynelatende — digresjonene i samtalene som åkkesom føles naturlig. Vi serveres krøllende, nesten samtalevillige tær som vies (alt for mye) spilletid. Og for ikke å snakke om bagasjerom-vinkelen som nok en gang ender med et dødelig utfall. Hvordan er det mulig ikke å digge alt dette?

For selv om Tarantino-konturene tydelig spottes, er det en drepende svakhet at han her forsøker en mer alminnelig tilnærming når det kommer til utrullingen av plotet. Nettopp der hvor «Reservoir Dogs (1992)» og «Pulp Fiction» sine frekke tiltrekkende personligheter bunnet i det narrative kaoset vi ble presentert med sjokoladebravur, tegnes «Jackie Brown»s historie linjalrett, hvis små digresjoner aldri utgjør noen signifikant effekt.

Det er nesten så jeg har problemer med å tro meg selv når jeg skriver at hovedproblemet til «Jackie Brown» er at den er for typisk Tarantino i den situasjonen den setter seg selv i, nettopp fordi de øvrige elementene ved filmen bryter med den generelle innpakningen. Rettere sagt: Når du pirrer smilemusklene så effektivt som Tarantino gjør med velskrevet dialog karakterene imellom, så synes jeg det enten bør føre til noe spesifikt, eller være fullstendig avsidesliggende for alt filmen ellers spinner rundt. Det er rett og slett noe uforløst ved «Jackie Brown» som vesen.

Men la det for all del ikke være noen tvil om at dette er en god film, langt over snittet hva det meste angår, men samtidig med tydelige svakheter, hovedsaklig representert ved en noe aggresiv spilletid og et tregt midtparti (spis mer fiber). Rolletolkningene er derimot av en svært solid kaliber, både i de ledende rollene, men også ifra bikarakterene som dreper all motstand der de må. Robert De Niro som den avdanka bankraneren Louis Gara som egentlig bare går rundt og subbber, er hysterisk. Bridget Fonda koser seg i lettkledde antrekk og fungerer bra til dét, for ikke å snakke om de mange nærbildene av de vellakkerte og -trimmede tærne som vrir og vender seg i alle tenkelige retninger som en leken katt. Men filmens kanskje mest bunnsolide tolkninger finner vi i Robert Forster som Max Cherry, Michael Keaton og Michael Bowen, de to sistnevnte som politibetjentene Ray Nicolette og Mark Dargus som driver mye av historien framover. De er alle tre svært down to Earth i utstrålingen, men allikevel særegne på sin helt spesielle måte. Sagt på en annen måte: Jeg tror dem, og det er vel noe positivt.

Surmulinga lagt til side og opp i konfektesken, så er ikke «Jackie Brown» en dårlig film. Det er bare vanskelig ikke å forvente mer når det er Tarantino som sitter bak spakene og leker seg. Satt i en generell bås er dette godt over snittet hva stilisert gjennomførelse angår; sett i lys av hva Tarantino har regissert tidligere, faller den dessverre kort.

Jurassic Park (1993)

Med nostalgien i førersetet.

Det er blitt sagt at dersom man ser «Jurassic Park (1993)» baklengs, er det en film om dinosaurer som kaster opp så mange mennesker at de må åpne en park. Dét er fullstendig korrekt, men det er også en film som var, fremstod og huskes som banebrytende, og som dannet et solid grunnlag for fremtidige kolossatsninger med actionundertoner. «Jurassic Park» er et banebrytende Steven Spielberg-mesterverk — tidløs, ytterste spennende og visuelt sterk selv den dag i dag, 17 år etter lansering. En sterk kandidat til en av tidenes beste blockbusterfilmer, om ikke den beste.

Nostalgien rundt «Jurassic Park» er for meg på høyde med det aller ypperste innen film, og kan måle seg med den samme gleden jeg alltid føler når jeg snurrer Disneys ultimate mesterverk, «The Lion King (1994)». 90-tallet var ikke bare et tiår som skjemte oss bort, hjem og i stykker med et utall uvurderlige actionfilmer: Nei, sjangere nådde kvalitetstopper (90-tallsaction er gnistrende og særdeles undervurdert), tangeringer ble satt (ja, kan «Pulp Fiction (1994)» gå for å være tidenes beste film) og historie skrevet (sjokoladebit, noen?). «Jurassic Park» skapte på sin side en enorm blest rundt nettopp dinosaurer — jeg var tross alt fem år gammel da filmen kom, og husker fortsatt følelsen av å kunne se en «voksenfilm». Dette, kombinert med et av de mest minneverdige og kvalitetssterke lydsporene jeg kjenner, gnistrende spesialeffekter og evnen til aldri å overvurdere sitt eget potensiale, er ikke lett å verdsette nok. Dette i sterk kontrast til nyere katastrofefilmer, gjerne så overdådige og fullstendig blottet for intelligens, minneverdige enkeltscener og pene spesialeffekter (ikke bare så voldsomme som mulig) — skal vi rett og slett kalle «Jurassic Park» for «2012 (2009)»s nemesis?

Jeg tror vi gjør det.

Det er ikke det at karakterutviklingen, tvistene eller plotet i seg selv er av slike ekstraordinære kalibere at man får bakoversveis. Til det er «Jurassic Park» for publiumsvennlig. I stedet velger den å spille på de strengene den har tilgjengelig og med alle de fiberene ved seg som gjør at den skiller seg fra mengden av lettslukelige flimer som bare ren selolje i appelsinjuice ellers makter.

«Jurassic Park» er en aller tiders spenningsfilm, og illustrerer det beste av blockbuster-retningen slik det i etterkant har vist seg at (nesten) bare 90-tallet kan by på — og så er det deilig å se hvordan Jeff Goldblum her virkelig er i sitt ess — men hvor ble det av ham, egentlig …?

Point Break (1991)

Det er mange aktuelle sider ved «Point Break (1991)», Kathryn Bigelows gnistrende 90-talls actiondrama med sportslige- og krimundertoner: Bigelow røsket som kjent med seg noen Oscar for «The Hurt Locker (2008)», og vil nok bli stående som hennes definitive Hollywood-gjennombrudd, om enn et noe uheldig et. Dessuten døde birolleinnhaver Patrick Swayze av kreft i fjor høst. Men, kanskje viktigste av alt, viser regissør Bigelows regievner seg her tydelig enn i tidligere nevnte «The Hurt Locker». «Point Break» representerer det beste ved 90-tallsbølgen av amerikanske actionfilmer med noe mer enn bare action: Vi kommer dypt inn på personene og miljøet de omgås og det er ikke bare én god rolletolkning, men tre-fire, her minneverdig fremmet av nevnte Swayze, Keanu Reeves, Lori Petty og John C. McGinley. Jeg virkelig elsket denne, gjensynsverdien synes høy og fotoet er av den typen som ikke nødvendigvis er ekstraordinært, men allikevel mer enn godt nok gjennomført til at du nok biter merke i kvalitetene. Jeg velger å tro at det er veldig vanskelig ikke å like dette.