Musikk
Sanganalyse må være noe av det mest sårbare som kan forfattes. Ordvalg, refleksjoner og tankespinn konsolideres i et evig tankehierarki; potensielt fri for dypere mening for de utenforstående, men for mennesket bak — individet — dekker de velvalgte ord ikke bare instinktivt de daværende inntrykk — like gjerne kan de fortelle en historie, en opplevelse, eller et minne som for evig tid vil være der.
Du kan imponere med referanser til populærkultur eller et lite kjent avsnitt i Tredje Mosebok. Andre, derimot, vil finne dette svulstig og fullstendig uinteressant, og velger kanskje i stedet å besøke et par av de forbannede rosabloggerne som tjener 50 000,- i mnd. på å skryte et par sponsede produkter opp i taklampa. Eller kanskje de heller besøker naboens matblogg som forteller historien bak det å gjøre en boks med bønner spennende; om den nye landeplagen til Usher, eller hvordan mediene slakter den nye superhiten til en svensk guttegjeng som egentlig bare hadde planer om å ha det gøy på fritiden, men som i stedet (ja, Mange Makers, jeg sikter til dere) ender opp som millionærer.
Som et fenomen.
Som et bilde av nåtiden.
Av totusenogelleve.
For lever man i 2011, er slikt umulig ikke å legge merke til. Like ille var det sikkert i 1985, for de som var unge den gang; kall dem Generasjon X om du vil. Jeg kaller dem forbannet heldige som i det minste slipper å ha på seg å ha vokst opp med musikk slik det alt for ofte presenteres i disse tider.
Jeg har et nostalgisk forhold til Bruce Springsteens og hans musikk. Ikke at jeg kan skryte på meg å ha møtt ham eller å ha vokst opp da han herjet arenaer på 80-tallet med maratonøkter på 3—4 timer.
Jeg har bare lært meg å sette pris på det han leverer — og har levert.
Som f.eks. når jeg jekker opp iTunes fra docken og ber om automatisk miksing av de kommende sangene, og — innimellom Robbie Williams og Eminem — hører svak jubel.
Jeg øker raskt volumet.
Et damerop høres i det fjerne.
Et instrument våkner svakt til live; jeg hører lett gitarpirking.
Melodien ruller rolig fremover. Publikum tier. De enser hva som er i gjære.
«How 'ya doing out there tonight?»
De er i ekstase.
Jeg er i ekstase.
Springsteen påbegynner den nå så definitivt klassikerstemplede oppveksthistorien pre fremføringen av «The River», og jeg blir sittende å tenke.
Lenge, før jeg gir opp.
Alt kan ikke skildres.
Har du noen gang sett en film eller hørt en sang du virkelig elsket, uten helt å kunne forklare hvorfor? Nettopp der har du «Blood Brothers», en glemt Springsteen-perle som aldri har fått æren av å pryde baksiden av et ordinært studioalbum, men som for den solide tilhengerskaren raskt befestet seg som en av Springsteens bedre skildringer.
«Blood Brothers» er far av 80-tallets «No Surrender», og skildrer i større grad ved å se tilbake på fremfor å beskrive, og det fungerer aldeles ypperlig når det nå er en eldrende og stadig mer reflektert Springsteen som presenterer teksten.
«No Surrender» preges — ikke nødvendigvis i negativ forstand — av en ungdommelig lettvinthet og naiv, positiv tone, men fungerer utmerket som glad-pop med mening. «Blood Brothers» graver dypere: "Now the hardness of this world slowly grinds your dreams away; Makin' a fool's joke out of the promises we make; And what once seemed black and white turns to so many shades of gray".
Medlemmene av The E Street Band og Springsteen selv gikk til sitt etter innspillingen av '87-albumet «Tunnel of Love». Åtte år senere organiserte Springsteen en gjenforening i forbindelse med utgivelsen av (nok) et samlealbum med Springsteens mest populære/beste sanger. Albumets fem avslutningsspor var alle tidligere uutgitte i studioalbum-sammenheng: «Streets of Philadelphia» og «Secret Garden» var skrevet til henholdsvis 90-tallsslagerne «Philadelphia (1993)» og «Jerry Maguire (1996)», mens «Murder Incorporated», «Blood Brothers» og «This Hard Land» alle her ble presentert for første gang.
Og skal vi overdrive, la oss kalle det poetisk frihet, kan kanskje «Blood Brothers» effektivt fungere som en oppsummering av The E Street Bands eksistens, hvor uoverensstemmelser, endeløse opptakssesjoner og veivalg til slutt alt bunner i det opplagte. Ryktene skal ha det til at Springsteen skrev «Blood Brothers» kvelden før innspillingen. Kanskje illustrerer det mannens unike evne til å skrive gode tekster, og hvor naturlig det faller ham. Men kanskje aller helst er «Blood Brothers» en sang som kom raskt til live, nettopp fordi den føltes så naturlig.
Så ekte.
Så preget av bandets liv og levnet.
"Success makes life easier. It doesn’t make living easier."
Ingen annen sang har med en slik gjennomslagskraft og frivillig evne maktet å dra ned tempoet til et absolutt minimum på den måten Springsteen makter med «Tougher Than the Rest». For maken til, indirekte eller ei, oppløftende strofer i en ellers nitrist «Tunnel of Love»-setting skal man ha rå tålmodighet for å lete etter.
Her skildrer nemlig Springsteen på åpent vis ekteskapsdilemmaer, på mange måtte å starte på ny her i livet, nå som brikkene i privatlivet hadde syntes å ha falt på plass. Da «Tunnel of Love» kom mot slutten av 80-tallet, var det etter en turbulent periode, både sett fra innsiden av et av verdens mest attraktive rockeband, men også fra publikums ståsted der vokalisten utforsket genre, gjerne på egenhånd, sentrale bandmedlemmer hadde en fot ute i fri, for så å bli med bandet videre, på godt og vondt. Det var en tid av ekstrem turbulens hvor Springsteen selv var mer uviss i sin egen retning enn folk da skjønte.
Bruce Springsteen møtte Julianne Phillips under innspillingen av det forrige albumet, «Born in the USA», og giftet seg i 1985. Fire år senere, i 1989, skiltes de, før Springsteen fikk sønnen Evan James året etter med Patti Scialfa. Scialfa og Springsteen giftet seg året etter, i 1991. Turbulensen i Springsteens liv i perioden rundt «Tunnel of Love» sier alt om hva sangtekstene bunner i og rundt.
«Tunnel of Love»-albumet fulgte Springsteens til da største suksess, «Born in the USA», og var kanskje så langt unna den type album fansen hadde ventet seg. For fra å selge ~ 30 millioner album på verdensbasis og samtidig rocke ræva av en hårglad generasjon X, beveget Springsteen seg nå nærmere retningen han valgte å ta med «Nebraska»-albumet: Nedstrippet, men med kvalitetsmessig lyriske sjeldenheter på perlesnor, og attpåtil svært personlig og selvbiografisk, perfekt eksemplifisert gjennom «Tougher Than the Rest»-sporet: "Well the road is dark; And it's a thin, thin line; But I want you to know; I'll walk it for you any time; Maybe your other boyfriends; Couldn't pass the test; But if you're ready for love; Honey I'm tougher than the rest". Tougher Than the Rest kan virke ordinær ved første gjennomlytning, men den avdekker samtidig solide kvaliteter jo mer tid man vier den, som jo gjerne er det ultimate tegn på en tidløs ballade á sent 80-tall — minimalt svulstig, herlig jordnær.
Kanskje indikerte «Tunnel of Love» det kommende bruddet i Springsteens privatliv, kanskje indikerte det slutten på The E Street Band for nesten ett tiår. Men aller helst velger jeg å tro at albumet ble starten på en ny begynnelse, der de gamle fremdeles er eldst, og klisjeer gjerne igjen kan gjøres aktuelle, nettopp fordi deres livserfaring hever de over snittet. «Tougher Than the Rest» handler om å ha troen på seg selv, og gjensidig håp. Og det passer bra i dag, 14. februar, som er Valentine's Day.
-
9. februar 2011
{COMMENTS_TEXT}
Det er kanskje risikabelt å skrive det i all offentlighet, men det er et stadig repeterende faktum at Bruce Springsteens tilhengerskare gjerne har et religiøst forhold til mannens verker, mer enn med noen annen artist. Jeg er intet unntak. Og etter flere tusen avspilte spor, er tiden nå inne for å konkludere med en topp 10-liste, totalt fri for andres meninger — alt handler om meg og hver sangs betydning.
-
12. juni 2010
{COMMENTS_TEXT}
-
7. februar 2010
{COMMENTS_TEXT}
Før:
-
28. mai 2009
{COMMENTS_TEXT}
Hvis «The Joshua Tree (1987)» var U2s definitive gjennombrudd, ble det samtidig deres musikalske fasit de kommende 20 årene. «No Line on the Horizon (2009)» er albumet hvor gamle ideer forkastes uten videre omtanke. Og det er ikke bare på overtid, men også svært vellykket.
-
13. april 2009
{COMMENTS_TEXT}
Jeg går bare ned i knestående og blir der — dette er enormt.
-
19. januar 2009
{COMMENTS_TEXT}
Et sjangertvetydig rocket popalbum med en tydelig tematisk linje, toppet av et åpningsspor som er Springsteens beste siden 80-tallet. The Boss forblir rockens ener ennå litt til.
-
8. desember 2008
{COMMENTS_TEXT}
I lykkerus over meldingen om at Bruce Springsteen arbeider med et nytt album, er det på tide å spre nyheten ut til folk flest (som kanskje har ligget under en stein den siste tiden, hvem vet?). Ta en titt på videoen under, og nikk i takt med meg når jeg sier at poprock fra 2008 faktisk kan låte umåtelig bra og friskt. Oh, glede seg!
-
18. november 2008
{COMMENTS_TEXT}
Media kunne i går, 17. november, melde at Springsteen planlegger å komme med et nytt album 27. januar neste år. Sangene skal ha blitt skrevet i etterkant av det forrige albumet, «Magic», og deretter blitt spilt inn i studio underveis i den påfølgende turneen. Et nytt Springsteen-album er selvfølgelig alltid kjærkomment, og datoen er notert med store bokstaver og blinkende gulldekorasjon. At en turné er ventet å følge er naturligvis også flott, for det er liten tvil om at Norge er et av landene han er mest populær i og alltid besøker.
-
16. juli 2008
{COMMENTS_TEXT}
Hva har du i spillelisten, spør Martin. Tja, si det? Jeg hører på mye forskjellig, men med et naturlig fokus for mitt vedkommende på Bruce Springsteen. Og siden artister og album sjeldent er enkelt å sjekke ut raskt og effektivt, følger noen gjengangere fra spillelistene mine i tittelform som deretter lett kan sees og deretter elskes:
-
10. juli 2008
{COMMENTS_TEXT}
Det har i etterkant av Bruce Springsteens to svært så etterspurte og utsolgte konserter på Valle Hovin i Oslo i begynnelsen av uka, blitt rettet enormt med kritikk mot anlegget fra både inn- og utland. At det i Oslo ennå ikke eksisterer bedre anlegg for konserter av en viss dimensjon, er intet mindre enn hårreisende og pinlig.
-
15. november 2007
{COMMENTS_TEXT}
Det kan vanskelig bli noe bedre …
-
4. oktober 2007
{COMMENTS_TEXT}
-
30. september 2007
{COMMENTS_TEXT}
På begynnelsen av 90-tallet ble Norge offer for en ny serie CD-utgivelser, kun bestående av årets mest populære poplåter. Fenomenet kom fra Sverige, og har siden resultert i godt over 50 samlealbum her til lands. Felles for disse utgivelsene er at de inneholder en eller flere landeplager, klissete kjærlighetssanger eller håpløse remakes av gamle klassikere. Så hva er vel da bedre enn å tørke støv av et par Absolute Music-skiver som ble kjøpt i noen svake øyeblikk på 90-tallet, endevende youtube.com og bruke google.com for all den er verdt i et forsøk på å finne fram til de «gode, gamle låtene» man vokste opp med? Antakelig veldig mye, men jeg har nå gjort det likevel, og kan sees under. Men du er herved advart – kvaliteten er veldig varierende.
-
28. august 2007
{COMMENTS_TEXT}
Det meldes i dag om at Bruce Springsteen og hans gode, gamle E Street Band igjen er samlet og klare for å underholde det norske folk. Tirsdag 4. desember klokka 19.30 skal de etter planen starte det som for meg blir min første Springsteen-konsert. Og jeg frykter det blir veldig, veldig bra! Etter å ha hatt et heller svakt tiår på 90-tallet startet kvalitetskurven igjen å stige med «The Rising» i 2002, en skive som i stor grad samlet Springsteens tanker om 11. september-angrepet og dets konsekvenser på det amerikanske samfunnet. Fjoråret bragte «We Shall Overcome: The Seeger Sessions» som var så langt unna den klassiske Springsteen man kunne komme, men som overgikk de flestes forventninger.
-
13. august 2007
{COMMENTS_TEXT}
Pre det livlige «We Shall Overcome: The Seeger Sessions». Før det kommersielt vellykkede «Born in the USA». I forkant av gjennombruddet «Born to Run». Tidlig 70-tall var tiden da Bruce Springsteen virkelig fikk utfolde seg. Kanskje fikk han for bredt spillerom, for albumene «The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle» og «Greetings from Asbury Park, N.J.» bærer preg av å være så frie i tøylene at det vipper mer over i det stemningsfulle enn det gjør i det kvalitetsmessige. Kanskje er det også derfor de er fullt lyttbare den dag i dag, mer enn tredve år etter utgivelsene som satte liv i rockeleiren. For Springsteens tidlige verker er så omfattende at de krever mange gjennomlyttinger før de absorberes tilstrekkelig til at de kan vurderes.
-
28. juli 2007
{COMMENTS_TEXT}
… tyr man til andre løsninger for å kose seg.
-
20. april 2007
{COMMENTS_TEXT}
Kritikernes begeistring til tross — to år etter de kommersielt mislykkede albumene «The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle» og «Greetings from Asbury Park, N.J. » (begge '73-modeller) spøkte det for Springsteens videre karriere. Så kom «Born To Run».
-
2. februar 2007
{COMMENTS_TEXT}
Bob Dylans «Desire» fra 1976 på vinyl i det nyinvesterte lydanlegget må sies å innfri til forventningene og banke de utdaterte PC-høyttalerne et par meter ned i jorda. Nå gjenstår det bare å få kjøpt mine favorittskiver på vinyl så jeg slipper å måtte være avhengig av datamaskinen til enhver tid. Det kan nok ta sin tid …
-
13. november 2006
{COMMENTS_TEXT}
VG har i dag nok en sak om CD-ens tilsynelatende mørke fremtid og hvordan de unge mener at CD-ene vil forsvinne til fordel for digitale musikksamlinger.
-
15. april 2006
{COMMENTS_TEXT}
Slikt skjer bare ikke lenger.
-
31. mars 2006
{COMMENTS_TEXT}
Well here it is, the late 1970's going on 1985. You know so much of the music we hear today is preprogrammed electronic disco, we never get a chance to hear master bluesman practicing their craft anymore. By the year 2006 the music known today as the Blues will only exist in the classical records department of your local public library.
Dette sang Elwood Blues, spilt av min egen helt Dan Aykroyd i 80-tallets feteste film, The Blues Brothers. Min respekt for overnevnte person og film blir ikke mindre når man ser hvor rett han faktisk har – 25 år forut sin tid.
-
5. desember 2005
{COMMENTS_TEXT}
Dagbladet publiserte tidligere i dag en anmeldelse av en ny Britney Spears-utgivelse og kom i den sammenheng opp med kloke ord relatert til miksing av allerede godt fungerende sanger.
-
18. oktober 2005
{COMMENTS_TEXT}
Dette bør bli bra.
-
26. august 2005
{COMMENTS_TEXT}
Kan noen være så snill forby denne sangen fra å bli spilt på norsk radio med umiddelbar virkning? Maken til oppbrukt konsept om «lys stemme der det høres kult ut» og en gørr kjedelig tekst skal man lete lenge etter.
-
20. juni 2005
{COMMENTS_TEXT}
Det var ved en tilfeldighet jeg streifet innom en bortgjemt Elton John-låt i forrige uke jeg oppdaget hans virkelige potensiale. Tidligere omtalt som «pianomannen som kjente Diana godt» gikk til være «popgeniet som herjet på 70-tallet» i løpet av noen korte minutter.
-
14. april 2005
{COMMENTS_TEXT}
Dette var dagen da alt gikk til fordel for A - a-Ha, America, Alphaville og AC/DC. Felles for alle CD-ene er at de inneholder musikk fra artister som holdt det gående på 80-tallet, de er alle høyst ønsket i samlingen min og alle er tilgjengelig på cdon.com for 79 kroner per stk.
-
7. oktober 2004
{COMMENTS_TEXT}
Mye god musikk er i vente, og som vanlig er det musikk fra godt tilbake i forrige århundre som er i vente.
-
29. august 2004
{COMMENTS_TEXT}
Nok en storhet er gått bort.
-
29. juli 2004
{COMMENTS_TEXT}
Fem nye cd-er fra cdon.com er i vente.
-
8. januar 2004
{COMMENTS_TEXT}
Jeg mottok to nye CDer et par dager tilbake, og ble skremt da jeg hørte innholdet.
-
13. november 2003
{COMMENTS_TEXT}
Coldplay og 80-tallsmusikk inntar snart min lekre trehylle.
-
12. august 2003
{COMMENTS_TEXT}
The Dandy Warhols nye skive, «Welcome to the Monkey House», er meget bra.
-
27. april 2003
{COMMENTS_TEXT}
Det er ikke få CD-er jeg sikler etter for tiden. Foo Fighters har jeg hørt skuffende lite på, men reklamen jeg har sett på TV-en for deres siste skive, «One By One», høres så bra ut at den fortjener tillitt. At det i tillegg er en spesialutgave med en ekstra CD fra konserten i Oslo, gjør det hele enda mer fristende.
-
28. januar 2003
{COMMENTS_TEXT}
Endelig er det tilbud hos Platekompaniet igjen. Denne gangen gikk jeg til innkjøp av «Flick Of The Switch», «Powerage» og «For Those About To Rock», tre forhåpentligvis kanonbra rockeskiver til under 150 kroner.
