Espen B. Andersson

Ord. Så personlige. Så åpne.

Sanganalyse må være noe av det mest sårbare som kan forfattes. Ordvalg, refleksjoner og tankespinn konsolideres i et evig tankehierarki; potensielt fri for dypere mening for de utenforstående, men for mennesket bak — individet — dekker de velvalgte ord ikke bare instinktivt de daværende inntrykk — like gjerne kan de fortelle en historie, en opplevelse, eller et minne som for evig tid vil være der.

Du kan imponere med referanser til populærkultur eller et lite kjent avsnitt i Tredje Mosebok. Andre, derimot, vil finne dette svulstig og fullstendig uinteressant, og velger kanskje i stedet å besøke et par av de forbannede rosabloggerne som tjener 50 000,- i mnd. på å skryte et par sponsede produkter opp i taklampa. Eller kanskje de heller besøker naboens matblogg som forteller historien bak det å gjøre en boks med bønner spennende; om den nye landeplagen til Usher, eller hvordan mediene slakter den nye superhiten til en svensk guttegjeng som egentlig bare hadde planer om å ha det gøy på fritiden, men som i stedet (ja, Mange Makers, jeg sikter til dere) ender opp som millionærer.

Som et fenomen.

Som et bilde av nåtiden.

Av totusenogelleve.

For lever man i 2011, er slikt umulig ikke å legge merke til. Like ille var det sikkert i 1985, for de som var unge den gang; kall dem Generasjon X om du vil. Jeg kaller dem forbannet heldige som i det minste slipper å ha på seg å ha vokst opp med musikk slik det alt for ofte presenteres i disse tider.

Jeg har et nostalgisk forhold til Bruce Springsteens og hans musikk. Ikke at jeg kan skryte på meg å ha møtt ham eller å ha vokst opp da han herjet arenaer på 80-tallet med maratonøkter på 3—4 timer.

Jeg har bare lært meg å sette pris på det han leverer — og har levert.

Som f.eks. når jeg jekker opp iTunes fra docken og ber om automatisk miksing av de kommende sangene, og — innimellom Robbie Williams og Eminem — hører svak jubel.

Jeg øker raskt volumet.

Et damerop høres i det fjerne.

Et instrument våkner svakt til live; jeg hører lett gitarpirking.

Melodien ruller rolig fremover. Publikum tier. De enser hva som er i gjære.

«How 'ya doing out there tonight?»

De er i ekstase.

Jeg er i ekstase.

Springsteen påbegynner den nå så definitivt klassikerstemplede oppveksthistorien pre fremføringen av «The River», og jeg blir sittende å tenke.

Lenge, før jeg gir opp.

Alt kan ikke skildres.

Benektende setninger, og problemet med dem

Skal man tro vitenskapen, vil du som opptatt leser i de fleste tilfeller aldri lese ferdig det første avsnittet i denne bloggposten med mindre det virkelig føles interessant. Jeg skal derfor fatte meg i en uvanlig korthet:

Å forfatte tekst på nett er et eget fag. At du er en dyktig journalist i en papiravis, betyr ikke at du vil gjøre det stort som nettjournalist.

Det handler mye om presisjon, å fortelle eller belyse et tema på en konkret og lettleselig måte. Men også like mye, og noe jeg synes belyses alt for sjeldent, det å sortere viktigheten av hver enkelt setnings poeng(er) synkende, for deretter å konstruere setningene — presist, effektivt og uten mulighet for misforståelser.

En klassisk svakhet mange faller for, er å skrive «å ikke» i stedet for «ikke å», som i «å ikke falle for den kommende fella» og ikke «ikke å falle for …». «Ikke» har som kjent aldri vært et verb, og vil forhåpentligvis ikke bli det med det første, selv om Språkrådet har vedtatt mye rart de senere årene.

Bakgrunnen for denne bloggposten var noe jeg bet meg merke i på bussturen hjem i dag. For langs ringveien hvor det var hyppige omveier og justeringer i kjøremønsteret grunnet ombygning, var det flere skilt som viste den velkjente «gjelder ikke buss og taxi»-varianten, vel kombinert med en pil e.l. og en strek over. Ja, alle sjøfører bør være klar over betydningen av disse skiltene, og gjenkjenner de antakelig raskt bare ved å kaste et lite glimt mot de, men det å kombinere en advarsel/noe som ikke er lov, med et påfølgende unntak, er å gjøre det mest kompliserte ut av en ellers banal situasjon.

For med alt lagt til side, hvorfor kunne ikke skiltet bare sagt kun for buss og taxi, og dét uten streken over pila …? Ved et første øyekast ville dette vært mye enklere å forstå betydningen av.

— Forsvarte seg godt med mange kvinner bak ballen

Jeg er svak for Dagbladet. Ikke bare fordi de er Norges fremste avis på tegneseriefronten og tilbyr eksepsjonelt godt lesestoff i Magasinet, men også fordi de tør å være annerledes og fører et langt friskere språk enn sine kjipe konkurrenter. Det var f.eks. med et stort glis om kjeften jeg kunne lese meg opp på kvinnelandslagets siste kamp i OL for denne gang, da Dagbladet skulle oppsummere første omgangs hendelser:

De første 44 minuttene var dørgende kjedelige hvis vi trekker fra spenningen knyttet til norsk avansement i OL. Brasil trillet ball i ytterst bedagelig tempo, og Norge forsvarte seg godt med mange kvinner bak ballen.

I et ellers dårlig OL sett med norske øyne, blir alt så mye bedre når diskrimineringsbevisstheten er på topp, naturlig nok bevisst, men samtidig med et glimt i øyet, slik bare Dagbladet kan, tør og makter å gjennomføre.