Espen B. Andersson


Jackie Brown (1997)

Det er med en knusende tilfreds stemning Quentin Tarantino igjen geleider oss igjennom åpningsminuttene med en slik presis, sløv stil bare han makter. Kameraet er festet i profil på Pam Grier, som i likhet med John Travolta ut av ingenting gis full tiltro til å lede filmen fremad i retning suksess. Men det er ingen heseblesende eller rappkjeftet introduksjon. I stedet står Grier der, halvt smilende uten å foreta seg en mine, mens rullebåndet på gulvet fører henne fremover, vel vitende om at hun igjen er sjefen, og at gamle godbiter igjen kan og vil bli hentet fram. Nettopp dette er Tarantino.

Møt Jackie Brown (Grier), flyvertinne i 40-åra som smugler kontanter for våpenforhandleren Ordell Robbie (Samuel L. Jackson). Når hun blir anholdt en tilfeldig dag etter endt arbeid, veves ulike historier snart sammen: Hvem tystet på Ordell og hans samarbeidspartnere, deriblant Brown? Vil Brown gjøre det samme? Og hva om Ordell selv finner ut av alt som foregår bak ryggen på ham? Ønsk et Tarantino-sirkus av paranoia, ville vendinger og herlig frekt politiarbeid velkommen.

Da jeg så «Jackie Brown (1997)» første gang for 6—7 år siden, var ettersmaken noe bitter: Var dette virkelig en film fra samme mann bak mesterverket «Pulp Fiction (1994)»? Tilsvarende år senere kan jeg med sikkerhet bekrefte at: Ja, det er det, og det er i bunn og grunn ganske synlig. For vi presenteres også her de mange — tilsynelatende — digresjonene i samtalene som åkkesom føles naturlig. Vi serveres krøllende, nesten samtalevillige tær som vies (alt for mye) spilletid. Og for ikke å snakke om bagasjerom-vinkelen som nok en gang ender med et dødelig utfall. Hvordan er det mulig ikke å digge alt dette?

For selv om Tarantino-konturene tydelig spottes, er det en drepende svakhet at han her forsøker en mer alminnelig tilnærming når det kommer til utrullingen av plotet. Nettopp der hvor «Reservoir Dogs (1992)» og «Pulp Fiction» sine frekke tiltrekkende personligheter bunnet i det narrative kaoset vi ble presentert med sjokoladebravur, tegnes «Jackie Brown»s historie linjalrett, hvis små digresjoner aldri utgjør noen signifikant effekt.

Jackie Brown (1997)

Det er nesten så jeg har problemer med å tro meg selv når jeg skriver at hovedproblemet til «Jackie Brown» er at den er for typisk Tarantino i den situasjonen den setter seg selv i, nettopp fordi de øvrige elementene ved filmen bryter med den generelle innpakningen. Rettere sagt: Når du pirrer smilemusklene så effektivt som Tarantino gjør med velskrevet dialog karakterene imellom, så synes jeg det enten bør føre til noe spesifikt, eller være fullstendig avsidesliggende for alt filmen ellers spinner rundt. Det er rett og slett noe uforløst ved «Jackie Brown» som vesen.

Men la det for all del ikke være noen tvil om at dette er en god film, langt over snittet hva det meste angår, men samtidig med tydelige svakheter, hovedsaklig representert ved en noe aggresiv spilletid og et tregt midtparti (spis mer fiber). Rolletolkningene er derimot av en svært solid kaliber, både i de ledende rollene, men også ifra bikarakterene som dreper all motstand der de må. Robert De Niro som den avdanka bankraneren Louis Gara som egentlig bare går rundt og subbber, er hysterisk. Bridget Fonda koser seg i lettkledde antrekk og fungerer bra til dét, for ikke å snakke om de mange nærbildene av de vellakkerte og -trimmede tærne som vrir og vender seg i alle tenkelige retninger som en leken katt. Men filmens kanskje mest bunnsolide tolkninger finner vi i Robert Forster som Max Cherry, Michael Keaton og Michael Bowen, de to sistnevnte som politibetjentene Ray Nicolette og Mark Dargus som driver mye av historien framover. De er alle tre svært down to Earth i utstrålingen, men allikevel særegne på sin helt spesielle måte. Sagt på en annen måte: Jeg tror dem, og det er vel noe positivt.

Surmulinga lagt til side og opp i konfektesken, så er ikke «Jackie Brown» en dårlig film. Det er bare vanskelig ikke å forvente mer når det er Tarantino som sitter bak spakene og leker seg. Satt i en generell bås er dette godt over snittet hva stilisert gjennomførelse angår; sett i lys av hva Tarantino har regissert tidligere, faller den dessverre kort.


Ny rekord i benkpress — 137.5 kg

Juli-måned ble, etter et drøyt halvår med redefinerte arbeidsoppgaver og endret fokus, dedikert til benkpress-spesialisering. Vekk forsvant tabata, biceps-curlen og ting som ellers kunne kapre verdifull energi; tilbake lå et hissig 4-øktersprogram fra Eirik Sandvik. Og, ja, hver økt ble innledet med benkpress.

Det høres kanskje fryktelig overdrevent ut, men med intelligent programmering og fokus på teknikk, lar sånt fokus seg gjennomføre over begrensede tidsaspekter om man virkelig ønsker å bedre maksløftet i en spesifikk øvelse. Jeg økte 5 kg i maksløft i juli, mye takket være økt brystrygg-mobilisering, fokus på å bruke lætsen til å presse ifra, samt å begrense albue-vinkelen fra kroppen ifra ~ 90 grader til 45—60. Resultatet er langt mer kompakte løft, hvor det føles betydelig enklere å overføre kraften fra bakken og ikke minst presse stanga fra seg (evt. kroppen ned, da).

(Kroppsvekt ved løftet var ~ 90 kg.)


Ord. Så personlige. Så åpne.

Sanganalyse må være noe av det mest sårbare som kan forfattes. Ordvalg, refleksjoner og tankespinn konsolideres i et evig tankehierarki; potensielt fri for dypere mening for de utenforstående, men for mennesket bak — individet — dekker de velvalgte ord ikke bare instinktivt de daværende inntrykk — like gjerne kan de fortelle en historie, en opplevelse, eller et minne som for evig tid vil være der.

Bruce Springsteen

Du kan imponere med referanser til populærkultur eller et lite kjent avsnitt i Tredje Mosebok. Andre, derimot, vil finne dette svulstig og fullstendig uinteressant, og velger kanskje i stedet å besøke et par av de forbannede rosabloggerne som tjener 50 000,- i mnd. på å skryte et par sponsede produkter opp i taklampa. Eller kanskje de heller besøker naboens matblogg som forteller historien bak det å gjøre en boks med bønner spennende; om den nye landeplagen til Usher, eller hvordan mediene slakter den nye superhiten til en svensk guttegjeng som egentlig bare hadde planer om å ha det gøy på fritiden, men som i stedet (ja, Mange Makers, jeg sikter til dere) ender opp som millionærer.

Som et fenomen.

Som et bilde av nåtiden.

Av totusenogelleve.

For lever man i 2011, er slikt umulig ikke å legge merke til. Like ille var det sikkert i 1985, for de som var unge den gang; kall dem Generasjon X om du vil. Jeg kaller dem forbannet heldige som i det minste slipper å ha på seg å ha vokst opp med musikk slik det alt for ofte presenteres i disse tider.

Jeg har et nostalgisk forhold til Bruce Springsteens og hans musikk. Ikke at jeg kan skryte på meg å ha møtt ham eller å ha vokst opp da han herjet arenaer på 80-tallet med maratonøkter på 3—4 timer.

Jeg har bare lært meg å sette pris på det han leverer — og har levert.

Som f.eks. når jeg jekker opp iTunes fra docken og ber om automatisk miksing av de kommende sangene, og — innimellom Robbie Williams og Eminem — hører svak jubel.

Jeg øker raskt volumet.

Et damerop høres i det fjerne.

Et instrument våkner svakt til live; jeg hører lett gitarpirking.

Melodien ruller rolig fremover. Publikum tier. De enser hva som er i gjære.

«How 'ya doing out there tonight?»

De er i ekstase.

Jeg er i ekstase.

Springsteen påbegynner den nå så definitivt klassikerstemplede oppveksthistorien pre fremføringen av «The River», og jeg blir sittende å tenke.

Lenge, før jeg gir opp.

Alt kan ikke skildres.