King Kong (1933)

«King Kong (1933)» er den første filmen som ble laget om det hårete uhyret med samme navn, men selv om det er denne filmen som har både klassikerstatus og høyest rating på IMDb, er det ikke mye å glede seg over.

Carl Denham (Robert Armstrong), en berømt og viljesterk regissør, er på jakt etter en kvinnelig skuespiller til hovedrollen i sin kommende storsatsning. Tilfeldigheter råder og Carl føres regelrett inn i armene på Ann Darrow (Fay Wray), som deretter raskt blir dratt inn i en filmproduksjon hun verken vet noe om eller virker særlig egnet til. Sammen reiser Carl, Ann og resten av filmcrewet avgårde mot Shull Island, øya der «Kong» holder til. Ryktene skal ha det til at de innfødte har bygd en mur for å separere seg fra den andre siden av øya hvor dinosaurer råder, men ingen ombord på båten vet noe sikkert.

Man kan naturligvis ikke klage på spesialeffektene. Filmen er med sine 75 år å se tilbake på en viktig brikke i filmhistorien. Det er likevel ikke regien, effektene eller for den saks skyld musikken som er det største problemet (for sistnevnte er veldig bra!), men skuespillerne. Her er det virkelig overspilling av verste sort, og det finnes knapt tolkninger som er gode nok til at man kan tro på det som skjer. Kjekkasene i filmen er, om ikke kjedelige, så i hvert fall ikke spesielt tøffe når farene råder, og her snubler folk mer i sine egne bein enn de gjør i hindringer i skogen. I enkelte scener vipper dette over i det latterlige, og det kan virke som om de stuntansvarlige raskt gikk tomme for ideer, og etter et raskt møte konkluderte med at: «Hei, hvem glemmer vel ikke å knyte skolissene i et kaos som dette?».

Et annet problem med filmen er at den ikke har noen karakterer å like eller identifisere seg med. Selv Ann Darrow, en av de viktigste karakterene, blir det aldri tegnet noe ordentlig bilde av, og fokuset er i all hovedsak på effektene og båtmannskapet som skal redde henne. Og når ikke engang crewet som en samlet gjeng har noen særegne karakterer, blir man sittende å tenke: «Hvem er egentlig disse folkene…?».

Så, en klassikerstemplet film fra det som utvilsomt er Hollywoods mest interessante periode, skuffet stort. 2005-remaken til Peter Jackson virker plutselig langt mer interessant, spesielt med tanke på at Naomi Watts spiller Amys rolle, og at effektene neppe er noe mindre spektakulære. Men så var det spilletiden, da …

Vurdering: