Kunsten å formulere kritikk
Mang en gang har jeg diskutert musikk og film med folk. Ofte er vi enige, andre ganger har vi oppfattet filmen, albumet eller hva det nå måtte være totalt forskjellig. Det er en del av gleden ved å høre på musikk og å se filmer — opplevelsen, den delen som ingen kan ta fra deg, uansett hva deres oppfatning måtte være.
Et eksempel som dog ofte slår tilbake på meg er når jeg blir spurt om U2. Mange verdsetter musikken de gjør svært høyt, mens jeg selv … vel, jeg sliter med å bli spesielt begeistret. Jeg synes f.eks. at noen av de eldre sangene de har er greit lyttbare, men jeg går fort lei. 2004-albumet «How To Dismantle An Atomic Bomb» var på mange måter en megahit, og ble spilt hvorenn jeg beveget meg året det kom. Her var jeg dog av en motsatt oppfatning: Jeg synes ikke sangene var spesielt gode, men sounden som gjennomsyret skiva var god.
Så, hva skal jeg si? At jeg finner musikken gørrkjedelig? Det er ikke spesielt velbegrunnet. Er det noen der ute som deler oppfatningen min, og har en bedre måte å uttrykke sin begrensede begeistring for irenes helter?
Jepp, jeg er helt enig. Jeg har det samme forholdet til U2 som jeg har til Dire Straits og Pink Floyd etter Syd Barrett. jeg tror noe av problemet for min del er at det er "flinkt", strømlinjeformet og akk så kjedelig. Det finnes fint lite nytt, og det finnes fint lite "følelse" (av mangel på noe bedre ord) i musikken disse produserer.