Law Abiding Citizen (2009)
Når en alminnelig amerikaner mister sine nærmeste, er det ingen grunn til å leve. Det er den klassiske, amerikanske framstillingen vi alt for ofte presenteres på film. Ikke rart det er mye kriminalitet i USA, da: Ett drap avler tydeligvis 15 nye.
«Law Abiding Citizen (2009)» er narrativ aldri utfordrende, kjedelig ordinær, ei eller fengslende, men har allikevel et tilstrekkelig driv til å gjøre det til drøyt to timer med fin underholdning en regntung kveld.
Med Gerard Butler selv i salen på Saga kino, ladet den første halvtimen opp til noe mer enn hjernedød snittaction drevet av lysten på hevn, med uventede triks og mer stemningsdefinerende enn en fullsatt kirke på julaften, et slags 2009 sitt svar på «300», nå med en handling. Parallellene til Saw-filmene er aldri vanskelig å spotte.
Filmen bygger opp rundt stadige, planlagte drap på høytstående personligheter, finurlig regissert av en mann som allerede er fengslet. Hvordan dette i det hele tatt lar seg gjøre belyses aldri i særlig bredt; det blir en kamp for de utsatte karakterene om å overleve. Innpakningen bærer ingen preg av å være urealistisk, og det blir også noe av den ødeleggende faktoren når en oppsummering er på sin plass — slagkraften ebber litt ut når man føler at det er en film man ser, og ikke noe som faktisk kunne vært utførbart av en tilstrekkelig, gal person som har mistet sin unge familie.
Kanskje kunne filmen vært tjent med et enda mer dystert tegnet bilde av hovedrolleinnehaver Butlers karakter, Clyde Shelton. Han utviser en tydelig ikke-human oppførsel i etterkant av drapene på familien sin, men miljøet rundt — tross at det er i et fengsel — skildres aldri i dybden. Det blir med det overfladiske, akk så velkjente bildet vi kjenner fra andre filmer hvor romkameraten høyst sannsynlig er klin gal og forventer å bli behandlet med respekt. Hva med å vise mer av Rices sinnsutvikling fra å være en glad familiefar, til å bli en kaldblodig drapsmann? Hvordan fant planleggingen til revansjen sted? Hvorfor søkte han ikke hjelp? Vi som publikummere blir stående noe uforstående til hendelsesforløpet, og blir i stedet for å bli dratt inn i filmen, sittende med distanserte blikk og håpe på forklaringer — i stedet gis vi nye voldsscener.
Tilbake står nok et eksempel på en god idé som ødelegges av utroverdigheter og en noe utvisket visjon. Det er blitt sagt at «Law Abiding Citizen» er 2009s svar på «Taken (2008)»: Ja, hvis den var 30 minutter kortere. Det er nettopp effektiviteten og det usedvanlige tempoet som gjorde «Taken» til 2008s store overraskelse.
Jeg tror ikke denne filmen hadde vært så bra uten Jamie Foxx.