Espen B. Andersson

Max Manus (2008)

Joachim Rønning og Espen Sandberg sine regimessige grep for å gjøre «Max Manus (2008)» til en storfilm er tydelige. Det blir også filmens største svakhet. Resultatet er en mainstream-krigsfilm som flyter på ypperlig skuespill og svært stødig regi.

Jeg skal gå rett på sak. Jeg var skuffet over «Max Manus» da jeg forlot kinosalen. Ikke fordi jeg hadde spesielt høye forventninger, men rett og slett fordi historien som ligger bak virker så mye mer spennende enn hva filmen klarer å fortelle. Tidenes norske film? Årets utenlandske film? Å nei, hvor i alle dager er det folk har tatt dette fra?

Det er vel ingen bombe når jeg sier at både Nicolai Cleve Broch, Aksel Hennie, Stig Henrik Hoff, Kjersti Holmen … ja, du vet vel greia. Norske storfilmer har ingen variasjon når det kommer til skuespillere. Men det er ikke nødvendigvis negativt. Hennie og Broch spiller svært godt sammen, og vekslingen mellom seriøse og morsomme scener er kanskje filmens viktigste kort. For uansett hvor mye død og alvor krig involverer, er det fortsatt mennesker som er involvert, og mennesker, de forandrer seg. Det er nettopp dette de virkelig gode krigsfilmene skildrer. Hvordan personene forandrer seg, hvordan psyken spiller inn og hvordan mange blir likegyldige til de og det rundt seg. Dette vies lite spilletid i filmen, selv om media har antydet at Manus' liv ikke var noen dans på roser.

Ironisk nok er det ikke de omfattende sprengningene og alt CGI-stoffet som imponerer. Alt det har vi sett før, og det lukter ærlig talt manipulasjon lang vei. Det er først når filmens kjerne — sabotasjene — kommer til live at jeg virkelig ble engasjert. De forgår om natten, uten noe behov for spesialeffekter. Kanoscenen tidlig i filmen er mesterlig utført fra et teknisk standpunkt, og levner effektfullt et inntrykk av oppdragenes risiko.

Etter hvert skifter filmen retning, og skildrer i stedet den konstante frykten for å bli tatt. Igjen — ypperlig. Kanskje er ikke alle scenene så nyskapende eller provoserende som regissørene ønsker de skal være, men det er vanskelig — om ikke utenkelig — å utsette noe på dette når vi visstnok følger livet til en reell person.

Men når alt kommer til alt, er dette i beste fall en gjennomsnittlig krigsfilm, verken mer eller mindre. Til å kunne nå helt opp — slik det er blitt antydet den gjør — er den for enkel, for ufarlig og for overdådig. Lydsporet i kombinasjon med de følelsesladde sluttscenene føltes ikke bare fryktelig malplassert, men fremstår som scener hvor regissørene vil at vi skal føle noe. Jeg sitter igjen med en følelse av at historien er en nettingball, hvor tusen løse tråder bare ligger og flyter i hverandre, kanskje ikke alle uten mening, men det er nå en gang slik at når filmen primært er seriøs, så blir det sentimentale klisset på slutten ødeleggende. Kunne det ikke blitt fjernet? Jeg vet lite om Manus' virkelige liv, men dersom kjærligheten var så vanskelig som det her sies at den var, så burde dette vært flettet langt mer effektivt inn i historien om det skulle vært tatt med.

Kort sagt, «Max Manus» er i mine øyne en typisk storfilm, men ikke av betydning «god». Mange vil se den på kino, mange kommer til å se den på kino, og kanskje er også det det viktigste. Om de 55 millionene som visstnok er brukt på produksjonen ikke ville blitt inntjent, hadde vi vel hatt med en liten katastrofe å gjøre …